Brev til leserne – Uke 15, 2001:
Catch 22
Akkurat nå tar bokskrivinga nesten all min tid og alle mine tanker.
Kroppen begynner å merke det den også, stakkar. Jeg vet jeg driver det skrale biologiske hylstret litt for hardt til tider, men jeg ser ingen vei forbi det. Jeg har i det minste lært med åra at når de virkelige faresignalene kommer, så skal jeg ta hensyn til dem. Hvordan er jeg imidlertid ikke alltid like sikker på.
Likevel går jo verden “der ute” videre, og man spinner med. Som i visen av Leo Ferré, som ble så dyktig oversatt til svensk av Lars Forsell (og her fornorsket av meg): “Snurr min Jord, og la meg følge med deg, jeg er like verdiløs som du”.
I den store sammenhengen er dette støvkornet Jorda, som går i bane om ei gjennomsnitts G-sol i en middels galakse vi kaller Melkeveien, og som vi greier å lage slik bråk og elendighet på, ingen ting.
Og likevel, det gir mening å snakke om det individuelle synspunkt. For hver enkelt av oss levende vesener er vi midpunktet i det universet vi betrakter. Uansett om det er øynene til en katt, en fisk eller et menneske vi ser på verden igjennom.
Dersom vi som menneskeindivider av og til mister fotfestet, og virkelig begynner å tro at vi er Universets Sentrum, da er det vi av og til kunne ha godt av å skue utover i verdensrommet.
En eneste liten asteroide eller en komet på kollisjonskurs med Jorda kan gjøre effektivt slutt på menneskehetens jordiske hegemoni. Akkurat som en liknende katastrofe antakelig utslettet den verdenen der Tyrannosaurus Rex brølte i triumf over falne fiender.
Hvor mye bedre er vi?
Hvor mye større sjanse har vi?
Alt vi vet er at vi har denne verdenen her, nå. Dette livet her, nå. Har vi råd til å kaste bort tida?
Det finnes de som går gjennom livet og forveksler eiesjuke med både kjærlighet og vennskap og lykke. Som tror at de kan kjøpe seg til et godt liv. Som i sin egen eiesjuke “kjærlighets” navn ødelegger objektene for sin attrå.
Jeg er blitt spurt mange ganger om hvorfor jeg kaller meg anarkist.
Fordi anarkisme er balanse.
For meg er det vissheten om at vi ikke kan ha glede uten smerte, ikke opp uten ned, ikke tung uten lett, ikke liv uten død. Og absolutt ikke orden uten kaos.
Ethvert forsøk på å tvinge både samfunn og individ med pengemakt, statsmakt eller trosmakt vekk fra balanse og helhet vil resultere i tragedie.
Det kan virke fjernt fra Krapotkin, Goldman og Bakunin, men det kan kanskje kalles anarkismens mystiske aspekt. Kalifaktoren.
En marxist vil muligens kalle det “syntesen”. Det var det jeg kalte det da jeg var marxist…
Vi opplever akkurat nå hvordan kulturen har beveget seg inn i en tilstand av den komplette prostitusjon.
Medias horebukker slikker kapitalen i ræva, muligens for å finne ettersmaken av det de innbiller seg er det sukkertøysøte liv blant de som har albuet seg opp til å bli samfunnets herskende klasse.
På herren kjenner man tjeneren, og ikke en gang en levendegjort Sherlock Holmes ville kunne finne et spor av virkelige verdier i kapitalismens styrerom.
Den framherskende egenskap ved den herskende klassen og deres tjenere er distanse. Eller for igjen å hente et ord fra sosialismens teoretikere; fremmedgjøring.
Et barns gråt kan være en katastrofe, mange barns gråt er en ulyd. Urettferdighet mot ett menneske kan være et medieoppslag og fem minutters berømmelse for offeret, urett i stor skala er politisk økonomi.
Den perfekte journalist både i nyheter og kultur er i dag den som engasjerer seg med distanse. Som kan snu kappa like fort som lyset skifter. Som aner den minste lille berøring av svingende moter og svinger med. Det å ikke ha meninger, eller kanskje like godt ha alles meninger, er den beste kvalifikasjon for å beholde en plass i rampelyset.
Kanskje har det alltid vært slik, jeg vet ikke. Men dagens “trend” er uansett slitsom. Jeg prøver å gjøre som jeg stort sett har gjort siden jeg trakk på meg den første dongeribuksa som trettenåring, og sto foran speilet og laget “sveis”. Jeg fant min stil, og med et unntak for utskeielsene med slengbukse og langt hår på slutten av sekstitallet har jeg stått stille og moret meg med å observere hvordan jeg med relativt jevne mellomrom går fra håpløst utdatert til siste skrik.
Og det gjelder også til en viss grad i kultur og politikk.
Innvikling mistas alt for ofte til å være utvikling.
Min gode venn Åge Olsen og jeg var skjønt enige her en kveld om at verden trenger flere gamle suringer, og gjerne slike med en viss ideologisk ballast.
Som forfatter har jeg vel det problemet at hvis jeg skal være den forfatteren jeg vil være for i egne øyne å være vellykket, vil jeg i den kulturverdenen jeg er i utakt med bli betraktet som totalt mislykket.
Catch 22?
Med hilsen og håndslag
