Brev til leserne – Uke 21, 2002:
Lenge, lenge siden sist
JEG HAR IKKE SKREVET noe brev til dere på veldig lenge. Årsakene er mange, og de fleste av dem ganske private. Mye tid har naturligvis gått med på å skrive ny bok om amasonene, etter at Bladkompaniet ikke ville nøye seg med den forrige boka som avslutning på det hele.
Pussig nok falt historia på plass inne i meg fra første setning, og jeg lot mange tanker strømme ned på papiret som kjentes dristige, mørke, på randen av Kaos.
Min kone Gerd hadde en stor ryggoperasjon i begynnelsen av februar, og om jeg ikke hadde vært klar over hvor avhengig jeg er av henne før, så gikk det til fulle opp for meg da.
Den ellers så innsiktsfulle Nawal El Sadawi skrev en gang en smule foraktelig om vestlige mennesker som “sko”, fordi vi gjerne kommer i par. Og jeg kjente meg plutselig som en enslig sko mens jeg ventet på å få høre fra sjukehuset hvordan operasjonen hadde gått, temmelig meningsløst alene.
Nå gikk operasjonen sånn tålelig bra, men det ble likevel noen tunge og vanskelige dager.
At den nye boka jeg skrev på tok farge av de mange underlige tankene som meldte seg etter hvert, det synes jeg imidlertid ikke gjorde den noe dårligere, snarere tvert om.
Det ble på mange måter ei fortelling om å finne ei historisk og personlig sannhet, et holdepunkt, et bevis som kan rope ut “se! jeg har eksistert!” til nåtid og framtid. Men også fortellinga om hvordan denne sannheta kan forvrenges og fordunkles ikke minst fordi menneskene helst vil ha enkle sannheter, underholdende sannheter, virkelige eller fiktive løsninger i stedet for ei endeløs rekke av nye problemer som i mange tilfeller er uløselige.
Verden vil ha Frelsere. De vil ha trygghet, ikke frihet. Kanskje?
En nesten skremmende opplevelse var det at da jeg planla noe som liknet på et “æresdrap” i boka, og så skjedde det ett. Her i min egen vesle by. Ei ganske ung mor skutt ned av en æresgal tidligere ektemann.
Jeg skammer meg ikke over å fortelle at det gikk slik inn på meg at det forandret retning på noe av det jeg skrev.
Jeg syntes det hele fungerte og kom dit jeg ønsket til slutt, men om manuset virkelig kommer ut mellom to permer og blir til bok noen gang, se det er faktisk ikke lenger opp til meg.
De som fremdeles insisterer på å få ei avslutning på historia om amasonene som likner eventyrets snipp, snapp, snute, og at de blir lykkelige alle sine dager, de kan jeg bare love at de IKKE skal få det.
Bok og omsorg krevde som dere forstår all min tid, og andre prosjekter ble lagt på is og ligger der for så vidt ennå. At katten vår også ble sjuk har jeg allerede skrevet om, det skulle bli et sammenhengende mareritt av tro og tvil, håp og håpløshet.
Samtidig viste TV-ruta og avisene en verden som var og fremdeles er i ferd med å gå opp i liminga. Pax Americana har vist seg å være en skjør “fred”, og noe annet kan en vel ikke vente med et politisk system som tror det kan frelse verden ved å gjøre alle om til økonomiske og politiske kopier av seg sjøl, uten å ane hvor merkelige resten av verden ofte synes de er.
Israel, terrorstat og okkupasjonsmakt, produserer palestinske sjølmordsbombere på løpende bånd. Det er en sannhet med få modifikasjoner. Men ikke bare det, jeg begynte plutselig å høre ting som kunne få en og hver til å bli redd. En god venn av meg som jeg alltid har reknet for å være fornuften og måteholdet sjøl hevdet plutselig at “Hitler nok hadde hatt rett om jødene”.
Argumentene mine om at Israels regjering slett ikke representerer alle jøder falt på steingrunn, likeså mer teoretiske argumenter om forholdet mellom kollektiv og individuell skyld.
Og han hadde naturligvis rett i at det nettopp er kollektiv skyld begge parter i denne konflikten gir hverandre.
Det var først da jeg lurte på om kanskje han kunne tenke seg å delta i konstruksjon og drift av nye konsentrasjonsleirer at fornuften vant en slags seier.
I Afghanistan fortsetter krigen og for å være ærlig tror jeg vestens tålmodighet og innsats er alt for liten til å ha noen langvarig og for ikke å si varig effekt på landene i denne regionen.
Om det blir krig mellom India og Pakistan? Resultatløse kriger dem imellom har det vært før, forskjellen er naturligvis at nå er de atommakter.
Ellers var det med en slags matt glede jeg registrerte at de ble en slags fred i stakkars Angola, etter at den splitter pine gale Jonas Sawimbi, i mange år USAs og vestens yndling, endelig kreperte.
Javel, nok utenkrigspolitikk, og jeg er vel bare dum når jeg bryr hodet og følelsene mine med store politiske problemer som jeg ikke kan påvirke på noen som helst måte. Men jeg er nå en gang en fyr som blander tankene mine bort i alt mulig. Gammel vane, kanskje?
Eller kanskje er det feberfantasier? Jeg burde jo gjettet at sjukdommer sto i kø straks jeg var ferdig med manus, og ikke minst etter våkenetter og bekymring for Gaia, men hva dette er som jeg sliter med nå, det vet jeg sannelig ikke. Ubehagelig er det i hvert fall.
Av de mer positive ting som er skjedd er det jo at Dag Ove Johansens to første bøker i hans serie om “Sjamanens rike” på Egmont er kommet ut. Jeg håper inderlig dette blir en suksess for ham, det har han fortjent, og jeg tror ham mer enn gjerne på hans ord når han sier at dette jobber han like seriøst med som med trilogien om Komsa-folket som kom innbundet på Bladkompaniet tidlig på nittitallet.
Bente Pedersen og Willy Ustad ikke minst har jo bevist at et seriøst forfatterskap godt lar seg forene med å gi ut såkalt “kiosklitteratur”, men for min egen del tror jeg aldri jeg ville kunne greie å skrive noen slags serie med mange bøker i året. Ikke en gang tynne bøker med stor skrift…
Morsomt er det også at min gamle konsulent, den alltid like blide og dyktige Frøydis Arnesen (datter av Finn Arnesen) nå skal debutere som romanforfatter!
Hvis den fødselshjelpa hun gav bøker som Kalis sang og Nord for Saigon er noe å gå etter, så er det i hvert fall ingen mangel på litterære og språklige kunnskaper, sjøl om jeg har sagt det mange ganger nå: Det viktigste Bladkompaniet har gjort for meg var å slippe fullstendig fri min egen kreativitet og fantasi, og hjelpe meg til å finne min egen litterære vei uten noen slags “båndtvang”.
Resultatet av det kunne kanskje både Gyldendal og Cappelen hente litt lærdom av?
En ting som er skjedd etter at hjemmesida kom på nettet er at antallet særoppgaveskrivere som tar kontakt nærmest har eksplodert. Jeg har forsøkt å svare de fleste så godt jeg kan, og ber hermed om unnskyldning til de som av en eller annen grunn ikke har fått særlig andre svar enn å bli henvist til websida. Som dere forstår av det jeg har skrevet over har det hatt helt andre årsaker enn vrang vilje.
Det skal ikke bli like lenge til neste brev, for det er mer enn nok å skrive om. Slipper jeg opp for politikk og litteratur og kultur og religion, så kan jeg jo alltids skrive om Ronja. Og kanskje snart om Audun også, utenom bare å fortelle at han har de ivrigste fingrene jeg noen gang har sett til å trykke på alle slags knapper. Telefon, TV, CD-spiller, videomaskin, tuner, radio, faksmaskin, you name it! Han er raskere på knappene enn Durango Kid på… eh, det var visst en av min for lengst avdøde fars gamle grisevitser som slett ikke passer på ei noenlunde seriøs hjemmeside.
Uansett var poenget at besteforeldre aldri slipper opp for stoff, så lenge de får snakke om sine barnebarn. Men som Jacob Sande sier i diktet:
“...idag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst at eg mest må ha eit ølkrus til å leske meg på fyrst, trur eg.”
Ja, altså, rent bortsett fra at jeg ikke kan fordra øl. Pepsi?
Hilsen og håndslag,
