Brev til leserne – Uke 1, 2002:
Nytt år
GODT NYTT ÅR, sier vi gjerne. Det er naturligvis ment som et ønske. Men når en ser tilbake på året som gikk så blir vel ikke konklusjonen alltid at en får det som en ønsker. For det var jo også vårt ønske på nyttårsaften i fjor.
Og jeg er naturligvis takknemlig for alle de hyggelige jule- og nyttårshilsnene jeg har fått fra kolleger, lesere og venner. Jeg burde svart på dem alle, og skrevet kort og brev og personlige meldinger, men det ble ganske enkelt ikke slik denne gangen. Det har skjedd ganske mye omkring min private sfære som har virket avsporende.
Jeg er forresten ikke særlig flink verken med dager, datoer eller til og med år! Jeg greide faktisk å skrive 2002 i stedet for 2001 da en leser for en måneds tid siden ba om at jeg i tillegg til signatur i boka hun hadde kjøpt skulle skrive dag, dato og år.
Så jeg tok altså til og med det nye året på forskudd!
Jeg spurte henne om dagen, og så datoen, men året ble for flaut… jeg kom på det med det samme jeg leverte fra meg boka, men da var det for sent.
I det minste håper jeg hun fikk en god hoderistende latter da hun kom hjem og så hva jeg hadde gjort.
Som mitt barnebarn, den vise Ronja, sa til meg da jeg fylte år nylig:
“Jeg tror dine år er mye kortere enn mine, bestefar”.
De må sannelig være det, for jeg synes det nesten var som i går at jeg satt på denne datoen i fjor og strevde med begynnelsen til det som ble boka Amasoner. Nå da jeg ble spurt om å lage en femte (og definitivt siste!) bok om amasonene lå svaret “nei” faktisk ganske nært. Jeg vet at mange av dere lesere sikkert er rykende uenig, men jeg anser IKKE amasonebøkene for å være de viktigste bøkene i forfatterskapet mitt. Ikke på langt nær. Jeg ser fremdeles på Skumringslandet som min mest vellykkede roman; den som bringer sammen fortid og nåtid, fantasi og realisme, et viktig budskap og en hovedperson jeg virkelig elsker, på en for meg uhyre tilfredsstillende måte. Og den konkurrerer med Natt uten navn, For at jeg kan ete deg og Mannen med steinhodet heller enn med Løvinnens sjel og Amasoner.
Men det er klart at amasonebøkene er viktige, ikke minst som en ørliten motvekt til alt dette undertrykkende skvaldret som gjennomsyrer media og skriker mot oss i reklame og pocket-bøker og populærvitenskap. At “menn er fra Mars og kvinner fra Venus”, enda alle naturligvis vet at det verken finnes marsboere eller venusboere og at vi alle er fra Jorda, og bokstavelig talt er i samme båt.
Det siste halve året har jeg mer eller mindre mot min vilje måttet innrømme at materialet om amasonene og deres verden langt i fra er uttømt, så mine motforestillinger mot å på noen måte bli en av disse “fantasy”-forfatterne som aldri vet å gi seg mens leken er god, ble etter hvert overvunnet av erkjennelsen av at det ennå virkelig ligger noe viktig og ufortalt her. Bare jeg tør …
Og jeg ble også uhyre svak for Leila. En bok er klart ikke nok for henne, jeg forstår det nå.
Om jeg så greier den stadig mer krevende oppgaven å gi nytt blod til de krevende amasonene, det vet jeg naturligvis ikke i dag, når jeg knapt nok har skrevet den første siden i det nye manuset. Og ikke en gang greier å holde unna den skremmende tanken som jeg så ofte har vært nokså flink til å fortrenge – at det er minst tre hundre sider igjen av manus … Maratonen er begynt, og jeg aner ikke en gang hvor løypa vil føre meg til slutt. Målet er jo et punktum og en fødsel, men det er langt dit.
Hvert år er et nytt år. “Nye lodder og nye sjanser,” som min far pleide å si, ikke uten en viss ironi. Men jeg vet om en del ting som “skal” skje dersom ikke noe uforutsett hender, slikt som jeg gruer meg for og ikke har det minste herredømme over. Slike nære og derfor store ting som fort kan forandre et liv, og snu alt på hodet.
Godt nytt år?
Det er mitt absolutte ønske til dere. Men jeg kan jo ikke gjøre stort mer enn å ønske. Verden er et temmelig ubehagelig sted å leve i. Og min tro på framskritt og fred og at menneskeheten skal ta nye steg framover mot frihet og likhet, er dessverre svært liten.
Vestens kvalmende kulturrelativisme som gjør at vi tolerer så inderlig vel urett som ikke rammer oss sjøl, overgås bare av alle slags religiøse tullingers vilje til å ofre seg og andre for sine sjuke ideer og hellige ord og dobbelte moral.
Verden er og blir et forvirrende sted. Der det gode og det onde kjemper om og bytter på definisjonene og fortsetter sin evige gjensidige voldtekt. Og i kampen blir de hverandre, eter hverandre, fortærer alt de vil bevare og lyset kaster skygge og mørket stråler.
Godt nytt år? På Pandoras planet?
I så fall må drømmen holdes ved like. Drømmen om at individet har verdi. At vi må ha likhet fordi vi er forskjellige. At vi må ha frihet fordi alle andre løsninger er håpløse. At Mor Naturs rikdommer ikke skal males i profittmaskina og bli til evig ynglende Euro og Dollar og Yen i bank og børs, men endelig tilhøre oss alle. At amasonene skal ri igjen en gang i framtida, og at de skal seire til slutt!
Men min tunge jobb nå framover er å beskrive undergangen, men uten å drepe ethvert håp. Og det arbeidet gruer jeg meg til, fordi tankene akkurat nå er så motstridende og så dystre at de virkelig skremmer meg. Og det er også grunnen til at jeg ikke har skrevet mer til web-sida enn det jeg har gjort i det siste.
Godt nytt år? La oss, lik Pandora, beholde håpet.
Hilsen og håndslag,
