Brev til leserne – Uke 26, 2001:
Hjemlengsel før jeg reiser
Det er i grunnen rart, men jeg er ikke det minste glad i å reise. Noen ganger frister naturligvis reisemålet såpass at jeg holder det ut, og som jeg har skrevet før, fly er absolutt den reisemåten jeg foretrekker. Rett og slett fordi det tar kort tid… og så får det bare våge seg med resten!
Jeg reiser til hovedstaden over helga, derfor dette vesle reisesukket. Det gode med det er at jeg vet at jeg blant andre vil treffe noen venner og kolleger som jeg ikke møter ansikt til ansikt særlig ofte.
Men med åra er jeg blitt nesten uhyggelig hjemmekjær, med unntak av de turene vi har vært i Barcelona kjenner jeg absolutt ingen som helst dragning mot fjerne reisemål.
Jeg kjenner meg ofte usikker og utilpass blant fremmede, med unntak av når det dreier seg om ting som har noe med forfatterskapet å gjøre. Beskjedenhet sliter jeg såpass mye med på andre felter at jeg nekter meg sjøl å ha det på de få områdene der jeg tror jeg vet og kan noe.
Men det tok mange år og ganske mange skrevne bøker også før jeg kom så langt… jeg unner i grunnen andre litt kortere vei fram til det å våge å lite på egne evner enn den jeg har hatt.
Det finnes kanskje en relativt enkel vei. Den består i å legge øret mot kulturbakken og lytte. Finne ut hvor flokken løper og løpe med den.
Vanskeligere blir det dersom en er envis nok til å ville velge sin egen kurs. For det er alltid en fare for at sjøltillit kan være sjølbedrag.
I løpet av et år har jeg faktisk truffet ganske mange som vil at jeg skal lese noe de har skrevet, som vil ha råd eller rett og slett en grei anvisning på veien til forfatterskap.
Men det finnes ingen bruksanvisning, et forfatterskap er ikke en gjenstand som kommer flatpakket fra butikken og bare behøver montering.
Og likevel. Jeg har faktisk bare en eneste gang opplevd noe som må kunne kalles et håpløst tilfelle, og det er mange år siden nå. En totalt talentløs ung mann her fra min egen by som trodde ganske fullt og fast at han ville bli den neste Store. Langt større og viktigere naturligvis enn den nærmeste han kunne sammenlikne seg med!
Heldigvis forsvant han bare en dag og jeg hørte aldri mer til ham. Hvis han virkelig ble forfatter, eller om så bare en skarve journalist i VG eller Dagbladet, ja, da er miraklenes tid neiggu ennå ikke omme!
Men i det siste tar jeg muligens feil. Hans manglende talent for å skrive ville i løssalgssammenhengen sikkert være mindre viktig enn hans absolutte og bunnløse forakt for lesere og andre eventuelle ofre!
Jeg gjentar for sikkerhets skyld at han var et unntak. Jeg har også hatt opptil flere særdeles hyggelige opplevelser med skrivende mennesker som av en eller annen grunn har tatt kontakt.
En av disse opplevelsene vil jeg forresten gjerne dele med dere. For kort tid siden fikk jeg en forespørsel om å lese noen noveller skrevet av ei ung jente, noe som ble en ganske enkel jobb fordi hun hadde lagt en god del slike ut på sin egen hjemmeside. Sjekk http://www.angelfire.com/yt2/psychogirl/skribleri.html og se om jeg ikke har rett hvis jeg sier at her er det skriveglede, fantasi og evner ut over det vanlige.
Men jeg er også redd for at jeg neppe er den rette til å gi råd om veien videre. Hva forlaga bruker som kriterier for å utgi/refusere et manuskript er meg et minst like stort mysterium i dag som da jeg begynte å skrive i 1968. Kanskje fordi jeg aldri har orket å sjekke gjeldende litterære børsnotering?
Hvis jeg vil advare mot noe er det å la seg blende og imponere alt for mye av det som medialinsene setter sitt grelle og grådige lys på. Ikke minst fordi at det Media gir, det kan Media like lett og lettere også ta tilbake!
Apropos media:
De som kjenner meg vet at jeg ikke bare er et litterært dyr, men et politisk ett. Noen vil kanskje si antipolitisk, i og med at jeg slett ikke definerer politikk som noe som har det ringeste med å gå til stemmeurnene og avgi stemme.
Jeg har ikke siden Golf-krigen sett så mye mediaservilitet i forhold til De Mektige som vi har fått se på ganske nært hold med dekninga av demonstrasjonene og gateuroen i Gøteborg og nå i dag også i Barcelona.
Av erfaring vet jeg også hvor vanskelig det er å motstå de “sannhetene” som de store nyhetsformidlerne vedtar, men det gjelder faktisk å ha litt is i magen når hysteriet bølger som verst.
Jeg regner ikke med at det blir det siste jeg har å si om akkurat den saka… Men i denne omgangen får det greie seg.
Hilsen og håndslag,
