Brev til leserne – Uke 20, 2003:

Brev til leserne – Uke 20, 2003:

Gammelt nytt og ferske tanker

I hele vinter har tankene mine vært i konflikt med seg sjøl. På den ene siden en ny roman om en gammel krig som tross alt har vært den begivenheten som har hatt størst betydning for hvordan vi her i Europa og for den saks skyld i verden lever våre liv og former våre dager.

På den annen side har nyhetsbildet samtidig vært fylt av en ny krig, en krig som akkurat der og da for meg flettet seg sammen med den gamle og laget et underlig kaos i tankene mine.

Det var en gang da Hitler-Tyskland som det militært sterkeste landet i verden landet ved hjelp av trusler og løfter og etterhvert tropper “befridde” land etter land. Det ble etterhvert en underlig samling befridde nasjoner i dette nye “nasjonenes forbund” under Tysk ledelse. Dessverre for Hitler gjorde han den feilen å angripe en nasjon som var i stand til å ta opp kampen – nemlig Sovjetunionen.

Derimot hadde vel egentlig ingen for alvor ventet at den stakkarslige staten Irak skulle ha særlig mye å stille opp mot den supermakta i vår tid som er mer militært opprustet enn Europa, Russland og Kina til sammen? Og dessuten så aggressiv og sjølrettferdig at den tror seg være verdens politi og frigjører på en og samme tid.

Når plakatene i USA begynte å skrike “Irak nå, Frankrike etterpå”, og George Bush viste seg fram i uniform som en femtiøresdiktator fra en bananrepublikk da virket det faktisk utrolig skremmende på meg. Fordi USAs oppfatning av “demokrati” synes å være basert på at de som er enige med den amerikanske presidenten og Pentagon er demokrater, de uenige derimot støtter diktatur og styggedom i verden.

Jeg har de siste åra tenkt mye på å skrive en litt lengre og grundigere og ideologisk vinklet analyse av den politiske og økonomiske situasjonen enn det som får plass i en artikkel – men det drar ut… men enn så lenge kan jeg jo på oppfordring sakse noe jeg skrev på en e-postliste for noen dager siden. Foranledninga var faktisk forslaget om at det skulle bli ulovlig å handle for større beløp enn ti tusen kroner med kontanter:

“Det vil også være et mektig våpen i hendene på den nykorporative autoritære koalisjonen mellom penge- og statsmakt som er i ferd med å vokse fram som et ansikstsløst verdensdikatur.

Virkelige opposisjonelle krefter såvel som sånne rivaliserende/konkurrerende “frittstående” mafiagrupperinger som ikke ennå er etablert som helt eller delvis statsbærende eller som “hvite” korporasjoner er naturligvis målet, og de siste vil bli brukt som påskudd for også å kunne kontrollere de første.

Med små små lover og regler og markedsmessige manøvreringer som i sum er en maktrevolusjon vi aldri har sett maken til styrer vi nå mot en verden der vi blir lulllet og dullet inn i lydighet og blir slike flinke og snille konsumenter som “markedet” ønsker seg.

I praksis har vi nå lenge vært på vei inn i et samfunn som ikke en gang Orwell kunne drømt om, og der kontroll og kartlegging av individene er så godt som total, via et verdensomspennede nett av kommunikasjon.

Ideen bak det hele er naturligvis sosial ro, klassedeling ut fra kunnskap og posisjon i det nye multihierarkiet, totalt fri flyt av arbeid og kapital, etc. etc. Det mest interessante ved dette hierarkiet er at det etablerer seg mer som en ideologi (“markedets omnipotens”) enn som et klassisk pyramidalt organisasjonssystem.

Det er som om kapitalismen overtar den anarkistiske føderalistiske organisasjonsmodellen, men i stedet for å skape frie mennesker skaper en illusjon av frihet. En illusjon som hovedsakelig består i at en kjøpe hva en vil og stemme på hvem en vil, men alle produkter og all politikk er en del av maktsystemet, og opposisjon innenfor systemet kanaliserer misnøye tilbake til systemet, og styrker det heller enn svekker det.

De eneste “frie” mennesker blir de som mer eller mindre helt faller utenfor systemet - og som uansett er uinteressante som konsumenter fordi de svært sjelden kan kjøpe for mer enn ti tusen kroner og i hvert fall aldri for hundre tusen. Jfr. uteliggerne og “filleproletariatet” som jeg prøver å beskrive i teaterstykket Alene i rommet.

En slik “frihet” er naturligvis også totalt under jernhælen og mangelen på kontroll er kun mangel på interesse, men uansett gjetter jeg på at opprørske mennesker vil måtte søke inn i stadig mindre nisjer for å opprettholde en noenlunde meningsfylt tilværelse dersom man ser på seg sjøl som opposisjonell og/eller har en divergerende ideologi.

Ethvert forsøk på å etablere rivaliserende sosiale og økonomiske eksperimenter vil bli umulig, enhver sosial ide som ikke lar seg inkorporere i det globale maktsystemet vil bli sabotert, boikottet og i verste fall utsatt for militær intervensjon. Göbbels ånd svever i leende triumf over oss.”

Men mens Pax Americana ble trumfet gjennom og amerikanske soldater skjøt på alt som de hadde lyst til å skyte på, og av og til også skjøt på hverandre og på briter eller prøvde å treffe Saddam hjemme men i stedet avlivet noen i soldatenes øyne tydeligvis ubetydelige vanlige familier i nabolaget, så befant altså mitt hode seg på den nordvestlige fronten til Den Røde Arme i årene 1942 til 43.

Flyregiment 585 med bare kvinnelige piloter eksisterte riktignok aldri i virkeligheten der og da, men det gjorde jo derimot de tilsvarende regimentene 586 og 587!

Det jeg har skrevet er altså ei fiktiv historie, men det historiske bakteppet er gjengitt så korrekt som mulig. Og haugen med bøker som hopet seg opp rundt meg under skriveprosessen nådde etterhvert faretruende dimensjoner!

Utrolig mange plagsomme praktiske detaljer måtte også være riktig, og jeg innrømmer straks at det ble en så godt som umulig oppgave. Jeg kan ikke ha fått alt rett, jeg må greie meg lenge med “noenlunde rett” eller forhåpentligvis “nesten rett”. Noe som egentlig ergrer meg, men jeg innser at det aldri kan bli annerledes, med noen historisk roman, samme hvor mye en leser og prøver å finne de rette svarene.

Kanskje fordi det finnes ingen entydige svar, og historie aldri er eller har vært noe i nærheten av en eksakt vitenskap.

Men så er det disse tingene som en kan finne ut. Hvor langt kan et Jak-3 fly fly på en bensintank? Hvilke gradbetegnelser brukes i den det sovjetiske flyvåpen? Kunne sovjetiske flygere høre hva tyske flygere sa til hverandre over radioen? Og så videre. Slikt bare måtte jeg vite.

Og jeg fikk i svært mange tilfeller oppleve “nettets” mangel på svar, men fant det derimot i bøker.

Den største jobben var imidlertid som vanlig (hadde jeg nær sagt) å beskrive de menneskelige aspektene ved det hele. Menneskene i krigen, deres personlige nederlag og triumfer, deres sorg og savn, og døden og smerten rundt dem og i dem. Hvis det lykkes blir alt det andre det det skal være. Kulisser.

Nok om det. Manus er ferdig. Om det noen gang blir bok av det?

Hvem vet?

Og imens befestet altså et par tilsynelatende ganske uskyldige amerikanske militære uttrykk seg i verdens bevissthet:

Collateral damage og friendly fire. I den samme militærulogiske ånd som Wehrmacht i sin tid gav oss begrepene endlösung og einsatzkommando.

And nå til noe helt annet:

For noen dager siden var jeg på Tustna, en nabokommune til Kristiansund, og så på premieren på Hvordan døde Tom Philips?, musikkspillet som jeg skrev for noen år tilbake, og som min datter Toini har skrevet musikken til.

Nå ble det satt opp som et samarbeidsprosjekt mellom tre kommuner, Aure, Tustna og Smøla, med ungdom fra disse kommunene i hovedrollene.

Regien hadde en erfaren teatermann, Endre Skar, og jeg må vel innrømme at sjelden har jeg opplevd en regissør forstå et stykke jeg har skrevet så til bunns.

Det ble en til tider svært god forestilling, og særlig Gro Elisabeth M. Dyrnes som Jenny og Wiggo Aunvik som Tom Philips gjorde en virkelig imponerende jobb.

Den kanskje mest fascinerende scenen ble kanskje likevel for meg “heksescenen” der Elin Holberg som Bente kaster trolldom over Tom Philips. Imponerende sang og imponerende spill. Det samme kan en vel også si om jenta bak speilet, “Speil-Jenny” i Siw Sletvold Glærums skikkelse, hvis oppgave vel neppe var blant de enkleste.

Når det er sagt var det sjølsagt mange andre som fortjener ros, men skulle jeg nevne flere måtte jeg vel nevne alle.

Noe jeg likte veldig godt var at sangene ble tolket så individuelt av aktørene. De fleste la virkelig noe av seg sjøl inn i det, gjorde sangene til “sine”.

Jeg spår at flere av disse ungdommene kan ha ei framtid på scenen, dersom de vil.

Tidens Kravs anmelder anmeldte i hvert fall stykket med denne overskrifta:

“FANTASTISK FLOTT ROCKEEVENTYR”.

Og når jeg satt og så på stykket den siste dagen det ble satt opp, på Vestsmøla, ikke veldig langt fra der jeg ble født, så slo det meg faktisk at det var sant – det er et flott og noen ganger til og med morsomt rockeeventyr. På ett vis til forfatterens smule forbauselse.

Men det er også dessverre mer enn det. Holdningene som Tom Philips viser fram i stykket lever dessverre i beste velgående i musikkbransjen, og Tom Philips Gud kommersialismen trikser og fikser og styrer jo nå som aldri før uten tanke på godt og dårlig, bare på salg og fortjeneste.

Musikkbransjen trenger virkelig en ny rock and roll-revolusjon av den typen som fikk den mektige J. Edgar Hoover til å utbryte at rock var farligere enn kommunisme.

Apropos J. Edgar – han var jo FBI sjef under Kennedys presidenttid. John F. Kennedy er sannsynligvis ett av de merkeligste politiske fenomener i moderne historie. Sjelden har vel en mann blitt beundret så mye for så lite.

Minst en gang holdt den idi… på å kaste verden ut i en tredje verdenskrig. Han var president under fiaskoinvasjonen i Grisebukta på Cuba, han rotet USA så djupt inn i Vietnam-krigen at det måtte gå som det gikk, og ikke minst holdt han som sagt på å starte en krig mot Sovjetunionen på grunn av noen stakkars sovjetiske kortdistanseraketter på Cuba! Alt mens USA sjøl ikke hadde noen moralske betenkeligheter med å ha tilsvarende raketter nær Sovjetunionens grenser!

Bare fornuftens eller kanskje den sunne krigsangstens triumf i Kreml reddet verden fra katastrofen, og hvem fikk ros for å ha gått seirende ut av det hele? Naturligvis Kennedy.

I boka si om denne krisa forteller Bertrand Russel om hvordan han startet med å fullt og helt støtte USA for etterhvert å snu fullstendig og innse at den amerikanske presidenten nær hadde startet en tredje verdenskrig over noe som strategisk sett var temmelig betydningsløst i en verden overfylt av langdistanseraketter med atomstridshoder.

Personlig var John F. Kennedy også en førsteklasses drittsekk. Hans holdning til kvinner får Bill Clinton til å bli den rene feminist og Monica Levinsky til å bli en tåpelig bagatell.

Svartest av alt i så henseende står vel hans brutale behandling av Marilyn Monroe. Om det var presidentens menn som til slutt myrdet henne da hun ble en belastning for Det Hvite Hus, det vet jeg naturligvis ikke. Men det er ganske så sannsynlig.

Kennedy-familien var og er en tvers igjennom råtten klan av politiske strebere og hyklere. Kanskje var også Robert bedre enn sin bror, men i så fall fikk han aldri egentlig bevist det. At de begge var liberale i enkelte spørsmål når det var opportunt å være det, det forandrer lite og ingen ting.

På den annen side albuer en seg vel neppe fram til å bli verdens mektigste president uten å være både rik og fordervet?

Sånn, nå har jeg vel terget på meg noen igjen. Men det får bare være som det vil. Dette er stedet der jeg skriver det jeg tenker. Spontant og rått.

Så over til noe enda verre. Kulturrådet… neida. At de ikke forsto Gudinnas døtre måtte jeg jo være forberedt på. Og som jeg var forberedt på. Men jeg hadde ikke verken kunnet eller villet skrevet den annerledes for det. Det er ei litterært sett vellykket bok, en seriøs roman om et vanskelig tema og med et etter min mening viktig budskap. Noe reaksjonene fra leserne til fulle har bekreftet.

En kunne kanskje lage en forfattersang der første vers er slik:

“Midt på den brede litterære veg

der er det godt å befinne seg

da løper en liten risk

for at innkjøpet faller i fisk.”

Hilsen og håndslag,