Brev til leserne – Uke 44, 2002:
Ei ganske lita begivenhet
OMTRENT SAMTIDIG MED at gisseldramaet i Moskva fikk sin dessverre ganske forutsigbare voldelige “løsning” kom den nye boka mi i postkassa. To begivenheter, ei stor og ei veldig lita.
Men tragedien i Russland får ha meg unnskyldt, for meg var den lille begivenheten størst, samme hvordan den politiske og sosiale samvittigheten protesterer. Jeg går i bokhylla og teller etter for sikkerhets skyld. En, to, tre, fire… tjuefem. Hvis jeg ikke regner med utgivelsen av Genfærdet som bare kom ut i Danmark (men som ganske snart kommer som nettutgave på norsk!) og heller ikke boka Evigskogen som jeg var redaktør for.
Et lite jubileum altså. Under tvil.
Gudinnas døtre ble ei pen bok. Det var min første tanke da jeg åpnet pakken og så den for første gang. Riktignok virker slangegudinna fra Kreta malplassert både i tid, kultur og geografi, men symbolikken hun står for er grei nok. Noen Kali er hun likevel ikke. Hunpasser nok adskillig bedre som amasoners Gudinne …
Innholdet vil det ikke være opp til meg å vurdere fra nå av, men erfaringene med amasonebøkene i mediasammenheng har vært ganske merkelige. Reaksjonene fra leserne har omtrent vært det tidoble og mer i forhold til hva bøker som Ansiktet mot solaeller Mannen med steinhodet har gitt. Det har vært så påtagelig at jeg noen ganger har tenkt at gapet mellom publikum og avisenes kulturjournalister noen ganger jo må være nesten uoverstigelig? Noe som jo egentlig må være et større problem for journalistene enn for publikum!
Likevel er det klart at det er et problem for forfattere som meg hvis bøkene deres ikke omtales i media. Slike bøker når jo ikke ut til en hel masse av sine potensielle lesere.
På den annen side er det også stadig kulturjournalister og andre som i anmeldelser og annet gir uttrykk for sin store og positive overraskelse når de først oppdager disse eller andre av bøkene mine!
Noen gir nærmest uttrykk for sjokk når de oppdager at jeg faktisk har skrevet et “utall” romaner som ingen med sin beste (men like fullt med sin verste?) vilje kan kalle noe annet enn litterært seriøse.
Hvilket kanskje mer enn noe annet viser hvor lukket “systemet” er, og hvor nærmest uoverstigelige og de har gjort de litterære båsene, og til og hvor mye enkelte forlag her i landet har greid å tilrive seg forrang på å utgi de såkalte seriøse bøkene.
Enkelte lesere av blant annet amasonebøkene har sendt meg mailer eller på annen måte fortalt at de i et forsøk på å skape reaksjoner i pressa på det noen av dem faktisk betegner som sine “yndlingsbøker” (takk for det!) har sendt leserbrev eller anmeldelser til aviser — tydeligvis med vekslende hell.
Særlig i mindre lokalaviser ser det ut til at det ofte har gått greit å få inn slikt, så for all del, jeg er takknemlig for alle som prøver seg!
Så til de som fremdeles vil ha mer om amasonene.
Med slutten på Gudinnas døtre kan jeg ikke se særlig flere muligheter for å føre Atador og amasonenes historie videre. Ikke nå, og sannsynligvis aldri. — Et ord jeg riktignok har lært meg til å være uhyre forsiktig med.
Dermed er vel da dette slutten, samme hvor åpen den er, for Ata, M’bela, to stykker Shina, Bitka, Leila og alle de andre. I hvert fall i denne forma og på denne måten. Men det flyr ideer rundt i miljøer og hos enkeltpersoner om ballett (amasoneballett — det høres skikkelig flott ut!), skuespill, musikkspill, rollespill, tegneserie. Til og med TV og film, men akkurat det tar jeg med så mye salt at det knapt blir synlig bak drysset.
I den tida jeg har skrevet har jeg noen ganger, og særlig til å begynne med, tatt slike forslag helt på alvor, og hver gang har det hele bare skimret svakt og forsvunnet som et knapt registrerbart Fata Morgana i ørkenen.
Er så dette ei bok for “ungdom”? Tja, det er jo bare enda en bås til å sette bøker og lesere i. Hvis man med “ungdom” mener slike som liker TV-serier som Xena, Dark Angel og Buffy, eller som liker “fantasy” litteratur, da er vel svaret ja? Men det kan egentlig like gjerne være ei bok for voksne lesere som foretrekker Allende eller Kafka framfor Tolkien. Eller også omvendt?
Hvorfor skal det på død og liv være enten eller, når det helst bør være både og?
Men apropos Tolkien. Filmen Ringenes herre — Ringens brorskap skaffet nok Amasoner og resten av amasonebøkene noen ekstra lesere. Men reaksjonene fra disse leserne var høyst forskjellige. Noen ventet seg vel enda en gang å finne sine tolkienske favorittklisjeer, i bøker som de vel kunne anta hadde tydelig påvirkning fra sin litterære Herre & Mester.
De måtte jo bare bli skuffet, irriterte, og hva verre er.
Andre ble vel faktisk gledelig overrasket over å slippe unna disse klisjeene, og vekk fra Tolkiens tunge hånd som synes å hvile som ei evig og ugjennomtrengelig skodde over særlig store deler av den angloamerikanske fantasylitteraturen.
Enkelte av de som ble aller mest irriterte og sinte sendte meg epost og gikk faktisk temmelig langt i å fortelle meg hvor dårlige de syntes bøkene var, og hva de syntes om min blanding av fantasi & realisme, og for ikke å si kvinnekrigere og dess like, og ikke minst at bøkene var skrevet i en så helt “utolkiensk” stil, nærmest uten det minste spor etter han noen av dem faktisk kalte “Mesteren” med stor M!?
Nåvel, dem om det.
Den enes Mester er den andres Likegyldighet. Slik er det, og slik vil det bli.
Det er så mye jeg kunne og burde ha skrevet om i et brev som dette, det har hendt mye siden siste brev, i verden så vel som i de nære omgivelser. Denne gangen vil jeg likevel skrive bare om de nære tingene.
Venner er gått bort, og jeg vil blant annet djupt savne John Solheim, som i ei tid da få i lokalmiljøet her hadde særlig mye annet enn tvil og fordømmelse å ofre på en vanlig arbeidsmann som trodde at han skulle bli forfatter, gav både støtte og oppmuntring og givende samtaler og et årelangt vennskap. I bokhandelen der han arbeidet i så mange år omvendte han nok mange lokale tvilere til å lese Ingar Knudtsen. Mange takk for det, John.
Min gode venninne Frøydis har nylig mistet sin kjære, og jeg føler sterkt med henne i det tapet.
Hun er forresten også en av dem som ikke bare betyr mye for meg rent personlig, men som også har hatt stor betydning for utviklinga av forfatterskapet mitt.
Så føles det nesten litt rart å ha skrevet og nå fått utgitt ei bok som i så stor grad handler om død og sorg og krig og de mørke undergangstankene. Men naturligvis ikke bare det, for livet er da tross dette verd å leve? Det finnes vennskap, varme, glede. Og det finnes jo alltid håp og noe godt å kjempe for.
Både i Gudinnas døtre og i livet til en viss forfatter.
Hilsen og håndslag,
