Brev til leserne – Uke 13, 2001

Brev til leserne – Uke 13, 2001:

Gamle minner og nye begivenheter

Først en liten skriverapport. Det rusler og går framover, men går det fort nok til at det kan bli bokutgivelse i år? Det gjenstår å se.

Slutten på boka har jeg noenlunde klar i hodet, og har egentlig hatt det hele tida, og det blir (he-he), nei da, ingen avsløringer. For sjøl om det ikke er noen krimhistorie så kan det jo allikevel være greit å ikke vite hvordan boka slutter. Problemet mitt er jo at jeg egentlig ikke ønsker den skal “slutte”. Det vil si på den måten at når siste ord er lest så kan leseren legge boka fra seg og glemme den.

Jeg har et annet problem også denne gangen. Jeg er i kapittel elleve og jeg har ikke så mye som skyggen av en arbeidstittel i hodet en gang!

Nåja, det blir ikke første gang jeg strever med å finne en tittel. De gangene jeg har hatt tittelen tidlig i prosessen kan jeg nok telle på ei hånd.

Siden sist har det jo ikke skjedd så mye i min for tida ganske snevre verden, der fiktive personer som Hizha, Isanna, Bitka, osv. har hatt langt mer framtredende plasser i bevisstheta enn de som er i nyhetsbildet…

Tidas kanskje mest vellykkede romfartseksperiment er avsluttet med at Mir styrtet i Stillehavet, og samtidig er det slutten på en storslagen romfartsæra.

Jeg tilhører jo dem som mener oppriktig at oppløsninga av Sovjetunionen var en feil, og en feil folkeslagene i det gamle Sovjet har betalt dyrt for. Piratkapitalismens “opprør” med banditten Jeltsin som frontfigur som kom i stedet for ei mer langsom og gradvis utvikling vekk fra den statskapitalistiske kommandoøkonomien ble ikke minst hard for kvinnene i hele det østlige Europa og i Russland.

I siste nummer av LO-aktuelt har Anne Mette Ødegård skrevet en meget interessant artikkel om kvinnenes forverrede kår under piratkapitalismen. I ingressen skriver hun: “Da kommunismen forsvant fikk pater familias råde grunnen på ekte mannfolkvis.”

Det er ingen grunn til å tro at utsagnet inneholder noen overdrivelse, sjøl om det er grunn til å minne om at det i det offisielt “likestilte” Sovjet var regnet som ganske ufint å begynne å snakke om kvinnesak og feminisme.

At likestilling i det hele tatt ble en del av alle kommunistpartiers offisielle linje, uansett hvor patriarkalske land som Kina, Russland, Nord-Korea eller Romania var, skyldes at likestilling mellom kjønnene var en viktig hjørnestein i sosialistisk tenkning. Noe som ikke minst igjen hadde sin årsak i de mange briljante kvinnelige tenkerne og aktivistene som bevegelsen trakk til seg like fra Pariskommunens tid.

Flora Tristan, Louis Michel, Rosa Luxemburg, Angelica Balabanoff, Emma Goldman, Federìca Montseny, Clara Zetkin, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Alexandra Kollontaj, for bare i tilfeldig rekkefølge å nevne noen navn jeg uten videre kan plukke rett fra hodet, var ikke kvinner som ville funnet seg i noe annet enn at de anarkistiske, sosialdemokratiske, syndikalistiske og kommunistiske programmer skulle inneholdt noe mindre enn total likestilling mellom kjønnene. Og det til tross for at noen av dem sjølsagt underveis måtte finne seg i det de nok i det lengste håpet var midlertidige tilbakeslag, slik som f.eks. Montseny opplevde under den spanske borgerkrigen eller Kollontaj under stalinismen.

Det minst uinteressante som kapitalistisk og liberalistisk tenkning kan stille opp med i kvinnesammenheng, er vel Ayn Rand, som dessverre i intellektuell feministisk filosofi og praksis mest minner meg om å gå til ørkenen for å hente vann, mens man ignorerer alle de nære, friske kilder som inneholder et snev av rødt…

Uansett trives patriarkatet tydeligvis utmerket med sin nyfunne “frihet” til å undertrykke kvinner i Øst-Europa, der det som for femten år siden var kvinners soleklare rettigheter for unge kvinner i dag virker som ei fjern bestemorskrøne. Særlig dersom de har svelget myten om at det eksisterer noe i verden som heter “framgang”, og at alt nytt med naturgitt nødvendighet er bedre enn gammelt.

Framskrittstrua er forrige århundres mest framgangsrike løgn, og spekulerer uhemmet i menneskehetens uhyggelige iboende evne til å tilpasse seg, og til den kollektive dårlige hukommelse.

“Frihet” er i samme åndedrag antakelig tidenes mest misbrukte ord som til og med Hitlers SA sang om. At det var deres egen frihet til å banke opp eller til og med slå ihjel dem de ikke likte, det var ikke mer problematisk for dem enn den friheten statlige spionorganisasjoner som CIA og POT tar seg når de avlytter og overvåker i nettopp – “frihetens” navn. Eller demokratiets navn, som for dem merkelig nok synes å være det samme.

Erich Fromm skrev i sin tid ei utmerket bok som het Flukten fra friheten, som handler om menneskenes store villighet til å bytte frihet for en “trygg” tilværelse som små, velfødde hjul i den kapitalistiske juggernaut. Der folk som faller utenfor velstandsmaskina har seg sjøl å takke for det, og der politiske og kulturell opposisjon og opprør sees på som akseptabelt og til og med nødvendig krydder i samfunnsdebatten så lenge den greit lar seg inkorporere i den normale repressive toleransen.

Djupest sett har faktisk også de mer uregjerlige en positiv rolle å fylle. Fordi ethvert autoritært system har behov for å legitimere sine mer ekstreme kontrolltiltak, og for å ha en ytre fiende.

Dersom da også disse organisasjoner deltar i spillet slik ETA i Spania, Bader- Meinhof i Tyskland og Røde Brigader i Italia på premisser som til sjuende og sist gangner de som de i navnet bekjemper, da de eneste endringene de skaper i samfunnet er oppslutning om systemet de påstår de ønsker å endre!

Døde kyr i England har større sosial påvirkningskraft for tida enn ETA og IRA. Dersom man med det mener at de har rokket ved folks bevissthet om at det er noe fundamentalt galt ved vårt politiske, økonomiske og økologiske system.

Apropos det siste. Det er nå snart 40 år siden jeg leste ei av de få bøker i livet mitt som virkelig har forandret livet mitt. Det gjelder Rachel Carsons Silent Spring, som etter hvert kom ut på norsk med tittelen Den tause våren.

Noe av det første som slo meg da jeg leste den var hvilken fullstendig ødeleggende virkning den hadde på den sosialistiske Utopi. Den som ble formulert enklest og mest bombastisk av Lenin, og som var breddfull av beundring for storindustri og industrielt landbruk og elektriske kraftledninger og storslått planlegging. Ei utbasunering av Menneskets edle kamp mot og seier over naturen.

I dag, bare førti år seinere, virker denne Utopien ikke bare latterlig, den virker dyster og skremmende og fiendtlig. Den var sosialismens kapitalistiske arv, den delen av borgerskapet som utgjorde sosialismens og statskommunismens sjølbestaltede “elite” var stort sett bymennesker som hadde liten eller ingen sans for det vi i dag gjerne kaller grønne verdier og det de foraktelig omtalte som “romantisk nostalgi”.

Anarkismens desentraliserte samfunnsmodeller ble av både leninister og sosialdemokrater sett på som noe som kun ville vekke gjenklang i såkalt “mindre utviklede land”. I seg sjøl jo et meget mistenkelig uttrykk?

Silent Spring starter med en meget effektiv kontrautopi til den kapitalistiske/statsosialistiske. “Mysterious maladies swept over the flocks of chicken, the cattle and sheep sickened and died… “

I lys av denne kontrautopien ble storindustrien og det industrialiserte landbruket i stor skala både i øst og i vest ikke lenger en kilde til rikdom og velstand, men til død og sjukdom. Til den endelige tause våren ville komme, da skadene var uopprettelige og naturens evne til fornyelse og til å skape og opprettholde nytt liv var ødelagt.

Etter at jeg hadde lest boka til Rachel Carson skrev jeg ganske rystet en artikkel i avisa Vår mening som nettopp omhandlet hvilke konsekvenser boka måtte få for vår Utopi.

Reaksjonene kom ganske umiddelbart fra ganske mange lesere som faktisk straks tok poenget, sjøl om et par hadde innvendinger som gikk på hvor taktisk klokt det var å skrive en slik artikkel!

Jeg har i ettertid lurt på om dette ikke egentlig var en av de første “økologisk-politiske” artiklene som ble skrevet her i landet?

Nåja, det spiller jo egentlig ingen som helst rolle. Det jeg ønsket å si med dette, er at kanskje mange i dag som hyller profittmotivet som økonomisk drivkraft og ser på kapitalismens “naturlige” utvikling mot større og større enheter, burde lese Silent Spring, og så tenke grundig igjennom hva boka kan bety i den sammenhengen.

Døde fugler står ikke i noens bedriftsøkonomiske regnskap, og respekten for det levende synker i takt med biomassens profittpotensiale. Men hva enn regnskapene viser så er hvert eneste levende vesen et individ. Den som sager ned et tre, som slakter ei ku, skyter en ulv eller dreper en fugl eller sløyer en fisk uten å forstå det og uten det minste snev av respekt for det livet som tas er i grunnen et ganske trist og fattigslig vesen.

Handlinga i seg sjøl kan være eller synes å være nødvendig, men ordet “biomasse” er bare en mystifiserende ordmagi som skal spare oss for ubehagelige sannheter. Som alle de militære og politiske omskrivingene for mord og drap som vi kjenner så godt.

Landbruket er kanskje den næringsvei i hele verden som egner seg aller minst for stordrift og profittmotiver og industrimetoder. Nettopp fordi det handler om menneskers utnyttelse av levende vesener.

Den eneste lykkelige og muligens ikke kugale kua i grønn eng kan fort bli den i melkesjokoladereklamen. Og der var ganske sikkert bakgrunnen lagt på etterpå.

Omgitt av medias glorete løgner, hva er egentlig sannhet? Hva fanken skal vi med grønt gras og lykkelige kyr, når vi allerede har sikret oss de bildene TV-produsentene trenger av dem? Skulle det knipe så kommer en dessuten langt med blå bakgrunn og filmtricks.

Framtida blir kanskje ikke hva den en gang var?

Skjønt, vi kan gjøre noe med den, om vi orker. Nei, akkurat. Ikke i dag, ikke nå.

Jeg for min del skal straks gå opp i min egen stue, sette meg foran TV-en og se på ett eller annet mens jeg nyter en god porsjon kristiansundsk fishan, eller for de uinnvidde; fish and chips (med eddik og salt).

Så får jeg heller samtykke enda en dag med mesteren Jacob Sande:

“I morgon skal eg byrja på et nytt og betre liv. Trur eg.”

Hilsen og håndslag,