Brev til leserne – Uke 24, 2001

Brev til leserne – Uke 24, 2001:

Uendelighet av ingenting

Hver gang jeg ser en eller annen på TV kaste seg utfor et stup med ei vindfull tøyfille på ryggen, padle ned igjennom fossestryk på en overdimensjonert luftmadrass, hoppe utfor bruer eller fra heisekraner med en gummistrikk rundt livet, da skifter jeg kanal.

Hvor tomt skal et liv bli før man må “sprite” det opp med kunstig livsfare? Og hvor tomme skal hjernene bli før de begynner å tro at det er noen slags “heltedåder” som utføres når de utsetter de usle livene sine for livsfare? Og hvem skal sope opp restene av dem når de smeller i asfalten eller bergveggen?

Ikke hoppekameratene i hvert fall. Neppe heller noen av de diverse TV-gjengene som lager underholdning av elendigheten.

Vi snakker om en “kultur” som på sitt verste forakter alt og alle som ikke kan eller vil leke med livene sine og andres, vi snakker faktisk om en sosial dekadanse i form av en tilbedelse av ungdom og fare der et helt sett av nye ord hopper som små fonetiske monstre ut av kjeftene på utøverne, like dumme og (snart) døde som sine utøvere.

Vi snakker faktisk også om overklasse. Rikmannskultur, der utstyr og setting i sin ytterste konsekvens er betalt av oss nyttige træler som skaffer gull i dagen, som det heter i den gamle arbeidersangen.

Men fysjda, ordet “klasse” er jo like forbudt i vårt vestlige samfunn som det ordet var i det gamle Sovjet. Vi er jo alle så frie til å gjøre hva som helst, er vi ikke det? Bare så synd at noen er så forbasket mye friere enn andre.

“Frihet” er blitt misbrukt og voldtatt og torturert og myrdet i stadig nye repriser av aksjekapitalismen, og flakser nå rundt som et spøkelse, hvileløst ulende og klagende i politikkens mørke og anarkistiske avkroker.

Det er faktisk slik at når man i dag hører ordet “frihet” så er det ensbetydende med penger. Men frihetens karakter av nå kun å være ei vare (en aksjepost?) står like langt fra ordets djupe og opprinnelige mening som prostitusjon står fra kjærlighet. Et annet ord som mediaindustrien har forfusket og kommersialisert og banalisert og forbrutt seg mot inntil det er et ord man ikke tør bruke lenger…

Og likevel finnes både frihet og kjærlighet. Sammen med hengivenhet, vennskap, omsorg. Fjern om nødvendig selve orda og la kun følelsene være tilbake, de er tross alt vanskeligere å kommersialisere.

Den evig romantiserte Døden er derimot bare Ingenting. En på mange måter absurd og ufattelig ende. Religionenes mor og dermed også enda mer ufrihets far.

Sjølmordskandidaten som vil “vise dem alle” ved å ta sitt eget liv søker egentlig ikke Slutten, men lever ut en fantasi der Ånden som en slags dematerialisert hjerne eksisterer videre og får anledning til å gå i sin egen begravelse. Der da naturligvis Hele Verden sørger over det store tapet.

Ingen ting har vist seg så vanskelig å fatte for det bevisste vesen som Ingenting.

Det minner meg om en av de diskusjonene som svirret rundt ved bordene på Promenadekafeen på Sunndalsøra i min ungdom, der ett av de store spørsmålene var om Universet hadde en ende. Og i så fall hva var utenfor Universet? Ett forslag var en uendelighet av stadig nye univers, men jeg synes skam å melde at min egen forklaring fremdeles var den beste: En uendelighet av ingenting. Til akkompagnement av Jukeboksens vemodige sentimentalitet, som kjentes så ekte ut at den kunne narre hvem som helst:

“There’s a moon out tonight…”

At det var overskyet og at vind og regn bar med seg ei skarp lukt og røyk fra Aluminiumsverket som dominerte våre liv enten vi var så heldige at fikk lov til å jobbe der eller ikke, det var i grunnen drømmene om frihet og kjærlighet fullstendig likegyldig.

Tilbake i forfatterens alt for ofte traurige og bokstavelig talt prosaiske hverdag observerer jeg at Den Norske Bokklubben i forbindelse med sin utgave av Tolkiens Ringenes Herre lar en som heter Sigbjørn Mostue veie og finne for lett Elisabeth Moon, Robert Jordan og meg i forhold til Den Store Mester.

Og jeg ler litt, og får også et stikk av dårlig samvittighet for den smule ukorrekte arroganse som overfaller tankene mine. Jeg har nemlig aldri tilhørt Tolkiens beundrerskare. Joda, han har etter sigende skapt et fantastisk univers. Men dessverre befolket med undermåls, halvdøde og knapt nok todimensjonale vesener. Kjønnsløse, britiske og enten så gode at de kaller på kvalmen eller så onde at de er parodiske.

Jeg kjenner faktisk flere elskere av fantastisk litteratur som mer eller mindre hviskende innrømmer at de aldri greide å lese ferdig Ringenes Herre, andre har jo derimot gått inn i Tolkiens Univers og verken kan eller vil finne veien ut igjen.

Jeg kan for min del forsikre om at jeg aldri har kjent den minste trang til å være “Tolkiensk”. Så det er vel kanskje også derfor en annen mulig fantasyekspert på nettet ble så inderlig trist og lei seg da han hørte den påstanden at jeg visstnok skal være Norges fremste fantasyforfatter!?

Jeg vet ikke hva slags forfatter jeg er, og uansett hater jeg merkelapper og det å havne i en bås. Sjøl om og på tross av at min egen hjemmeside er blitt prydet med nettopp denne påstanden.

Jeg har jo skyld, i og med at jeg aldri har protestert eller insistert på at betegnelsen skal tas vekk. Men da spør jeg dere også i all ærlighets navn; hvem av dere ville protestere særlig høylydt på det å bli kalt “Norges fremste…” ett-eller-annet-positivt?

Ikke så mange, neivel, det ante meg. Så hvis sidesnekkeren mener det fremdeles kan og bør stå, til noens samtykke og andres ergrelse, så lar vi det være som det er.

Til tross altså for at hobbitene og magikerne og ridderne og prinsessene som “Fantasylitteraturens far” har kokt i hop Universet sitt ikke har en tøddel av slektskap verken med Lillian i Skumringslandet, Ivan i Kalis sang, eller Leila i Amasoner.

Og apropos denne siste. Det blir nok bok i år, dersom jeg tolker de positive signalene fra forlaget rett.

Så jeg benytter anledninga og takker dere som helt siden Løvinnens sjel avsluttet amasonetrilogien har bedt om å at det skulle komme en fortsettelse. Akkurat nå er jeg lykkelig og glad for at jeg til slutt gav etter for “maset”.

En spesiell takk til Thomas Gramstad som leste igjennom manus og rettet opp diverse skirvefeil og rot, bl.a. med navnene til de forskjellige personene. Det er nok ikke bare i virkeligheten jeg har problemer med å huske navn, nei… Hvis jeg nå endelig kan slappe av litt blir det vel også noe av de artiklene jeg har planlagt å skrive. Om alt fra fjernsynsseriene med sterke jente/kvinneskikkelser som Xena og Buffy til en klasseanalyse bygd på Makhajski og en kritisk gjennomgang av mitt eget hefte Den Nye Klassen.

På nettet har jeg såvidt blandet meg inn i en diskusjon om sexisme og pornografi, og har hisset opp (om jeg får bruke det uttrykket) noen ved å sitere og gjenta noen av kvinnegruppa Ottars argumenter.

Over inngangsporten til det merkelige fantasilandet der pietister og pornografer utkjemper sine samleier burde det stå den samme innskriften som ved inngangen til Dantes Helvete. Eller kanskje like gjerne den som markerte inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz? ARBEIT MACHT FREI. Vokternes og kommandantenes og mannsgrisenes frihet, på bekostning av slavenes arbeid, fornedrelse, elendighet og til sjuende og sist sjelelige og alt for ofte også fysiske død.

Og så i andre enden pietistene, fordømmerne, normalitetens riddere som vifter med sine helligheter (?!) og har hengelås på skapene sine der skjelettene fra skjulte synder er gjemt.

Er det ikke måte på hva vi skal plages med? Er det for mye å håpe på at pornografene og pietistene skal dø i hverandres armer? For at den nå så latterliggjorte og umoderne kjærligheten skal kunne overleve? Ikke som underholdningsklisje, og ikke som religiøst påbud, men som det mest verdifulle noe levende vesen kan oppleve. I en interessant analyse av nazismens vesen skriver Tim Mason at like viktig som rasismen i den nazistiske ideologien var sexismen. Kvinnenes underordnede stilling som “avlsdyr” og lydige tjenerinner for Herrene har vært til dels fullstendig oversett i analysene av nazismens drivkrefter og vesen.

Slik ethvert samfunn fanges og bindes av den til enhver tid rådende ideologi ble sexismen i likhet med rasismen ironisk nok en viktig årsak til nazismens nederlag.

Mens Sovjetunionen, USA og UK mobiliserte sine kvinner til krigsinnsats, ble dette ideologisk umulig i noen større skala i Tyskland.

Kvinnene hos Tysklands mer pragmatiske motstandere var de som bygde flyene, tanksene, kanonene og samtidig holdt samfunnene i drift mens de unge mennene dro til fronten. En annen sak var at de gjorde det med så stor dyktighet at mennene i disse landene kjente seg både utfordret og skremt, og ikke fort nok kunne hive dem ut av jobbene og få dem tilbake til kjøkkenbenkene etter krigen!

I Sovjet var til og med kvinnene med direkte i kampen mot nazistene, som flygere, skarpskyttere, partisaner, osv.

Ved å udugeliggjøre og umyndiggjøre halvparten av sin befolkning i en krisesituasjon som krevde en helt annen politikk, viste nazismen enda en gang at den var en av historias verste og minst vellykkede idepolitiske konstruksjoner.

Som skapt for å ramle ned, men det ble sannelig en dyr lærdom for verdens befolkning.

Hvis vi da virkelig har lært noe som helst?

Hilsen og håndslag,