Brev til leserne – Uke 11, 2001:
Hei
I helga passerte jeg omtrent halvkjørt løp i romanskrivinga mi, og det åttende kapitlet ble en tøffere jobb enn jeg hadde tenkt.
Så jeg er egentlig for sliten og har trukket navlen ned over ørene og kan ikke tenke klart nok til å skrive et nytt brev.
Skitt. Jeg gjør det likevel. Det får bli som det blir. Jeg skal i hvert fall love å ikke grine en krokodilleskvett på TV for å få sympati.
For de som har lest amasonetrilogien – jeg er tilbake i Atador By femten-tjue år etter at Ata døde. Amasoneriket har vokst og innbefatter byer og landsbyer langs kysten ved Svartehavet.
Samtidig forteller jeg også historia om ei ung jente som naturligvis til forskjell fra unge jenter i dag ikke har noe av det vi kaller “barndom”.
Barndommen er faktisk en relativt ny, sosial oppfinnelse. Ungene var foreldrenes eiendom, eventuelt krigsherrens, godseierens, kongens, dersom foreldrene tilhørte ham. Omtrent fra de slapp patten skulle de gjøre rett og skjel for seg i form av arbeid.
Unyttige unger døde fort, for å si det slik.
Ett av problemene for en forfatter i dag er å skrive om barn og ungdom uten å tenke “barn og ungdom” for å si det sånn. Altså uten i for stor grad å skille dem ut som egne grupper, slik vi alltid gjør i dag.
Jeg vil faktisk påstå at aldri har alder vært så avgjørende for livene våre som den er i dag. Aldri heller har vi vært så opptatte av å putte folk i båser som forteller oss ikke bare hvem vi er, men hva vi kan og ikke kan og bør og ikke bør. Gjerne ut fra alder, kjønn, etnisk tilhørighet, eller hva som helst noen måtte finne på å tillegge betydning.
Verden var kanskje dum før, men den er neppe blitt klokere med tida. Menneskene vet nok mye i dag, men å møte kloke mennesker er en sjeldenhet.
Hva? Var det noen som reagerte på nedvurderinga av “folket”?
Jeg kan godt gjenta det i enda klarere tekst. Jeg synes folk er utilgivelig dumme.
Når politikere blir satt til veggs av ivrige journalister som virkelig skal ta dem, så får de gjerne spørsmål som:
– Er det da velgernes feil at partiet ditt gikk tilbake på alle meningsmålingene da dere gikk inn for å øke skatten på kapitalinntekter?
Og politikeren svarer naturligvis tilsvarende programmatisk:
– Nei, slett ikke. Vi har nok gjort en alt for dårlig jobb med å forklare publikum hva som er hensikten med denne politikken.
Og det svarer hun eller han enda de sikkert hyler innvendig at de synes folk er idioter. Og når en ser hvilke partier og politikere som både dette og andre land blir styrt av så er det jo ingen som helst tvil.
Folk er stort sett bare ulvemat, eh … altså sauer.
Så bare så ingen skal være i tvil.
Jeg synes Kari og Ola Dunk er så tilbakestående at de har fortjent å bli foret med Big Brother og Baren og tippekampen og Se og hør og VG. Det svarer vel omtrent til nivået.
Vi lever i et bakvendtsamfunn der alt går an. Og det er ikke voldtekt og svindel og politikk og tyveri (kapitalisme) i seg sjøl som er galt, det gale er å si i fra. Den som sier i fra er en skurk, og de som voldtar får blomster og fortsetter som betrodde partifolk og horførere, pokker, der ble jeg visst et offer for dårlig koordinasjon mellom hender og hjerne, ordførere skal det naturligvis være.
Ikke at tilpasningsevnen til folk ikke også inngir et visst håp. Kan folk tilpasse seg det drittsamfunnet som vi har nå, så kan de sannsynligvis like godt bli med på å lage et godt samfunn? Forutsatt naturligvis at forandringa skjer så gradvis at ingen føler seg alt for truet av endringene.
Det store problemet er hvordan en skal lage tenkende mennesker ut av flokkdyra.
Provokasjoner? Nytter ikke. Revolusjoner? Ha-ha. Utvikling? Det finnes ingen utvikling, det er ei myte.
Vi kunne sende folk mot et stup og se hvor mange som nektet å hoppe sjøl om de ble lovet en million dersom de overlevde ett fall på hundre meter rett ned i ei steinur?
Men da ville det bli veldig få mennesker tilbake på kloden.
På den annen side. Det blir fort nok folk.
Det jeg personlig vil ha, er jo heller ikke nødvendigvis “folk” som sådan, det er lesere. Men det får jeg naturligvis ikke av bare å skrive dritt om folk (les: potensielle lesere).
Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår det, jeg har lest Catch 22. Ei for øvrig utmerket bok skrevet av Joseph Heller, en mann som aldri igjen greide å skrive ei god bok.
Jeg plages virkelig av spørsmålet om folk er dumme. Alle beviser synes jo å peke i den retninga. Vi vet egentlig mye om hva som er rett og hva som er galt, hva som er rettferdig og urettferdig, hva som er godt og hva som er dårlig. Så hvorfor i alle dager går likevel det meste galt? ER det bare tingenes iboende djevelskap? Eksisterer likevel Gud, har hun humoristisk sans, og blir vi dopet uten at vi vet det? Er alt en kjempestor sammensvergelse fra staten og kapitalmakta? Er det kommet aliens til Jorda som har tatt kontroll over TV-kanalene?
Alt dette kan være plausible forklaringer på fenomener som demokrati, børs, religion og Fremskrittspartiet.
Men jeg vil hevde så sterkt jeg kan at Ingar Knudtsen var et mistak og derfor slett ikke er en del av den åndelige og politiske hovedstrømning.
Og det er kanskje ikke du heller siden du leste dette brevet ferdig.
Hilsen og håndslag,
