Brev til leserne – Uke 41, 2005:
Et ganske lite byggverk?
Noen ganger kan riktignok bilder fortelle mer enn ord, men kanskje en liten forklaring likevel er på sin plass?
Så hva og hvorfor er vel spørsmålene som bør besvares.
Jeg er svak for ideer.
Det kan være en god innledning.
En dag sto jeg nede i hagen og ergret meg så smått over at den nederste delen av hagen vår aldri ble brukt til noe, at ingen ting vil vokse ordentlig der, ikke en gang plenfrø, og alt den har, er en utsikt mot havet som vi ikke får nyte godt av. Og da så jeg plutelig noe inne i hodet: Et bilde. Et vagt bilde av “noe”. Noe jeg kunne bygge, akkurat der, noe å bruke mine timer til når skrivinga bare slett ikke ville fungere slik den burde og måtte.
Grunnen til det er også sammensatt, og jeg er langt inne i et nytt bokprosjekt, men jeg fikk meg bokstavelig talt en “trøkk” for noen måneder siden, og vil trenge tid. Tid på å reise meg igjen, tid for å samle sammen restene av pågangsmot og ta meg sjøl i nakken, legge vekk følelsen av å ha blitt sveket av mennesker jeg i årevis har vist både tiltro og lojalitet.
Det skal bli ei god bok det jeg skriver på. Jeg vet det. Men det tar altså litt tid å plukke knivene ut av ryggen…
Å skrive ei bok er også på sett og vis å bygge noe. Et byggverk av ord, av fantasi, av hardt arbeid. Skapende hender, skapende tanker. Jeg har alltid ment at jeg eier akkurat det privilegiet. Men det jeg akkurat der og da så i fantasien var først og fremst et fundament. Et grunnlag for et ganske lite byggverk.
“Paviljong?” Ha-ha. Jeg smakte på ordet der jeg sto, men det kjentes fremmed og stort og nesten snobbete og passet meg liksom ikke. Så det kan få lov til å forbli navnløst.
I et anfall av ironi – eller noe slikt – fant jeg ut at jeg ville bygge det femkantet, et lite “pentagon”, og veien fram skulle bli til mens jeg gikk.
Fundamentet kom fort opp, etter en tur hos trelasthandleren. For fort, antakelig, for det ga meg mange problemer senere at jeg ikke hadde vært helt nøyaktig, og det var jo ikke som i skrivinga, jeg kunne ikke bare gå tilbake i teksten og rette opp feilene.
Det ble den første av mange turer for å kjøpe trevirke. Noen turer dessverre ikke helt vellykket, så det ble vel mye “kapp” etterhvert.
Men overraskende fort ble likevel ideene omsatt til praktisk bygging, og vi ble fort også to om jobben, Gerd og jeg. En viss arbeidsdeling utviklet seg også ganske naturlig, siden jeg av, bokstavelig talt, irriterende “allergiske grunner” må holde meg langt unna oljemaling, beis, løsemidler, osv.
Vi har har altså hatt en kreativ sommer sammen. En helt annerledes kreativ sommer, kan jeg vel trygt si, for mitt eget vedkommende. Og vi er ganske stolte over resultatet!
“Hvor kjøpte du det fine byggesettet”, undret en forbipasserende for noen dager siden. Men jeg er trygg på at vårt “pentagon”, aldri vil bli noe byggesett. Det var en ide, en begynnelse som etterhvert ble til et ganske lite byggverk. Litterært sett antakelig bare som ei novelle.
Men det var godt å være sin egen byggmester noen måneder, ha (relativt!) god kontroll, konstruere, sage, spikre.
“Bøgget” er også for lite til at bygningsråd eller andre råd behøver å blande seg inn, og jeg stoler jo plutselig ikke så veldig på sånne “råd” lenger. De er sjølsagt aldri bedre enn de menneskene som er i dem! Og fatter tydeligvis til tider like lite forskjellen på et godt og et dårlig byggverk som, la oss si, den ikke uvesentlige forskjellen på litteratur og golf?
Hilsen og håndslag,
