Brev til leserne – Uke 21, 2001:
Jeg liker hummer, men nekter å ete kanari
Det er underlig med ord og uttrykk som en bare hører og aldri riktig har forstått før det med ett går opp et lite lys og en utbryter et lite privat og beskjemmet “aha” for seg sjøl.
Sjøl var jeg nok godt voksen før det gikk opp for meg hva f.eks. “stille ben” hadde med en bestemt form for malerkunst å gjøre, men maleriene det gjaldt var jo alle ganske stillestående, så hvorfor ikke?
Andre ganger kan til og med misforståelser eller nestenmisforståelser endre et ord så det kan bli noe helt annet. På indre Nordmøre sier gjerne folk “åvaddesålekt” i ett sammendradd ord (“åh, var det seg likt”) når de fresende motsier ett eller annet, egentlig ganske fjernt fra det Bjørnsonsk riksmålske utgangspunktet både i uttale og betydning.
Jeg visste da jeg var gutt at da besta Ane sa “åvaddesålekt” da var enhver videre parlamentering bortkastet tid.
Det må jo sies at den nyere versjonen med endret betydning er adskillig friskere, udannet og bedre.
Det samme vil jeg slett ikke si om noen langt ferskere misforståelser, som da enkelte begynte å si “i kjølevannet” i stedet for “i kjølvannet”. Jeg tror det å ligge i kjølevannet må være en ganske ekkel opplevelse? Mens å ligge i vannet som båtkjølen lager (om man da ikke er falt over bord og holder på å drukne) bringer en nær begivenheter som just har passert. At man så å si er hakk i hæl. Hmm. Ikke hakket ihjel, nei.
Språk, ja, det er nå noe som både forener og skiller. Jeg leser f.eks. svensk og dansk omtrent som norsk, og ergrer meg over at jeg liksom bare “nesten” skjønner islandsk.
Noen synes imidlertid disse relativt beskjedne språkbarrierene er helt umulige, og jeg vet at enkelte til og med nekter å “forstå” nynorsk. Og dialekter, nei ved De hva!
Jeg får reaksjoner på a-endinger for dernest å få reaksjoner på andre ord jeg ikke radikaliserer med samme iver. Sannheten er at jeg lever i en slags språklig dobbelthet som innbygger i en liten by som Kristiansund, full som dialekta er av folkelige så vel som “finere” former. Og egentlig liker jeg språket slik. Blanding er fint. Renraset språk er like absurd som troen på at det finnes eller bør finnes renrasete mennesker.
Hvilket enkelt og greit bringer meg over til en film jeg så fra de amerikanske sørstatene på femtitallet for ei ukes tid siden, og som virkelig fikk meg til å undres enda en gang på dette med “rasehat”.
Handler det ikke først og fremst om privilegier det også? Akkurat som sexisme?
Å ha noen som helt automatisk står “under” uten at en behøver annen autoritet enn ett eller annet stammemerke, som hudfarge eller kjønn?
Og er det med hudfarge for vanskelig kan man lage kompliserte naziregler for etnisk tilhørighet, ta biologien i sin tjeneste. Og drive slektsforskning og måle hodeskaller og studere neser!
Det kan være like farlig å bli rasemessig karakterisert som herskere som å bli karakterisert som slaver, noe jødenes skjebne i Europa under Hitlers støvel viser.
Rasisme er et ord som dessverre snart har mistet sin mening slik det slenges ut i alle og enhver sammenheng til det kun er et slags mildt bannord. Men rasisme må bety å tillegge mennesker egenskaper ut fra hudfarge og fra etnisk opprinnelse heller enn fra kultur og politikk og geografi og religion og personlige erfaringer. Det må eie et ganske eksakt innhold.
Jeg tror jeg har skrevet før om jenta som var fortvilet over å ha blitt kalt “rasist” fordi hun ikke ville ligge med en afrikaner.
“Du ligger jo med hvite, og ikke med meg, du er en jævla rasist!”
Avindividualiseringa som ligger i et slikt utsagn er faktisk rasistisk, det å tenke i “raser” i seg sjøl er etter min oppfatning den første betingelsen for at rasisme får grobunn.
Jeg tror ikke på “raser”. Så enkelt er det.
Mye av forvirringa skyldes faktisk ganske tåkete forestillinger hos en del snille og velmenende antirasister, som sjøl noen ganger ender opp med tvilsomme holdninger og i verste fall skal gjøre personlig botsgang for all urett “den hvite mann” har begått.
Vi kan ikke påta oss skyld for fortidas urett, det får de som gjorde uretten gjøre. Før så vel som nå. Hver kan svare for seg sjøl. Ja, har kun RETT til å svare for seg sjøl.
Ett eksempel: Armenere og tyrkere krangler fremdeles om massedrapet på armenere fra tyrkernes side under Abdul Hamids regjering i 1894-96 skal kalles folkemord. Klart det er det, men det er da pokker ikke dagens tyrkere som har gjort det? Så hvorfor denne innbitte motstanden fra tyrkiske myndigheters side?
Jeg har ikke tenkt å forsvare vikingenes plyndringer, enda det jo er gode sjanser for at noen av mine forfedre var med på ganske mye jævli.
Jeg må likevel innrømme at jeg er vel så opptatt av at vikingene var så fjottete at de slett ikke skjønte “Kvite-Krist” var rein kulturell gift som fikk ødeleggende konsekvenser for nordisk kultur og historie. Det er fristende å sammenlikne med Japan, som greide å bli et moderne land uten et øyeblikk å gi slipp på sine kulturelle og pragmatiske religiøse særtrekk.
Autoritære monoteistiske religioner med sine stadige utbrudd av akutt fundamentalisme må etter min mening være en slags mental AIDS, som bryter ned menneskenes immunforsvar mot idioti, og i kjølvannet (!) av disse religionene følger krig, intoleranse og ekstrem undertrykking. Alt sammen naturligvis i fredens, toleransens og til og med frihetens navn.
Apropos religion. Jeg må skrive litt om Formann Mao. Og om den beryktede Jiang Qing, “Madame Mao”.
Jeg skal lese Anchee Minhs bok om henne, det er sikkert. Klassekampen har hatt både omtale av boka og en relativt middelmådig og forutsigbar anmeldelse av den.
Noen som husker Maos lille røde? Mao Tse-Tungs “tanker” og person opphøyd til sitatlig ufeilbarlighet?
Jeg er ikke stolt av å ha båret Mao-merket, sjøl om det var det minste merket jeg kunne finne. På den annen side, tvilen på den “ufeilbarlige” var med på å gjøre meg til anarkist. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
At han var som despoter flest med noen urpatriarkalske kinesiske særegenheter i tillegg overrasker ikke. At Jiang Qing ble skurken i historia og Mao fremdeles hylles er en enestående studie i kinesisk misogyni.
På den ene side den marxistiske kvinnefrigjøringa (beskrevet bl.a. i Claudie Broyelles “Halve himmelen”), på den andre side lederen som behandlet kvinner som dritt og “beæret” småjenter med å voldta dem fordi han trodde at det å sprette jomfruer hadde helbredende kraft og virket foryngende!
Til og med i Frp ville nok det vært for sterk kost… til og med før det kom offentligheten for øre.
At det kinesiske kommunistpartiet er en forbasket mannsbastion forundrer ikke, og rekk opp hånda de som tror at Mao var verre eller bedre enn de andre gubbene der. Ingen hender i været? Bra.
Jiang Qing burde kanskje slått seg på sjørøveri i stedet for i partipolitikk. Der om ikke i politikken har jo kinesiske kvinner gjort det skarpt opp gjennom historia. Hun ble dømt til døden som en av “firerbanden” i 1981 og senere benådet, men hengte seg i cella etter åtte år i fengsel.
Hun ville antakelig sluppet billigere for sjørøveri.
Jiang Qing var neppe en sympatisk person, det kan en jo kanskje se på den omgangskretsen hun valgte seg. Men på den annen side hadde hun neppe voldtekt som hobby, slik hennes mektige ektefelle hadde.
Dårligere leder for Kina ville hun neppe blitt. Og hun kunne kanskje også skrevet bedre dikt enn Mao, dersom hun hadde anstrengt seg litt for det.
Nåja, ikke så mye personlig i “brevet” denne gangen. Ikke mye har hendt. Jeg venter. Og jeg må beklage til de som har sendt meg e-post jeg ikke har svart på, mitt beste forsvar mot slik venting er sløvhet.
Men jeg observerer likevel at både Thomas Gramstad og Trond Buland har levert noen glimrende og inspirerende forsvar for mitt forfatterskap på ei diskusjonsliste på Internett. Der en hadde reagert negativt på at jeg på denne hjemmesida skrev at den nye amasoneboka inneholdt diverse sterke budskap. Noe jeg helst ikke burde ha?
Eller hva mener dere andre?
Hilsen og håndslag,
