Brev til leserne – Uke 40, 2001

Brev til leserne – Uke 40, 2001:

Forstå det den som kan?

Jeg har ikke glemt at jeg egentlig skulle skrive brev til dere. Problemet er at tankene hver gang beveger seg inn i baner som gjør “brevene” til noe som likner på alt annet enn brev. Derimot lange resonnementer og påståelige påstander og ideologiske utgreiinger. Brevene blir “artikler”.

Dessverre blir ikke dette noe bedre, delvis på grunn av at jeg synes jeg må svare på noen av de spørsmåla (?) jeg har fått etter både “fabelen” og de siste to artiklene jeg har skrevet.

I en verden som bare snakker om krig og islam og terror og Osama bin Laden og Taliban og Pakistan og Israel og intifada og jihad greier dessverre ikke jeg å tenke på så mye annet jeg heller.

Unntatt kanskje de timene som jeg har slått ihjel med å se på Buffy – the Vampire Slayer sesong 5, episodene 12 til 22, og som egentlig også handlet om død og fanatisme og en verden i fare, og som sluttet med tårer og en gravstein.

Det ble derfor ikke store avvekslingen.

Siden min primære interesse alltid har vært det som litt feilaktig gjerne kalles “ideologi” er det det aspektet av religionene og de historiske og nåtidige begivenhetene jeg har tenkt mest på i det siste.

Jeg vet også at jeg, med de tankebanene, har beveget meg inn i et minefelt der det er lett å snuble og komme med påstander, osv. som vil virke helt annerledes enn jeg sjøl håper. Likevel greier jeg bare ikke å la det ligge.

Jeg vil dele disse tankene med dere, koste hva det koste vil. Og skulle jeg være på villspor, så håper jeg det nesten.

For det jeg synes jeg ser, er fascisme. Religiøs fascisme. Og ikke bare i én religion, men mer eller mindre i de fleste. Likevel er muhammedanismen kanskje spesiell, ikke minst fordi den ved statsdannelser som den i Iran, Libya og Afghanistan klart viser trekk ved sin bærende samfunnside som likner den korporative staten.

Den korporative ide er naturligvis ikke noe som ble oppfunnet av Mussolini, de fleste gamle og nye patriarkalske religioner har forestillinger om et ideelt samfunn styrt etter guddommelige lover. I sin ytterste konsekvens Paradiset der en kjærlig, men streng Far skal herske og der menneskene vær så god skal være lykkelig lydige. Ellers …

“Nazi-Tyskland rekrutterte relativt store grupper av muslimske frivillige i bl.a. Jugoslavia til å kjempe mot de ‘ugudelige kommunistene’.”

Jeg skal ikke nekte for at har fått noen negative reaksjoner på det jeg har skrevet om islam i det siste og enda noen flere på det jeg har skrevet om Amerika og president Bush.

Når det gjelder Amerika så har jeg både stor beundring og respekt for amerikanere. Blant dem finnes noen av de klokeste, mest kreative, fordomsfrie, kloke og vennligste menneskene jeg noen gang har kjent.

Når jeg kritiserer “Amerika” er det derfor ikke folket, men staten jeg har i tankene. Den kapitalistiske og imperialistiske stormakta USA. Regjeringa, presidenten, CIA og FBI, generalene, bombeflygerne.

Igjen blir man på en måte stilt overfor et valg som jeg husker så alt for godt fra den kalde krigen. Pest eller kolera, velg!

Det ville faktisk være ganske lett å sympatisere med en fattigmannsreligion som islam, og til og med forstå desperasjonen som ligger i volden mot vestlig kapitalisme og imperialisme som oppfattes ikke bare som tyveri fra de fattige, men som ideer som bryter med anstendighet og moral.

Problemet er at den korporative tankegangen som ligger i “Gudsstaten” der et presteskap skal herske ut i fra de hellige lovene i Boka ikke i praksis skiller seg stort fra ideene som fascisme og nazisme ønsket å bygge sin idealstat på.

Dette er en likhet som faktisk verken gikk fascister, nazister eller islamister hus forbi for omtrent seksti år siden heller, da de ikke bare fant hverandre i synet på jødene, men ved at Nazi-Tyskland rekrutterte relativt store grupper av muslimske frivillige i bl.a. Jugoslavia til å kjempe mot de “ugudelige kommunistene”.

Francos katolske fascistbevegelse hadde verken skrupler eller vansker med å finne allierte blant marokkanske muslimske grupper. Med iver og glød deltok de i kampen mot anarkister og kommunister i borgerkrigen i Spania i 1936-39.

De gikk dødsforaktende i kamp mens de mumlet bønner til Allah, og unnlot heller ikke å påkalle sin guds navn mens de utførte tortur og voldtekt mot de foraktelige “vantro” som en forsmak på Helvete.

Kvinnelige militssoldater som falt i disse leiesoldatenes klør gikk redsler i møte som overgikk alt hva fantasien kan mane fram av grusomheter, og slutten var nesten alltid kniven, dersom det var noen livsgnist tilbake som kunne slukkes!

Alt dette kan likevel med den upartiske kalde intelligens som redskap sees på som uvedkommende og kanskje til og med tilfeldig og uten sammenheng med religionenes innhold.

Også det at islamistene i dag henter støtte fra høyreradikale og fascistiske grupper kan være rett og slett en tilfeldig koalisjon mellom misfornøyde og voldsromantiske grupperinger.

Det avgjørende punktet må være de ideologiske likhetene:

Både islamsk og fascistisk ideologi bygger på en velferdsmodell der staten og partiet/presteskapet regulerer alle aspekter ved samfunnslivet. Kapitalisme og privat eiendomsrett til produksjonsmidlene skal kunne eksistere, men må bli gitt rammer som gjør at den tjener staten og nasjonen som naturligvis sees på som det samme som “folket” og “samfunnet”.

Kommunistiske og anarkistiske ideer om likhet og frihet har ingen plass i den korporative staten. Gudsstaten anerkjenner at det må eksistere et hierarki, et presteskap, en partielite som står nærmere det guddommelige og tolker og forklarer det hellige enten det er orda i Mein Kampf eller Koranen.

Et av de viktigste og synligste aspektene i begge ideologier er segregasjonen av kjønnene. Det er faktisk et mye, mye viktigere bærende element i fascisme og nazisme enn de fleste (mannlige) analytikere og historikere har vært villig til å erkjenne, kanskje med unntak av Tim Mason som skriver om det i boka Nazism, Fascism and the Working Class.

Ved å dele opp kjønnene i fastlagte roller tilbyr man en form for trygghet som faktisk kan virke mer tiltrekkende enn en skulle tro i en verden full av usikkerhet og angst.

Frihet koster, og det er noe av det letteste i verden å flykte fra den. Frihet betyr ansvar, å ha ansvar for seg sjøl så vel som for andre. Fastlagte roller kombinert med dyrking av idealer, av en Gud, en Fører, appellerer enten vi liker det eller ikke også til noe grunnleggende i menneskets apementalitet.

Individualisme kan ofte bety å stå alene mens det å leve i en rolle betyr å ha en fast plass, et anker, et holdepunkt som, uansett om det er falskt som en tusenlapp laget med laserskriver, ser ut som ekte vare, ekte trygghet.

At kvinnene er de som får en virkelig råtten “deal” under denne segregasjonen av kjønnene, er imidlertid lett å forstå for alle som ikke lider av ideologisk blindhet.

Det dreier seg i virkeligheten om en klassedeling. Et slags samfunnsmessig “Upstairs, Downstairs”, for å hente et godt eksempel fra det britiske klassesamfunnet. Tjenerne og herskapet. Der det å kjenne sin plass, sin “station in life”, og ikke hige etter noe en ikke er satt til i verden er normgivende for all handling, all tanke. Finne livets mening i dyktig og samvittighetsfullt å utføre sine plikter. Finne lykke i å definere det undertrykkende som idyllisk normalitet.

Ikke i noe viser de autoritære ideologiene og religionene sine mørkeste sider som i synet på det natur- og guddommelig definerte mannlige og kvinnelige som stående over individets egne ønsker og egen vilje og legning.

Ikke for ingenting ser både fascisme og islamsk og kristen fundamentalisme på homoseksualitet som et brudd på egne hellige prinsipper, og straffen for det bør være døden.

“Det som er farlig med å protestere mot autoritære religioner, er at man fort kan havne i bås med reaksjonære tullinger.”

En leser spør meg også hvorfor jeg bruker ordet “bokreligion” så ofte og på en så negativ måte.

I grunnen er det enkelt. Hellige bøker inneholder hellige setninger, og lest i sin helhet er ofte bøker som Det Nye Testamente og Koranen og Mormons bok eller Tenak til tider både sjølmotsigende, vage, åpne for tolkninger, etc. Noen finner til og med noe vakkert og godt og klokt der, sjøl om man i utgangspunktet har et annet livssyn.

De troende leser imidlertid ikke slike hellige bøker for bare å få kunnskap om hva som står i dem, men for å finne bekreftelser for de ideene og tankene de sjøl har, og finne unnskyldninger og begrunnelser for det de gjør.

Da ligger de løsrevne setningene der som bomber. Klare til å eksplodere. Og ikke en eneste setning i de hellige bøkene er usanne! Alle er tvert imot uimotsigelig sanne.

“Du skal ikke la en heks leve” førte til et hellig massemord i Europa og Amerika på uskyldige kvinner som på en eller annen måte vakte kirkens og deres heksejegeres mistanker om å stå i ledtog med Djevelen. F.eks. ved å eie en katt eller pleie en sjuk person eller ikke å drukne når en ble kastet i vannet!

Setninga står der fremdeles den. En stryker jo ikke i hellige bøker, samme hvor tåpelig og uriktig det er det som står der. Og Islam har for sikkerhets skyld påbudt at Koranen skal leses på Muhammeds eget morsmål, så ingen misforståelser skal oppstå på grunn av oversettelsesfeil.

At dette i sin tur har ført til en språklig og kulturell arabisering i deler av verden som fra før av har lite eller ingenting til felles med dette språket og denne kulturen kalles merkelig nok sjelden for imperialisme, enda kulturer og språk i Afrika og Asia er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne på grunn av dette.

Det som er farlig med å protestere mot og kjempe mot autoritære religioner, og da spesielt islam, i den situasjonen vi nå er i, er at man fort kan havne i bås med reaksjonære skrullinger og mennesker som er imot innvandring, å ta imot flyktninger, er rasehatere, osv.

Ann Coulter i National Review i USA skriver f.eks.:

“Vi burde invadere landene deres, drepe lederne og konvertere dem til kristendommen.”

Så må hvert enkelt menneske som velger å være kritisk til islam og islamittisk begrunnet terror nå ta opp med seg sjøl om en vil bøye seg for den risikoen det er å bli sett på som en av de hevngjerrige som vil drepe og bombe og okkupere og tvangsomvende, og av den grunn holde munn.

Jeg tror imidlertid at ei analyse av fenomenet autoritær religion og ideologi vil vise seg å inkludere slike som Ann Coulter, de er en del av problemet og slett ikke del av ei løsning. Det er ikke individualisme og pluralisme og den frie tanke de kjemper for, det er å ensrette verden til å bli ett eneste stort kristent og kapitalistisk Amerika!

Interessant er det forresten at andre og enda mer religiøst fundamentalistiske høyrepopulister synes nærmest å applaudere terroristene, og se på dem som en guddommelig straffedom for at menneskene i vesten har ført et syndig liv.

Pat Robertson er vel den mest kjente av disse, og skylder på “hedningene, aborttilhengerne, homsene og lesbene, alle de som har forsøkt å sekularisere Amerika”.

Mange amerikanske og europeiske fascister og nynazister støttet og støtter fremdeles Usama bin Laden. Gruppen Church of Creativity i USA har utropt bin Laden til helt, og publiserer nå hans tekster.

Så kanskje de rettroende i alle autoritære og fascistoide religioner og ideologier kan finne hverandre til slutt, i håpet om et gigantisk Armageddon som en gang for alle skal gi dem rett og la dem blodig beseire og sende hedninger, hekser, fritenkere og amasoner til Helvete. Med på det lasset sitter vel da også en forbauset og forvirret flokk av de evig plagsomt snille og velmenende som trodde at å tolerere alt var å forstå alt.

Jeg sitter her og tenker på alt dette jeg har skrevet og tenkt og sett på TV og forsøkt å lese meg til å forstå og kanskje har misforstått. Det er så likt et mareritt. Så likt at det ikke kunne være noen tilfeldighet at det ble utløst av passasjerfly som med vilje ble krasjet inn i skyskrapere en dag mens jeg hadde førti i feber og trodde jeg drømte.

For kanskje er det en drøm, et mareritt. Og det er fremdeles natt til tirsdag 11. september, og jeg våkner snart og feberen er endelig gått litt ned, og jeg kommer til å grøsse over det jeg har drømt og fortelle Gerd om det, men vet naturligvis at noe så vanvittig ikke kan skje i virkeligheten?

Hilsen og håndslag,