Brev til leserne – Uke 17, 2001:
Fra amasoner til prinsesser
Da jeg satte punktumfor den nye romanen med arbeidstittelen “Amasoner” var det pussig nok Per Sivles ord fra ett av diktene hans som falt meg inn:
“Nu var det gjort – brøden forøvet”
Men jeg håper jo naturligvis at det ikke er et litterært sjølmord jeg har begått… skjønt hvem vet i disse harde tider?
Diktet til Sivle fortsetter forøvrig slik:
“anklagen reist, vitneprov prøvet,
dødsdom var falden og ei appelleret.”
Men neida, jeg er faktisk ganske tilfreds med det hele, og ved ganske godt mot også, sjøl om jeg jobbet litt for hardt de siste fem ukene og må la helsa betale mye for det.
Det ser ut som om jeg ikke “holder” til mer enn ei bok i året, det er ingen råd med det. Jeg misunner vel litt de som kan ha to-tre prosjekter i hodet samtidig, men på den annen side sett så tror jeg også på dette med å gå inn i stoffet og personene og bli så ett med dem og med tanke og budskap og fortelling at det ikke finnes et eneste gjemmested der jeg kan slippe unna Prosjektet så lenge skrivinga pågår.
I ettertid ser jeg at jeg har skrevet en veldig antitrendy roman. Lite sex, få eller ingen av personene i boka lever med hodet i navlen, budskapene er i hovedsak positive om enn kanskje på en negativ måte (!) og går på feminisme, fellesskap, vennskap og verdier som er verd å kjempe for og endatil drepe og dø for om nødvendig. Ikke særlig urbant (ordet må uttales med neselyd for å bli korrekt) og postmodernistisk som dere forstår.
I den grad det er mulig å legge inn slikt i ei bok der handlinga foregår “før vår tidsregning”, så blir den også ganske antikapitalistisk…
Noe av det fineste med å skrive fantasy er at det finnes svært interessante måter å komme seg ut av kinkige situasjoner på, både for personene i boka, og ikke minst for forfatteren! Realismen i fantasien er ubønnhørlig nok, men virkemidlene jeg hadde til rådighet under skrivinga inkluderer jo både magi og direkte inngripen fra Gudinna. Uten at jeg vil påstå jeg benyttet meg særlig mye av noen av delene, og særlig ikke det siste. Jeg foretrekker å si det som M’Bela sa en gang, “Gudinna hjelper de som hjelper seg sjøl”.
Dette brevet altså mest for å fortelle at jeg er ferdig, jeg kom meg relativt velberget igjennom prosessen og kan snart begynne å la tankene ta bolig for alvor i nåtida igjen. Eller i det minste i ei ikke alt for fjern tid. Jeg begynte nemlig å lese Trotskijs The History of the Russian Revolution sist natt, og det er jo litt av en overgang.
Interessant stoff er det, og en kan jo ikke la være å lure på hvorledes det ville gått om Trotskij hadde gått seirende ut av maktkampen med Stalin. Jeg er nokså sikker på at verre enn det ble med Stalin kunne det umulig ha blitt i Sovjetunionen.
Uansett mener jo jeg at leninismen må kalles marxismens alderdomssvekkelse, for ikke å si borgerliggjøring. Med det sørgelige resultatet vi ser i dag.
Om Trotskij ville blitt bedre som generalsekretær i SUKP enn Stalin? I hvert fall annerledes. Skjønt hans nådeløse militære kampanje mot Kronstadt-opprøret i 1921 får meg til å mistenke Trotskij for å kunne være en like rå og diktatorisk maktpolitiker som sin svorne fiende!
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i mange år har hatt en “Sovjetroman” i bakhodet et sted, men jeg greier ikke å foreta et ganske vesentlig valg – jeg vil skrive om de kvinnelige flygerne under krigen mot Tyskland 1941-45, eller om Makhnovistene i Ukraina i 1920.
Begge deler kanskje? Hvis jeg lever så lenge og får brushet opp russisken min såpass at den kan gjøre nytte for seg.
Apropos Russland og krigen. De som så BBC-serien som NRK sendte om “drittsekkrigen” mellom Sovjet og Tyskland bør strø relativt store doser salt på sin ettertanker. Tyskland må ta nitti prosent av ansvaret for at den krigen ble som den ble, og hundre prosent for at det ble krig!
Når kommer BBC, som jo vanligvis er en nokså pålitelig kilde til så mangt, med “den sanne historien” om sin egen nasjons krigføring? Englands egne krigsforbrytelser?
Ikke mist også historia om maktmennesket og nasjonalisten Churchill? Som blant annet i boka Step by Step om forløpet til krigen ikke greier å legge skjul på sin sympati for Francos opprør i Spania, og hvis angst for og aversjon mot arbeiderklassen og deres ideologier og organisasjoner står i skarp kontrast til det “folkefører”-imaget han fikk under krigen, blant annet i dumme Norge.
Det går jo an å spørre. Jeg tror svaret blir at ingen kommer til å lage noen ordentlig kritisk serie om vestens spill blant annet for å få Sovjet og Tyskland til å blø hverandre ihjel på slagmarka i en ideologisk krig mellom “kommunisme” og “nazisme”.
Det gjorde de jo også, men først etter at Hitler hadde dradd England og Frankrike inn i krigen, og ikke før, som vestens overklasse håpet.
Pussig med England i grunnen. Aldri har vel et land i nyere europeisk historie trengt mer til en sosial revolusjon, aldri har vel et land heller vært fjernere fra å få det.
Nok sagt om det.
Lokalavisa Tidens Krav er etter hva jeg hører opptatt av at prinsessens elsker Ari Behns familie kommer fra Averøya og egentlig heter Bjørshol…
Små begivenheter, store gleder for noen?! Og i så måte er nok jeg for tida mest opptatt av at barnebarn Audun skal ha navnedag til helga. Jeg driter i både kongelige og deres elskere og forloveder enten de heter Behn eller Bjørshol eller Mette-Marit og synes vi like godt kunne hatt republikk (vel og merke rådsrepublikk, men det er sikkert alt for optimistisk tenkt).
Men jeg vil i denne sammenhengen heller ikke unnlate å peke på at skal vi først ha dette fjollete kongedømmet så er det likevel prinsessa som er den ekte tronarvingen, alt annet er bunn reaksjonær mannsjåvinisme uten en gang skyggen av legitimitet.
Ikke minst inspirert av amasonene jeg nylig har skrevet om, er jeg ikke fremmed for tanken om at vi bør kompensere prinsessene i verden for den tusenårige diskrimineringa de har vært utsatt for ved å innføre en minst like lang kongepause!
At jeg samtidig håper at monarkiet som system vil avgå ved en meget snarlig død, forandrer ikke på det. Jeg nekter å se på det som inkonsekvent. Det er som kjent ingen ting som er enkelt når det er dobbelt!
Med hilsen og håndslag,
