Brev til leserne – Uke 37, 2001:
Snappe etter luft
Valgdagen falt sammen med min siste dag med medikamenter som skulle ta knekken på en nesten bokstavelig talt drepende lungebetennelse.
Jeg har vært mye sjuk, særlig i barndommen og ungdommen, men de siste åra har jeg, seig som en gammel støvel, berget meg noenlunde uskadd gjennom både det ene og det andre – til jeg kanskje fikk en slags følelse av at ingen ting av forkjølelser og diverse andre virus og bakterier med opprinnelse i blant annet barnebarns barnehage og skole beit på meg.
Men nå ble jeg slått så grundig ned at det nesten var som å sitte på innsiden av en skrekkfilm. Etter tre dager med over førti i feber var enhver mulig tanke på å la kroppen lege seg sjøl borte i ei tåke der jeg bare unntaksvis var oppe og snappet etter pusten.
Lungebetennelse. Som jeg hadde ti ganger som barn. En gammel kjenning, men jeg kjente ham likevel ikke igjen da han kom.
Og nå fjorten dager etter at jeg startet tablettkuren kjenner jeg meg år eldre, og vil ikke glemme så fort følelsen av total hjelpeløshet, halvblindhet og mangel på evne til å utføre noen form for meiningsfylt arbeide.
Dette blir første gang siden jeg begynte å skrive at jeg ikke makter å lese korrektur på min egen bok. Det er en fortærende følelse.
Jeg har andre oppgaver som står i kø. Ei bok som ikke er min egen, men som jeg skal hjelpe fram til utgivelse, og den ligger nesten tyngst på meg av alt fordi den sanne skjebnen som beskrives i boka griper meg, og jeg vet den fortjener å bli både språklig og på alle måter god.
Likevel har jeg egentlig bare en plikt nå, og det ikke minst med tanke på at jeg faktisk har to-tre bokprosjekter i hodet som jeg gjerne vil realisere i åra framover.
Jeg må ta signalene fra kroppen djupt på alvor. Og de sier meg at en slik rovdrift som jeg til tider har drevet på meg sjøl ikke kan gå i lengden.
Jeg skriver dette også fordi jeg vil at leserne av denne sida skal vite hvorfor jeg ikke har oppdatert den på ei stund. Og det til tross for at hodet mitt faktisk har vært fylt av lyst til å kommentere både det ene og hint, fra flyktningedramaet utenfor Juleøyene til politiets ønske om å få drepe med dum-dum kuler.
“Det er blant de intelligente man ofte finner de minst kloke menneskene.”
Og så valget da. Jeg kunne godt si at fra mitt ståsted er det bra med svake regjeringer, men på den annen side trengte vi nå ei regjering som til en viss grad kunne stå imot presset fra Kapitalen. Hva vi får?
Kanskje noen flere opprørere på tinget gjennom SV’s framgang, og de berger også noe som ellers kunne blitt en virkelig drastisk tilbakegang i antallet kvinner på tinget. Nå får vi ei kvinne mindre enn sist, som var ei mindre enn forrige gang … man kan jo reflektere litt over det, som kommer samtidig med nyheten om at kvinnelønningene sakker akterut.
Nå skulle jeg gjerne ha hatt tak i noen av de jentene som blåste av alt snakk om kvinnesak når jeg snakket om amasoner og kvinnesak i diverse klasser i videregående skole og i ungdomsskolen. Deres mening var at nå var det full likestilling og ingen ting å bråke mer om og feminisme var tull og gammeldags og kvinnesakskvinner var en håpløs lesbegjeng, og i det hele tatt.
Sannheten er så fjernt fra dette som den kan komme. Religionene er på frammarsj igjen, og jeg ser at bl.a. en kronikør i Klassekampen priser dem som redskaper for framskritt og fred!?
Sikkert en intelligent person, men det beviser vel helst det jeg har skrevet mange ganger, at det er blant de intelligente man ofte finner de minst kloke menneskene.
I Irland steiner og bomber protestanter katolske førsteklassinger på vei til skolen, i Nigeria dreper kristne og muslimer hverandre angivelig fordi muslimene vil at kristne skal leve under muslimske sharia-lover, i Afghanistan vil fundamentalistene drepe misjonærer fordi de av alle forbrytelser i verden skal ha prøvd å misjonere! Kan jeg foreslå stor svart gryte og tilsetning av diverse grønnsaker? Det er liksom noe med kannibalgryter og misjonærer som hører i hop …
Dette siste også fordi disse konfliktene for alle utenforstående faktisk har et skjær av tragikomikk over seg. Og hvis det virkelig fantes en mannlig Gud hvis ideer og tanker finnes i de hellige bøkene kunne han kanskje snart finne noen nye måter å manifestere sin intoleranse på? Sånn bare for å vise at det kan komme nytenkning også fra Himmelen?
Men de gudene som lever i Tradisjonen, i Boka med stor B og i ryggmargsrefleksene til både kristne og muslimer og hinduer og mormonere og så videre kjenner ingen grenser verken for grusomhet eller dumhet eller intoleranse. Gud er uten tvil en Djevel.
Eller som Bakunin sier: Dersom Gud virkelig finnes, må han avskaffes.
Som man ser har ikke dødspusten i nakken gjort meg religiøs … sjøl om jeg har hatt merkelige fantasier om Kali. Men det er naturligvis noe helt annet.
Hilsen og håndslag,
