Brev til leserne – Uke 30, 2004:

Brev til leserne – Uke 30, 2004:

Alt for mye, og alt for dårlig tid?

Jeg tror de aller fleste av oss har tid som vi kunne brukt annerledes, mer kreativt. Men dess mer vi blir klar over det og jo mer alt det vi “skulle gjort” hoper seg opp dess mer flykter vi vekk fra det.

Javel, jeg sier vi. Jeg burde kanskje sagt jeg, og snakket bare for meg sjøl.

Sjølsagt finnes det ting jeg bare gjør. Punktum.

Skrive en ny roman er en av dem. Men jeg kjenner så godt min egen fantastiske evne til å utsette og til å tenke “mañana sera otro dia” at jeg setter meg faste rutiner på akkurat det i stedet for å utsette det til dette evig flyttbare “i morgen”. Rutiner som jeg med brutal sjøldisiplin bare tvinger meg sjøl til å følge.

Jeg er klar over at dette står i kontrast til det som gjerne kalles for “inspirasjon”, og som noen kunstnere og forfattere etter hva jeg forstår venter på før de kan begynne å skape noe.

Men lengselen etter denne gudinnelige berøring, ventinga på en ny epoke, på en briljant ide, eller rett og slett på det som vanlige dødelige litt mer prosaisk kaller for “arbeidslyst” kan fort bli en evig “venting på Godot”, for å si det med Samuel Beckett:

– Vi kan ikke gå, vi venter på Godot.

Når jeg tenker på den setninga hører jeg den forresten alltid med stemmen til Sverre Hansen… men det var sjølsagt en digresjon som antakelig går hus forbi hos de aller fleste.

Resultatet av ventinga blir at man ikke går noen steder, man bare virrer rundt i ring, i en runddans, stengt inne bak murene man sjøl bygger.

Men murer kan rives, og dans er også en kunst.

“C’mon, c’mon and dance with me, dance with me, let’s dance the hurt away…”

En sang av en ukjent artist, Diane Jordan, forsvunnet i tidsvirvelen, men som antakelig ved en tilfeldighet er blitt skyllet i land på en samle-CD med helt ukjente kvinnelige artister. Jeg har tatt meg sjøl i å spille den om og om igjen i bilen mens jeg kjører.

Budskap og mening er ikke alltid en bevisst handling fra noen til noen, den kan like godt ligge der som noe man plukker opp fra en helt uventet kilde. Mens bøkene man “må” lese ofte etterlater en følelse av tomhet, av kjedsomhet, eller til og med vemmelse. Jeg har nå i voksen og kritisk alder lest om igjen bøker av Camus, Barea, Mailer, Hemingway, Lawrence, og dessverre også noen av mine kjære russiske forfattere og grøsset ved tanken på den påvirkning disse bøkene i sin tid må ha hatt på den unge meg.

Det er jo umulig å si at de er dårlig skrevet, sjøl om de fleste av dem nok er overvurderte, men verst av alt er det at de ofte er så kalde, så uten empati, så gjennomført kjønnsfascistiske, så fantasiløse og egentlig uten noe særlig annet “budskap” enn Jeg, Jeg, Jeg.

Dessverre er dette en litterær tradisjon som ser ut til å ennå trives relativt godt. I Norge gjerne i kulturaksen Teatercafeen – Akersgata – Marienlyst, der de litterære eliter med virkefelt og “budskap” hovedsakelig i områder nedenfor egen navle klekkes ut og bringes fram i lyset i en tilsynelatende aldri avtagende bokklubbstrøm.

Nei, jeg ville heller danset enn å lese dem. Jeg gir dem vanligvis ca. 50 sider, har de ikke gitt meg noe da finner jeg det tvilsomt om det er noen grunn til å fortsette.

– So put your feet on the ground, and then you twirl me around, and ev’ry dream we dream will come true…

Alt for mye å love det kanskje, men en dans kan være så mangt. Noen dansepartnere står i hvert fall som spikret i minnet mitt. Noen ganske få. Både slike som jeg møtte helt tilfeldig, på fest på Furu eller i Ålvundfjord eller Jordalsgrenda og kanskje aldri så igjen, og slike som ble mer “faste”, og ofte bare ble dansepartnere og slett ikke stort mer.

Som så mye annet kan dans være kommunikasjon. Og i det øyeblikket da alt stemmer, og dansen er nesten perfekt, da er det drøm nok i seg sjøl. Ikke noe løfte om noe framtidig, men noe nåtidig, noe med en egenverdi og en evigverdi ved det minnet den planter.

Sånn kan også god litteratur, kunst, være, en opplevelse som beriker og forandrer. Overraskelsen ved å finne ei god bok, ei novelle, et dikt, der man slett ikke har ventet det, for eksempel.

Ofte handler kulturelle opplevelser om å våge noe. Våge å være med på reisen i andre menneskers fantasi, danse med boka eller bildet eller musikken. Vite at du som leser har en eksklusiv opplevelse med det, en som er bare din, der du som mottaker og tolker er unik og blir eier av en unik opplevelse.

Men det handler også om å velge, og det er en illusjon å tro at alle valg er “frie”. Boka du får fra bokklubben “din” er det som noen synes du bør lese, det er den du har fått vite av bokanmeldelsene og av “bokbadet” og av andre at du bare må lese og må like.

Markedsmakt og mediamakt hånd i hånd. Hva skal en vel stille opp imot det?

Særlig når de noen ganger har helt rett. Boka de sendte deg var god! Men kultur er ikke bare noe individuelt. Det er organisasjon og industri og marked og penger, det er kamp om revirer og vel bevoktede grenser og regler og byråkratiske nåløyer. Det er som å gå oppover uendelige trapper omgitt av tåke. Ei lang reise med skiftende mål og mening.

Mye har hendt siden jeg sist skrev brev til dere.

Ikke bare at jeg enda en gang har stengt meg inne og skrevet bok, som nå er antatt av forlaget og vel kommer ut i høst. Arbeidstittelen er “Nekromantiker”, og jeg har ikke kalt den det på grunn av den normale betydninga en legger i det ordet, men fordi ordet inneholder en interessant kontrast. Nekro, som jo handler om “død”, og romantiker som jo, vel, handler om “romantikk”, men i dette tilfellet begge deler kanskje ikke slik som folk vanligvis oppfatter disse begrepene.

Det er faktisk et forsøk på å skrive en helt annerledes roman om dette fenomenet “vampyrisme” som jo akkurat nå strømmer på oss som aldri før. Så får vi se da, om jeg får noen som helst belønning for det strevet…

For ei tid tilbake nådde nyheten meg om at Johannes H. Berg var død. Vi møttes første gang hjemme hos Øyvind Myhre på syttitallet. Johannes ble en god om enn ikke direkte nær venn, det siste nok mest av rent geografiske årsaker. Han var utvilsomt en av norsk science fiction og fantasylitteraturs aller viktigste “fans” i Norge. Oversetter, formidler, utrettelig organisator, og med utrolig store kunnskaper om fantastisk litteratur.

De fleste vil nok likevel kjenne ham best som primus motor på kongresser som NORCON, INTERCON, etc. Hans hyggelige stemme i telefonen, med invitasjon til kongress og deretter innspill og spørsmål angående hva jeg skulle kunne bidra med var flere ganger med på å snu tvil til tro, og få meg til å komme enda jeg i grunnen aldri har følt meg som noen utpreget “kongressdeltager”. Til det har jeg alt for ofte følt at sjøl relativt ubetydelige amerikanske forfattergjester har fått alt for mange ekstrapoeng blant sf-fansen bare for å være nettopp – amerikanske.

Jeg vet at (hvis og når) neste gang jeg blir gjest på kongress så vil jeg nok helt ubevisst se etter Johannes, og det vil ikke forundre meg om jeg også vil se ham der, i et øyeblikks tidsforskyvning, som et glimt eller en skygge. En beroligende tilstedeværelse, og en bekreftelse på at hans arbeid og engasjement vil fortsette å eksistere iblant oss.

Jeg kommer vel ikke utenom politikk denne gangen heller. De to viktigste imperialistiske kreftene i verden i dag, den amerikanske og den arabiske, synes å ha låst seg fast i hverandre i et merkelig kjærlighets og hatforhold.

De møtes i kultur, religion, politikk, økonomi og militærmakt, og rives i stykker av gjensidig ambivalens. Amerika under Bush er et uhyggelig eksempel på hvordan verden blir når en eneste nasjon blir så mektig at den ved hjelp av rå makt vil omforme alt i sitt bilde.

Men USA møter i islamsk fundamentalisme og arabisk kultur noe som er mye eldre, noe som er pså kaotisk, som er totalt fremmed og som på samme tid er både pragmatisk og hatefullt uforsonlig med vesten.

De på sin side møter det utålmodige og dynamiske USA med sin korte historie som i vennskapelig uvennskap kjører fram på larveføtter og pløyer ned alt som står i amerikanismens vei. Bare for å oppdage at det de sår er dragetenner som i tanksenes spor vokser seg til å bli innbitte terrorister. Villige til å dø i Allahs navn, og for de lovede jomfruhinner i himmelen.

USA med sin historie, grunnlagt som det er på “religionsfrihet” og med et utall av sekter og med religiøse tullinger av alle slag i fri flyt i samfunnet, har virkelig store problemer med å betrakte religion ut i fra en ideologisk vinkling.

Amerikanske politikere i møte med en hvilken som helst monoteistisk hanngud blir fort som sauene i Orwells “Animal farm”, som bevisstløst breker sitt “four legs good, two legs bad”.

Tro på hvilken som helst eneveldig gud er fint og godt og bra, tro på alt annet - og særlig gudløshet - er dårlig, feilaktig og i ytterste konsekvens helst straffbart.

Derfor ble da også Sovjetunionen “Det Onde Imperium” til tross for at det jo hadde felles revolusjonære røtter med USA i den franske revolusjonen, og delte mange idealer og målsettinger med vestlige demokratier. Fort glemt var samholdet under v-krigen, og de ble en rivaliserende makt som man uten politiske og moralske grenser kunne bruke hvilke som helst midler til å knuse.

At man nå møter seg sjøl i døra ved at tidligere “venner” i kampen mot det gudløse Sovjet krasjer fly inn i skyskrapere i New York, det er naturligvis forvirrende, men CIA og andre liknende organisasjoner fortsetter naturligvis sin heroiske kamp for å produsere de sannheter som de mener den amerikanske presidenten til enhver tid trenger og uten å la seg forstyrre av fakta.

Jeg hadde en ivrig telefonselger på tråden her en dag.

Og sjøl om jeg av erfaring er forsiktig med for strenge regler og prinsipper, så er jeg temmelig avvisende til å bli solgt noe pr. telefon.

Jeg må tilføye her at jeg er blitt enda forsiktigere etter at jeg lot meg overtale av noe som kalte seg for “AVIfilm” til at de skulle lage en flott reklamefilm om og for meg for noen usle tusenlapper. Hun som overtalte meg må vel uten tvil beskrives som en veldig god selger som visste akkurat hvilke mentale knapper hun skulle trykke på.

Resultatet de sendte meg på en CD fikk meg imidlertid til å le høyt. Riktignok en temmelig forsert latter, med tanke på pengene de hadde lurt meg for. Sikkert lite penger for dem, men mye for meg.

Men denne gangen gjaldt telefonsalget noe helt annet. Barna i Sudan.

Stort mer aktverdig enn det kan det vel ikke bli. Men for det første er jeg nesten grenseløst mistenksom til den private veldedighetsindustrien, der pengene i svært “avkortet” tilstand når fram til de som de påstår de skal hjelpe. Med mat og ulltepper og telt naturligvis, mens de på toppen av innsamlingspyramiden gjerne skummer til seg et svært mye bedre liv enn det?

Jeg svarte den stakkars selgeren som sikkert bare var innleid for anledninga at det Sudan hadde trengt var at SPLF/SPLA hadde fått massiv støtte til å vinne krigen mot bandittregjeringa i Khartoum og dermed gi sørlig afrikansk kultur og språk en bitte liten sjanse mot den brutale og nådeløse frammarsjen til islamistene, med etnisk rensning og sharialover og tvangsinnføring av Koranens “hellige” språk.

Jeg skulle gjerne gitt penger til sultende og trengende menneske over hele verden jeg. Men det de trenger i neste omgang er individuell frihet, sosial trygghet og etnisk toleranse.

De kan sjølsagt også ha den religionen de vil for meg, men problemet med religioner som kristendom og islam er jo at den sannheten de påstår de har ikke er en individuell, men en kollektiv sannhet. En “sannhet” de mest fanatiske vil påtvinge oss alle, og helt til vårt eget beste.

Min fjerne slektning Anne Pedersdotter ble jo brent på bålet som heks i 1590, og hekseforfølgelsenes historie er naturligvis også historia om hvordan menneskers sjel ble reddet fra fortapelsen i kristendommens navn.

I den ytterste konsekvens er det det religion ofte handler om. Hvordan våre liv og våre valg defineres av vår “sjel” og dens forhold til den gudommelige autoritet. Jeg tror jo ikke på at jeg har noen slik sjel som skal leve evig, men det forhindrer naturligvis ikke at en ellers grei venninne skulle be for den…

Greit det. Men for fire hundre år siden ville jeg nok blitt henrettet for blasfemi for å hevde det jeg hevder her i Norge, Europa, Vesten. Og sikkert halshogd eller i det minste fengslet om jeg hadde hevdet det i Iran nå.

Til mitt eget beste, men antakelig helst til evig pine.

En gang alene hjemme ei helg som tenåring slapp jeg opp for dopapir, og da var det kjekt å endelig få bruk for det nytestamentet med tynne fine blad som jeg fikk da jeg konfirmerte meg.

Sjokkerende? Blasfemisk? Nei. Egentlig ikke. Jeg tenkte i hvert fall ikke i det hele tatt slik på det da. I nøden måtte man være praktisk, ikke teoretisk, og ikke risikere å tette igjen rørene med Tidens Krav eller annet avispapir. Men i ettertid kan man jo likevel tolke det symbolsk som man vil.

Jeg tror i hvert fall at Kali lo. Men henne kjente jeg jo ikke da.

Hilsen og håndslag,