Brev til leserne – Uke 30, 2001

Brev til leserne – Uke 30, 2001:

De gode marerittene

Som man vil skjønne av min kommentar til mordet i Genova er jeg ingen stor elsker av politiserier, særlig ikke amerikanske.

Likevel er det nettopp en politiserie som har vært blant mine yndlingsserier på TV de siste ukene. Nemlig “Die Neue” med Doris Schretzmayer som politikvinna Lisa Engel, som i alle de episodene jeg har sett til nå knapt har løsnet et eneste skudd, til tross for seriens undertittel “Eine Frau Mit Kaliber”. Hun har løst mordgåtene ved den idylliske, men alt annet enn fredelige Månesjøen med helt andre og fredelige (Derrick-aktige?) midler…

Men nå er det slutt. TV4 sender ikke serien lenger, og jeg vet ikke om noen andre stasjoner som sender den heller.

Og med et lite hjertesukk tenker jeg på alle de tvers igjennom idiotiske såpe- og detektivseriene som går i det uendelige og som er evige repriser av seg sjøl og hverandre.

Jeg ser egentlig ganske lite på TV, og gjerne seint på natt, men det forundrer vel ingen at jeg også prøver å få med meg Skattejegerne med den tøffe Sidney som en meget vellykket kvinnelig Indiana Jones. At jeg ble ganske sur på episoden hvor de maltrakterte og totalt misrepresenterte Kali, er naturligvis en annen sak. Ikke en gang gode gamle Ponson du Terrail for omtrent 150 år siden i bøkene om Rocambole greide å tøve riktig så mye om Kali-religionen!

Skattejegerne er grei underholdning, men ikke mer. Hvis den serien skulle bli kultserie på linje med Xena eller Buffy vil jeg bli meget forbauset.

Apropos det. Jeg hadde ventet meg reaksjoner etter artikkelen min om Xena, men har ikke fått noen til nå. Var det virkelig så tannløst det jeg skrev?

“Besøket i hovedstaden avklarte det meste i forhold til den nye amasone-boka, og vil medføre at jeg vil prøve å skrive en oppfølger til den til neste år.”

Jeg var forresten på kino da jeg var i Oslo (se forrige brev), og det er sannelig lenge siden sist! At det var Lara Croft og Tomb Raider som var filmen forbauser vel ingen, og det var for så vidt en grei filmatisk tolkning av dataspillet.

Jeg irriterte meg imidlertid slik over at de hadde greid å lage en film med bare en kvinnelig rolleinnehaver at det forsuret hele filmopplevelsen.

Viktigere var det at besøket i hovedstaden avklarte det meste i forhold til den nye amasone-boka, og vel også vil medføre at jeg vil prøve å skrive en oppfølger til den til neste år! (Ingen tente på min ide om å avslutte boka med en total gjensidig massaker og skrattende kråker og ravner som fråtser i likene…)

Amasone-trilogien vil i så fall ende opp som fem bøker. Hvem skulle trodd det den gangen da Våpensøstrene var på rundreise i forlagsverdenen og etter hvert ble antatt blant annet av forlaget Oktober før de fikk kalde føtter og ombestemte seg. En kan jo forstå det hvis de la såkalt “ML-litteratur” som målestokk på sine utgivelser!

Maken til fantasiløse litterære keiserklær velsignet og markedsført og båssatt av Dagbladet og den øvrige mafiaen som “arbeiderlitteratur” skal en lete lenge etter i vår litteraturhistorie.

Jeg observerer at de fleste av disse forfatterne nå har vendt tilbake til sitt småborgerlige intellektuelle litterære fødested og lover på tro og ære at de aldri skal gjøre det mer.

Det de sammen med litteraturens evig plagsomme forståsegpåere virkelig greide var å lage en sjanger som satte rammer for hva en radikal forfatter kunne skrive om.

Fantasi-romaner om amasoner var dermed altså ikke noe et såkalt revolusjonært forlag kunne gi ut når den første spontane begeistringa over manuset hadde lagt seg!

De som vil kan jo se på denne kommentaren som mitt bidrag til debatten i Klassekampen om “ML-litteraturen”. Og det er min oppriktige mening at Tor Åge Bringsværds fantastiske Den som har begge beina på Jorda står stille var et langt betydeligere radikalt verk enn noe av det som ble skrevet av Solstad, Hoem, etc.

Pussig forresten, de fikk ros og masse oppmerksomhet først med sin ml-litteratur, og dernest fikk de også minst like mye skryt og oppmerksomhet for sine litterære og politiske “oppgjør” med seg sjøl?!

I den liksomrevolusjonære og småborgerlige kulturens forunderlige verden kan man virkelig både ha kaka og ete den.

Lurer forresten på hva man kaller en “trilogi” i fire bind? Ikke en gang Asbjørn Aarnes ellers utmerkede litterære leksikon kan fortelle meg det. Og hva hvis dersom og når det blir fem bøker?

Jeg har forresten lyst til å skrive mer om “havheksa” Isabella også. Hun er en av de hovedpersonene i bøkene mine som jeg liker best, sjøl om tilfeldighetene gjorde bøkene om henne til “ungdomsbøker”. Hun nekter faktisk å dø og er ofte i tankene og til og med i drømmene mine.

Skillet mellom ungdomsbøker og voksenbøker er et kunstig og tåpelig skille.

Da jeg som barn lå på sjukehuset i Molde begynte jeg å lese og fortsatte også i åra etterpå å lese forfattere som Jack London, Mark Twain, Jules Verne, Alexandre Dumas, Oscar Wilde, Leo Tolstoi og Raymond Chandler – og midt oppi det hele haugevis med cowboy-bøker som jeg lånte av min mor!

Jeg kjente faktisk et lite stikk i hjertet da jeg sto i korridoren i Stålfjæra 5 for fjorten dager siden og kikket på Bladkompaniets gamle utgivelser og fant Texas Tiger av Jackson Cole. Men jeg våget naturligvis ikke å lese så mye som ei eneste setning i den!

Og samtidig som disse “voksne” bøkene ble lest ble naturligvis de vanlige barne- og ungdomsbøkene fortært med samme altetende iver, folkeeventyrene til Brødrene Grimm og Asbjørnsen & Moe, Frøken Detektiv, Jetserien, Tim Ryan, Bob Moran, Lyn Gordon, Biggles… Gyldendals Gode Pikebøker og Gyldendals Gode Guttebøker var også ett fett, og såvidt jeg vet gjorde flere av vennene mine nøyaktig det samme som meg:

Ei bokhylle var som en pose peanøtter, en startet i den ene enden og holdt på til posen var tom. Underveis fikk en kanskje problemer med en og annen roman som urettferdig ble stemplet som kjedelig og eller litterært jålete, men stort sett gikk alt inn!

Likevel tror jeg at det var da jeg fikk en sunn og vedvarende avsmak for Ernest Hemingway! Og en like vedvarende skepsis til Agnar Mykle.

Bøkene om Mummitrollet leste jeg forresten først da jeg var godt voksen, og få bøker har gitt meg større glede enn dem, sjøl om jeg ville lyge om jeg ikke også erkjente at jeg irriterte meg over kjønnsrollemønstret i Mummidalen. Riktignok herlig brutt av Lille My og Too-tikki.

Nyheten om at Tove Jansson er død fikk meg til å ta en kikk i bokhylla igjen, bla litt vemodig i bøkene hennes, og jeg benytter anledninga til å anbefale noen av hennes andre (voksne?) bøker, som Solbyen og Billedhuggerens datter.

“Overbeskyttelsen av barn tar også fra dem de gode marerittene, de som skal gjøre dem sterke nok og fantasifulle nok til å møte det marerittet som er ikke bare det å bli voksen, men enda mer det å være barn.”

Jeg vet at mange, til og med svært unge, leser bøkene mine om amasonene, sjøl om bøkene jo egentlig er skrevet for et publikum som skal tåle ganske mye. Men jeg snakket med ei dame her om dagen som hadde lest dem utallige ganger og første gang da hun var tolv, jeg vil slett ikke gjenta hva hun sa, jeg er jo som dere alle vet en veldig beskjeden forfatter som blir flau av skryt.

Men hun sa noe viktig da jeg spurte henne om hun ikke hadde fått mareritt av dem; hun sa at det finnes gode og dårlige mareritt.

Overbeskyttelsen av barn, som skal skjerme og verne dem fra verdens begredelighet og ondskap, tar også fra dem de gode marerittene, de som er nødvendige. De som skal gjøre dem sterke nok og fantasifulle nok til å møte det marerittet som er ikke bare det å bli voksen, men enda mer det å være barn.

For eksempel å ha mareritt etter at det for første gang går opp for en at verden er full av atom-bomber, eller når ei jente skjønner hva voldtekt og kvinneundertrykking er, eller får vite at verden er full av sultende og lidende mennesker mens rikinger velter seg i stjålet luksus, det er mareritt som de fleste trenger også i våken tilstand.

Barns verden er dessuten, som svært mange av oss vet av bitter erfaring, slett ikke noen dans på rosa skyer. Ikke en gang slike som kommer ut av Trollmannens Hatt. Barndom og tidlig ungdom handler blant annet om å være styrt over av uforstandige voksne, hives ut for å “leke” i en totalt ubarmhjertig barneverden der knyttneven og kjeften fort kan bli eneste forsvar mot bøller og undertrykkere.

Da kan det kanskje være godt for ei jente å ha litt “amasone-ballast” fra for eksempel Knudtsens amasonebøker, eller til og med fra filmer, serier og dataspill med sterke jenter som Xena, Lara Croft, Sidney eller Buffy?

Hilsen og håndslag,