Brev til leserne – Uke 9, 2006

Brev til leserne – Uke 9, 2006:

Fra 1963 til 2006 – tur-retur?

Det var en gang, det er ikke bare eventyr som begynner slik. Derfor: Det var en gang på sekstitallet at jeg begynte å skrive.

Ung, radikal, envis og med en optimisme som ganske fort snudde til stahet, skrev jeg både artikler og skjønnlitteratur, det siste mest bare for nattbordskuffa (!), men artiklene sendte jeg til alle de aviser og blad som jeg trodde kunne være interessert.

Noe av det kom inn i lokalavisene, som leserbrev, og det startet ganske ofte debatter, skjønt det meste kom enten ikke inn eller ble møtt med isnende taushet.

Ordentlig fart i skrivinga ble det derfor ikke før jeg først ble redaksjonssekretær og siden redaktør i månedsavisa Vår Mening, som var organ for Sosialistisk Folkeparti i Møre og Romsdal. Da kunne brått ingen lenger bestemme hva jeg skulle eller ikke skulle få lov til å offentliggjøre av det jeg skrev. Jeg til og med tvang inn et par skjønnlitterære bidrag… (Heh!)

Avisa gikk inn i 1968 som en del av oppsplittinga av venstresida, jeg gikk av som redaktør, avisa skiftet navn til Argument og ble deretter sektavis for en av splintergruppene som jeg ikke var interessert i å være en del av.

SF ble etterhvert til SV, mens jeg forlot partipolitikken for godt.

Friheten til å skrive hva jeg ville og slik som jeg ville var alltid det viktigste for meg. Artiklene mine var kanskje ikke språklig så gode den gangen, men jeg syntes jeg lærte, og det har alltid vært min ide at den beste måten å lære å skrive på, er å skrive.

Det ble så vanskelig å få inn mine artikler noen steder etterhvert at jeg begynte å skrive dem ned i notisbøker, jeg har dem ennå. Et hel haug med gule notisbøker, fullskrevne med alt mulig; skisser, ideologiske rablerier, til og med ganske lange artikler og rene “foredrag” som riktignok aldri ble holdt.

Derimot sto tilfeldighetene – eller noe – meg bi når det gjaldt mitt skjønnlitterære forfatterskap.

Først kom de oftest ganske korte novellene mine inn i bladet NOVA eller ble (i likhet med mine mer lyriske bidrag) publisert i floraen av motkulturelle blad og “fanziner” som publiserte ting på siden av de etablerte bladene og avisene. Det dukket til og med opp motkulturelle forlag som ga ut slikt som de andre forlaga foreløpig på ingen måte var i stand til å fange opp.

Etterhvert begynte noen av oss “motkulturelle” riktignok å vekke interesse i kommersielle forlag, og ganske mange av de som i dag regnes blant de virkelig store på ett eller annet felt i Norsk Litteratur begynte i likhet med meg med å skrive i blad der ikke bare innholdet men også navnene var temmelig originale!

Ett av mine favorittnavn, om enn ikke direkte favorittblad, var B-vis. Dikt og datt og Ett blad var heller ikke dumt. Science fiction-fanzinene hadde naturligvis navn som Fabula, Tralfa, Driftglass og Gandalf.

“Gateavisa” vokste faktisk ei stund ut over breddene til det rent motkulturelle miljøet, men red også noen kjepphester som absolutt ikke var etter min totalt rusfrie smak.

Men – skal dette være et rent mimrebrev? Jada, det også. Men jeg skal, kjære leser, prøve å holde på den røde tråden i det hele. Det var faktisk helt uventet det som skjedde i 1975, da Gyldendal antok den novellesamlinga jeg sendte dem etter at manuset hadde samlet støv og gnagd på nervene i omtrent tre måneder før min kjære Gerd strengt ba meg om enten å sende det eller la være.

Svaret lot riktignok vente på seg, men det gjorde ikke noe, for da det endelig kom var det overstrømmende positivt. Jeg var blitt så vant til at det jeg skrev “dessverre ikke passer inn i vårt utgivelsesmønster” at jeg noen øyeblikk ventet at det som et PS skulle stå noe sånt som “lurte deg godt der, ha-ha”. Men Gyldendal er et alvorlig forlag, og finner ikke på slikt.

Vel, det var uansett starten på noe helt nytt for meg. For å si det boklig, ett nytt kapittel i livet!

Ikke at veien videre var uten humper, men den ledet ihvertfall fram til stadig nye manus og stadig nye bøker. Salget var ikke enormt, særlig ikke etter at jeg i 1987 kom inn i Bladkompaniet, som tydeligvis ikke helt kunne finne ut hvordan de salgsmessig skulle håndtere et forfatterskap som ikke dreide seg om å gi ut bøker som passet i kioskhyllene.

Men jeg var fornøyd med det slik. Jeg begynte nesten å tro på forsikringene fra forlaget om at jeg og mine seriøse, men samtidig unektelig ganske fantasifulle innbundne romaner hadde en spesiell status der, og at de virkelig likte så godt det jeg skrev at “kommersen” for en gangs skyld fikk lov til å komme i andre rekke.

Tida gikk, og nesten alt mitt skriveri ble skjønnlitterært, og det kjentes veldig godt slik.

Men så kom internett, hadde jeg nær sagt. Ikke at jeg i utgangspunktet var særlig opptatt av det. Jeg som på sett og vis hadde vært en slags pioner når det gjaldt bruk av datamaskin i jobben min, og som til og med ei stund var medarbeider i det ganske kortlivede Datamagasinet, var sen til å komme på nett og få internettadresse. Jeg var også i utgangspunktet litt betenkt da Odd Inge Teige mente at jeg absolutt burde ha ei hjemmeside på nettet, og tilbød seg å lage ei.

Jeg var redd for at dette på en eller annen måte skulle skifte mitt fokus vekk fra det skjønnlitterære.

Men det ble heldigvis ikke slik. Websida ga meg derimot kontakt med mine lesere – og ikke minst gjorde den meg også brått tilgjengelig for ei lang rad unge særemneskrivere!

Jeg oppdaget til min forundring at sjøl om jeg kanskje ikke solgte all verden med bøker så ble jeg ikke bare lest av mange “der ute”, for en god del mennesker var mine bøker tydeligvis viktige. For enkelte til og med svært viktige.

At atter andre derimot mislikte dem minst like sterkt kjentes egentlig heller ikke så dårlig. Til og med de gangene kritikken ble framført som skjellsord og trusler.

De varme og de kalde, de begeistrede og sinte, de kan jeg forstå og sympatisere med, de likegyldige er derimot de jeg ikke i det hele tatt har nådd fram til og det kan jeg jo bare beklage.

At jeg blir såpass mye lest, kan jeg nok forresten takke bibliotekene for mye mer enn bokhandlene…

Siden noen av bøkene mine, etter det jeg har observert, i forskjellige bibliotek står sammen med utenlandsk “fantasy og science fiction”, har jeg nok introdusert ganske mange lesere av slike bøker til en noe annerledes “fantastisk litteratur”, langt borte fra alver, hobbiter, harrypottere og diverse andre angloamerikanske, litterære fantasivesener.

Bøkene om amasonene, som tilsynelatende kan framstå som rene fantasyromaner, er jo også noe mer. Noe annet. De er sterkt ideologiske og også politiske bøker som handler om det som i grunnen svært mange av bøkene mine handler om: De undertryktes opprør, deres kamp mot de mektige og sterke som historia gang på gang viser kan beseires dersom klar tanke, vilje og mot er tilstede.

Av mine bøker synes jeg vel Nord for Saigon om Vietnams amerikanske krig og Rød storm om krigen mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland symboliserer dette aller best.

Riktignok var Sovjetunionen alt en mektig nasjon, men da det til da tilsynelatende uovervinnelige Tyskland angrep var det få som levnet dem en sjanse. Men Sovjet vant, og berget derved oss alle fra nazisme og fascisme.

For meg ble det viktig å vise på det rent menneskelige plan hvordan og hvorfor Vietnam kunne beseire supermakta USA, og Sovjet kunne overvinne Hitler-Tyskland. Likeså har det vært viktig å forklare hvorfor den spanske borgerkrigen endte så galt, et tema jeg slett ikke kjenner meg helt ferdig med, sjøl etter den på mange måter enorme jobben det var å skrive Natt uten navn.

Men tankene vandrer nå… vekk fra det jeg egentlig skulle skrive om.

Hvis det er en ting en forfatter lærer, så er det at det å skrive er å gå i en evig oppoverbakke, og noen ganger blir bakken så bratt at det synes nesten umulig å kunne fortsette.

Verden har ikke stått stille, og de kreftene som så ut til å kunne ha ei framtid og vinne fram i tida etter 1963 er slett ikke så sterke lenger. Pengemakt og ikke folkemakt, kommersialisme og ikke kunstnerisk frihet sitter nå i samfunnets førersete, og det lønner seg slett ikke å være original. Ikke at det noen gang virkelig har vært slik heller, men tidligere kunne en jo alltid regne med at ganske mange både i media, i “kulturråd”, i forlag som kunne se slikt som de fleste kanskje ikke så. Norsk kultur har alltid vært klassedelt og jeg har alltid følt meg som en fremmed blant de såkalte toneangivende innen media, kulturliv og forlagsvirksomhet. “En fremmed i sitt eget land”, som Odd Einar Sørås i NRK en gang temmelig treffende kalte meg.

Nå kjenner jeg meg dessuten brått enda mer fremmed og avvist enn på lenge. Etter at Schibsted kjøpte opp Bladkompaniet og vel oppdaget at de hadde fått nettopp en fremmed og ulønnsom type med på kjøpet blant alle disse kommersielle suksessforfatterne av pocketbokserier, var de ikke sene om å rette på det… en enkel liten e-post fra forlaget fortalte at jeg var det som på godt norsk kalles oppsagt. Beklagelig, og med sympati, og med takk for nær tjue års samarbeid, men etter ufravikelig ordre fra de høye herrer i Schibsted.

Jeg burde vel ha sett det komme, men jeg gjorde egentlig ikke det. Dumme meg.

Vi kan jo håpe de har rett som sier at jeg ikke vil ha noen problemer med å finne et nytt forlag, men, skam å si, jeg likte meg på Bladkompaniet. Hyggelige forlagsmennesker og interessante forfatterkolleger, noen av dem “skitrike” av å skrive pocketbøker, men de fleste uten et spor av den snobbetheta jeg har registrert hos mer enn en toboksforfatter jeg har møtt!

Tvert om ble jeg nesten flau noen ganger av den respekten på grensa til misunnelse som noen av dem viste en forfatter som knapt lever av sitt forfatterskap…

Men jeg ville lyge om jeg sa jeg ikke er inderlig stolt av mange av de bøkene som jeg med velvillig, tolerant og respektfull konsulenthjelp fra Frøydis Arnesen, Liv Røsjø Sande og Jørgen Gaare fikk gitt ut på Bladkompaniet!

Jeg ville også lyge om jeg sa at jeg ikke savner dette originale forlagsfenomenet som nå altså pussig nok virkelig forsvant – tretten år etter at vi, som da var forfattere på Bladkompaniet, sammen skrev boka Dagen da Bladkompaniet forsvant til daværende forlagsredaktør Finn Arnesen i anledning hans sekstiårsdag!

Det som bekymrer meg mest nå, er hvilken skjebne bøkene mine vil lide. Alle forfattere har vel mer eller mindre begrunnede drømmer om å se sine verk utgitt på nytt, kanskje i utvalg eller til og med samlet. Nå har jeg dessverre liten grunn til å tro at det noen sinne vil kunne skje.

Jeg innrømmer at arbeidet med min nye og egentlig for meg personlig veldig viktige roman fikk en bråstopp da e-posten kom som signaliserte at den nye eieren Schibsted ikke hadde bruk for en forfatter som bare var interessert i å skrive romaner som ikke er beregnet for et såkalt “massemarked”, og det har gått tregt siden.

Ikke at jeg gir opp, men jeg er rett og slett ikke så flink lenger til å reise meg igjen etter å ha blitt slått i golvet av “makta”, slik jeg gjorde gang på gang uten særlig store problemer, utenom sjølsagt noen litterære skrubbsår på sytti- og åttitallet.

Som noen sikkert har lagt merke til, har jeg derimot den siste tida vært svært så produktiv når det gjelder å skrive artikler. En slags flukt fra romanen som ligger så gnagende tungt på skrivesamvittigheten?

Kanskje – eller kanskje ikke. Når vi nå lever i urolige tider kommer vel også trangen til å si noe om det som skjer. Men nå i motsetning til i “gamle dager” er det nettet som åpner for skriveriene, og jeg har med Hans Trygve Jensens og Thomas Gramstads utmerkede hjelp fått mitt eget “tidsskrift på nettet” som jeg fritt kan skrive hva pokker jeg vil i!

For igjen oppdager jeg jo hvor trang porten er inn i media for den som skriver litt utenfor allfarvei og har noen avvikende meninger. Jeg har ikke noe annet å leve av, men jeg skriver likevel ikke for å skrive hva som helst jeg tror jeg kan selge til noen. Jeg skriver tvert om bare når jeg har noe jeg tror det er verdt å skrive om, og som kjennes viktig.

Javisst, jeg vet naturligvis også at jeg har en hang til å teoretisere over ting, og ideologi er jo slett ikke på mote. Dessverre tvert imot, sjøl om det ikke på lenge har vært mer nødvendig enn akkurat nå. Men jeg har da heller aldri lagt særlig vekt på å være moderne. Tvert imot det også.

Dette føles uansett litt som et slags déjà vu. 1963-2006, tur-retur?

Hilsen og håndslag,