Brev til leserne – Uke 49, 2002

Brev til leserne – Uke 49, 2002:

Vinter i hjertet

JEG LIKER IKKE vinter lenger. Jeg hater den faktisk. Det virker som om det er hundre år siden den trofaste rattkjelken ble hentet ut fra kjelleren i huset i Steinbergveien så snart den første snøen kom. Da vi “råkjørte” med kjelke i fredelig kappestrid fra toppen av Steinbergbakken, og med stor fare for eventuelle framtidige farskap sneiet det rustne jerngjerdet ved Gomagravstedet og prøvde å gli så langt at vi i hvert fall fikk øyekontakt med Goma Fabrikker.

Hundre år? Jaja. Når jeg regner etter er det i hvert fall faktisk godt over førti år siden!

En annen verden kan man tro. Men hva har egentlig endret seg? En ser vel ikke så mange rattkjelker lenger, i hvert fall ikke med de gode gamle stålmeiene som det gnistret av når føret var mindre enn godt. Men ungene er til forveksling like, enten de (og vi!)liker det eller ikke.

Jeg tror dessuten ikke på utvikling. Hvordan kan jeg det, når det meste av det jeg ser bare er innvikling?

Jeg tok en liten gratisjobb i en skoleklasse nylig. Gratisjobb fordi hun som spurte meg om jeg ville komme i hennes klasse var mitt eget barnebarn – og en ekte bestefar kan ikke si nei til sånt!

Mottagelsen i klassen var god og jeg tror ikke jeg har skrevet så mye autografer siden kunstnernavnet var “Little Danny” og jeg spilte gitar (det er ikke riktig så lenge siden som rattkjelkeårene).

At ingen forsto hva som sto på papiret etter fem signaturer spilte tydeligvis ingen rolle.

Jeg har vanligvis ingen problemer med lojalitet og det å stå solidarisk med mine medforfattere, men jeg har problemer med at så mange forfattere og kunstnere i det hele tatt ikke greier å følge, eller ikke en gang se, Robin Hood-prinsippet.

En ganske kjent forfatter fortalte nylig med stolthet om hvordan han hadde avvist en liten grendeskoles henvendelse kontant og effektivt med å si at han naturligvis skulle komme. Men prisen var ganske mange tusenlapper for en skoletime, samt naturligvis flyreise dekket.

Robin Hood prinsippet er å la de som har penger betale mye, og de som ikke har penger mindre. Av og til mye mindre. For de som har penger betyr nemlig noen hundrelapper eller til og med tusenlapper ekstra like lite som ei parkerings- eller fartsbot. For de som ikke har betyr det at forventningsfulle elever må skuffes.

Det samme gjelder om et lite ungdomsteater eller for den saks skyld en skole vil sette opp et teaterstykke eller noe, basert på en tekst jeg har skrevet. Har de penger får de betale, har de det ikke så skal ikke regninga fra meg være det største hinderet for deres kreativitet.

Vi lever i et samfunn der pengene styrer, men skal vi som ikke liker det styret bare bøye oss og bli en del av markedets rotterace? Jage på? Takke og bukke? Springe fortere og fortere i vår vesle tredemølle? La “dem” sette standardene for vår grådighet?

Nei. Det må vi ikke og det skal vi ikke.

Kapitalismen er som jeg ser det blitt det frie markedets verste fiende. Egentlig ligger det i kapitalismens natur at det blir slik, for det er alltid slik at operatører i markedet vil maksimere profitt og minimere utgifter, de vil betale minst mulig for arbeidskraft, men samtidig ønske et høyt forbruk. De vil djupest sett utkonkurrere, kjøpe opp, monopolisere og kontrollere.

Kommunikasjonssamfunnet parret med aksjeeierskap gir fantastiske muligheter for totalt upersonlig eierskap, oppkjøp og kontroll. Uten moral, uten ansvar, uten noen form for djupere innsikt i sosiale mekanismer og menneskers verdi.

Aksjespekulasjon og børsspill er en eldgammel oppfinnelse, og går helt tilbake til Romerriket og deres finansiering av kriger. Deretter ble systemet “gjenoppdaget” av kapitalistene og de store oversjøiske handelskompaniene i det syttende og attende århundre.

Men det er først med “turbokapitalismen” og den såkalte globaliseringa at aksjeeierskapet har blitt totalt uavhengig av reelt og stedlig eierskap av eiendom/kapital. Av familiebedriftene i små land som Norge er det ofte ikke annet tilbake enn navnet, og etterhvert kanskje ikke det en gang. Eierne kan sitte hvor som helst, og har sannsynligvis aldri ven gang vært på visitt til de bedriftene de eier. I styrerommene finnes ingen tilknytning, ingen lojalitet, nesten ikke noe som helst ansvar for de arbeiderne som produserer varene, og slett ikke noen for de lokalsamfunnene bedriftene eksisterer i.

For eksempel en Vebjørn Tandberg, sivilingeniør og produsent av etterhvert verdenskjente båndopptakere, radioer, osv. ville i dag være en umulighet – med sin nærmest Henry Ford-aktige og faderlige holdning til sin fabrikk og “sine” ansatte.

Disse økonomiske småkongedømmene var naturligvis også usmakelige, men det sier noe at man nå faktisk kan savne den gamle kapitalisten!

Kapitalismens internasjonale diktatur i form av noen samarbeidende og konkurrerende gigaselskaper vil snart bestemme og kontrollere våre handlinger og vårt forbruk ned til nesten den minste detalj, definere våre eventuelle forbruksforbrytelser og straffe oss for selv den minste forseelse mot deres utøvelse av total kontroll og total “copyright”.

Tror du kanskje at når du hører musikk i radioen så hører du det programlederen liker? Nei, den lufta er ikke for alle, bare for de som har betalt for den. Tror du at når du ser ei bok i vinduet hos bokhandelen, eller utstilt på prominent plass, så er det fordi betjeninga vil gjøre litt ekstra for bøker og forfattere de liker? Nei. De beste utstillingsplassene er kjøpt og betalt.

Tror du at når du f.eks. kjøper en DVD-film så eier du den? Forbrukereierskapet er begrenset av et sett lover og regler som kun er laget for å maksimere profitt og kontroll.

Når du kjøper datamaskin, tror du at du har kjøpt deg et redskap du kan gjøre akkurat hva du vil med?

Kanskje. Og kanskje ikke. Dersom Microsoft og deres med og motsammensvorne konserner får så mye kontroll som de gjerne vil ha så er det å kjøpe datamaskin synonymt med lån eller leie, uansett om du vitterlig har gått i butikken og betalt for den og programmene “dine” på godt gammeldags vis. Og det som gjelder for datamaskin gjelder for mye, snart kanskje alt.

Fritt marked? Det eksisterer ikke, og er umulig under det kapitalistiske regimet av bankvesen, penge- og aksjespekulasjon som utgjør tidas dominerende maktfaktor.

Internett har heldigvis vist seg mye vanskeligere å kontrollere enn Makta gjerne skulle sett. Det finnes mye dritt på “nettet”, men det finnes også opprør der. Nødvendig opprør og nødvendig motkultur. Det kan synes som et problem at dette opprøret og denne kulturen er så fragmentert, men det er også et problem for de økonomiske og politiske makthaverne. Fragmenteringa er både en styrke og ei svakhet.

Det har vært mange mørke tanker som har meldt seg på hos meg i det siste. Følelsen av utilstrekkelighet, av å være bare et bitte lite pip i en orkan av sponset lyd. Av å ha skrevet ei bok som prøver å formidle noe jeg tror er viktige tanker, men som aldri vil bli lest av majoriteten av mennesker den er skrevet for.

For så vidt noe jeg burde forstå og til og med godta. Prisen for verken å være kommers eller mote eller kultur – hvis altså “kultur” kun er det som de såkalte sentrale media til enhver tid definerer som kultur.

Heldigvis er det lyspunkter. Ikke minst for min datter Toini, som til tross for sår hals og heshet greide å gjøre en god figur i “Beat for beat”. Hun har også sammen med sine “Tomcats” og diverse venner laget ei juleplate som alt har fått svært god mottakelse.

I likhet med sin far er imidlertid hun og bandet hennes også “usponset” av De Store Aktørene i markedet som ser på alle uavhengige og umedgjørlige som rusk i maskineriet.

Men hun er i det minste geografisk plassert i Oslo og kan gjøre seg nytte av media som gjerne framstilles og framstiller seg sjøl som “nasjonale”, men som i virkeligheten er geografisk og kulturelt totalt innoverskuende.

Død og sjukdom har også vært en uvelkommen gjest i min sfære. Nære og ikke fullt så nære venners død, sjukdom, risikable og delvis mislykkede operasjoner.

Endatil død hos mennesker som jeg bare har beundret på avstand. Som svenske Britta Gröndahl som nylig døde, 88 år gammel.

Jeg har mange av hennes bøker og pamfletter i bokhylla, blant annet hennes utmerkede Proudhon-biografi og Frihetlig kommunism i praktiken. Da jeg leste hennes erindringsbok Äventyrens år fikk jeg i det minste overbrakt en hilsen til henne, og fikk en hilsen tilbake.

Noen ganger bringer også ulykker og død og sjukdom oss som overlever nærmere hverandre. Det kan sees på som en uventet bonus, men uansett en bonus hvis pris sjølsagt er alt for høy.

Jeg begynte dette brevet med å skrive om vinter. Den neste tanken blir vel da uvilkårlig “jul”. Min science-fiction julenovelle “Jul med din glede” som ble offentliggjort i antologien Norsk jul i 1993 er ikke bare snart realitet, den virker til og med forbigått på enkelte områder!

Ikke bare starter jula så alt for tidlig, den er et sant helvete for mennesker med dårlig økonomi, for ensomme mennesker, for alle dem som ikke kan delta i det søte forbruk. Eller som gjør det, men egentlig ikke bør. Fordi at etter den søte kjøperus kommer kanskje den sure, truende inkassosvie.

Ønskelistene til barna inneholder ikke lenger akkurat småtterier… og hvem vil skuffe dem man er mest glad i?

Ikke noen av oss. Verken til jul eller til hverdags. Men kan karusellen egentlig bare fortsette slik? Med å gå fortere og fortere og uten hensyn til, eller uten en gang å se, dem som blir slengt av i farten?

Jeg tror at langt ute i verdensrommet et sted er det en asteroide eller komet på vei mot Jorda. Og i de mest pessimistiske stundene er jeg ikke sikker på om jeg håper at den skal bomme eller treffe. For hvis menneskene ikke greier å få til noe bedre enn dette; krig og sult og utbytting, autoritære og tåpelige religioner og ødeleggelse av natur og miljø, så er det kanskje like godt at vi følger i dinosaurenes fotspor og overlater verden og framtida til nye aktører.

Vår blinde katt Dracula “ser” opp på meg i det jeg skriver dette. Hva vet jeg om han leser tankene mine eller ikke? I så fall kan han konstatere at mennesket hans tenker at hans slekt godt kan få overta. Det er tid til rådighet. Det er ennå noen millioner år til vår gule sol forvandler seg og blir rød og stor og sluker dette støvkornet i Universet som er den planeten vi bor på.

Hilsen og håndslag,