Brev til leserne – Uke 1, 2008

Brev til leserne – Uke 1, 2008:

Kjære venner og lesere!

Godt nytt år! Det er et oppriktig ment ønske. Men verden er år for år ikke nettopp blitt enklere å leve i for de fleste av oss.

Byråkratiseringa og ensrettinga av samfunnet gjennom korporasjonenes og “kjedenes” overtakelse av det såkalte næringslivet har i hvert fall ikke gjort tilværelsen lettere for uavhengige kunstnere og forfattere – og heller ikke for publikum som i større og større grad styres mot et temmelig ensrettet og kjendisorientert kulturmarked.

Ikke at det var bare lett før heller, men friheten til å velge – som jo egentlig med datamaskinenes etterhvert temmelig dominerende stilling i vår hverdag skulle blitt bare større og større – blir mange ganger heller en kontroll av oss enn for oss. Sjølsagt finnes det alternativer til ganske mye “der ute”, men det betyr ofte så tilsynelatende ukurante og vanskelige valg at det enkleste blir å følge strømmen og godta det som i øyeblikket virker best og fungerer “automatisk”. I stedet for at vi velger velger oftest maskinene - og gjennom dem korporasjonene - for oss. Med ofte ganske uforutsette konsekvenser.

Jeg har i det siste strevd med diverse datamaskinproblemer – og for å løse de problemene har jeg gjort ting som neppe er helt etter “reglene” som er satt opp for såkalt lovlig bruk av dataprogrammene på maskina.

Jeg tror jeg er i veldig godt selskap når jeg gjør det. For i valget mellom “ja” og at ting kanskje vil fungere, og “nei” og svart skjerm blir vel egentlig valget av det som vel de fleste vil oppfatte som en rett til å bruke det man eier ganske naturlig.

Men vi får bare se det i øynene - den nye kapitalismen gjør svært mange av oss til “forbrytere”. Rett og slett fordi kapitalismen er blitt den gamle eiendomsrettens aller verste fiende, og vi eier faktisk ikke på noen som helst måte lenger automatisk det vi har kjøpt og betalt!

Eiendom er tyveri, skrev Pierre Joseph Proudhon i sin berømte bok Hva er eiendom, som ble gitt ut på fransk første gang i 1840. I dag har på mange måter den tesen fått en dobbel betydning. Fra et moderne kapitalistisk synspunkt er vi nesten alle i større og mindre grad blitt tyver og dermed faktisk også kontrollerbare ved hjelp av lover som beskytter en forståelse av eiendomsrett. En eiendomsrett som på den annen side sett naturligvis ikke er noe som helst annet enn en total omkalfatring av det opprinnelige individualistiske eiendomsbegrepet som hadde med kjøp og salg å gjøre: At når man kjøper noe så eier man det.

Slik er det nemlig slett ikke lenger. Når jeg kjøper ei datamaskin med et sett programvarepakker fra store og mektige firma så eier de nemlig fremdeles det jeg har kjøpt. Det jeg får lov til, er å låne det og bruke det, men med store og ofte ganske merkelige begrensninger.

Har jeg f.eks. to datamaskiner og den ene streiker kan jeg normalt ikke lovlig bruke programvaren fra den andre maskina til å reparere den med.

Vel, i likhet med de fleste vil jeg nok komme til å gjøre det, men med trusler om all verdens elendighet og straff som skal ramme meg når jeg gjør det …

Jeg eier altså ikke lenger det jeg har “kjøpt”, og den moderne kapitalismen får med det sin aller største ønskedrøm oppfylt: Kapitaleierens eiendomsrett opphører ikke ved salget!

Kommunismens og anarkosyndikalismens mål var å sikre oss alle en felles eiendomsrett til produksjonsmidlene såvel som til det som i felleskap ble produsert. Dette greide samfunnsherskerne med tryllekunstneres dyktighet å framstille som brudd på kapital- og jordeiernes eiendomsrett og menneskerett. Og det både ble og blir de faktisk fremdeles trodd på! I en verden der denne “eiendomsretten”, dette tyveriet av alles felles arbeid og rettigheter, griper mer og mer kontrollerende inn i vår hverdag og glaner triumferende og truende mot oss fra alle skjermer.

Så lenge de kontrollerer Sannhetsformidlinga i presse og radio og TV har de naturligvis lite å frykte fra den pinlige saueflokken som ikke bare produserer men også i neste omgang forbruker det de sjøl har skapt med god profittmargin til de som styrer Kapitalen. Og jeg sier ikke dette i noen slags overlegenhet eller bedrevitenhet – fordi jeg naturligvis like mye som de fleste andre er en av de kontrollerte. Kjøpt, betalt, gjerdet inn. Av det man har kjøpt og betalt og i håpløst gammeldags tro innbiller seg at man dermed “eier”.

Sjøl svarte får dilter jo for det meste ganske lydige etter de blendahvite bjellesauenes ringling, om de aldri så mye også breker i protest.

Eiendom er tyveri. Trykk “Enter” dersom du godtar avtalen. Lest eller ulest, og hvem faen orker å ha kastet bort en masse penger og tid på å skaffe seg et program for ikke å skulle bruke det? Alternativt svare nei og prøve om du kan få levert tilbake utstyret/programmet du kjøpte?

Rekk opp hånda de som nøye leser gjennom avtalen for så å ransake hjernen for uhumske hensikter før de ganske enkelt og uten særlig tanke på det juridiske ansvar trykker “ja”?

Så få … ja, var det ikke det jeg tenkte. Og der smekket fella igjen og velkommen i klubben.

Argumentene for fri programvare blir stadig sterkere, og dersom Winduene ikke snart åpnes og noe av kontrollbegjæret luftes ut, har de i så fall egentlig noen berettiget framtid? Nei, men sannsynligvis likevel ei framtid, om aldri så lite berettiget!

Men skal de virkelig bøtelegge og kanskje til og med fengsle forbryterne som synder mot rettighetskaptalismens grådighet, vil Gulag USA snart spenne over hele verden, og kanskje er det dét de egentlig vil til slutt? For de har jo forlengst oppdaget at i fengslene sitter det en råbillig arbeidskraft som kan utnyttes uten tanke på verken fagforeninger eller politikk. Og dermed blir det gamle ærlighetsbegrepet om at forbrytelse lønner seg aldri fullstendig snudd på hodet. Forbrytere lønner seg alltid i GULAGet. Lønner seg for de som bruker deres arbeidskraft. Og da snakker jeg ikke lenger om det som i gamle dager ble kalt sysselsettingsarbeid for fanger. Som å produsere trehester til jul. Nei, neste gang du ringer for å bestille flybillett tilhører kanskje den hyggelige stemmen som svarer en stakkars innsatt heller enn en på normalt vis ansatt.

Og du i din uvitenhet gir villig ut dine diverse data som navn og adresse og stilling og diverse nummer som kanskje i neste omgang kan gi deg mindre hyggelige økonomiske opplevelser. Slik at muligens den løslatte etterhvert også pånytt kan bli innsatt og dermed på sett og vis også ansatt, i en i bunn og grunn veldig lønnsom økonomisk runddans?

Men til slutt kan det jo hende at det sitter flere inne enn ute, for å si det slik. Og hvem skal da til slutt betale regninga ved å lydig og rettighetstro og ærlig kjøpe det som produseres?

Ligger det en science fiction-fortelling her et sted? Et scenario som kan få sjøl Orwells 1984 og Pohl & Kornbluths The Space Merchants til å blekne – om ikke i tragedie så i det minste i tragikomedie?

Jeg må personlig bare innrømme at jeg driter i korporasjonenes rettighetsmas. Vil de lage bråk med meg så får de gjøre det, jeg har sikkert ikke så forbasket mange år igjen å holde ut med dem likevel. Det er faktisk andre ting ved den heseblesende dataalderen som bekymrer meg mer. Som forfatter og som bruker. Utstyrsutviklinga som legger fortida brakk.

Originalmanuskriptet til Våpensøstrene ble f.eks. skrevet på en BBC-datamaskin og i sin tid lagret på en såkalt “floppy disk”. På slike ligger også andre romaner og masse noveller. Senere kom den fantastiske vesle disketten som mange vel fremdeles kan huske og noen kanskje til og med fremdeles bruker. Da het min datamaskin Archimedes. I sin tid datateknikkens ypperste superprodukt som i datakraft sprintet fra både winduer og tosher bare for på ganske kort tid å få konkursens kniv i ryggen. For markedet bryr seg nemlig aldri om hva som er “best”, det er bare fantaster og drømmere som tror på slikt. Markedet kjenner ingen rettferdighet, vet ingen ting om kvalitet, hater originalitet. Der rår bare en markedsføring og en markedskraft der de store spiser de små.

På nå gammeldagse disketter og i “rare” formater ligger flere av mine i egne øyne aller beste romaner. Men deretter kom det en alt for dyr Macintosh inn i huset og så til slutt var det bare å bøye nakken for den dårlige forfatterøkonomiens ubønnhørlige press og kjøpe en rimelig PC som kjørte Windows.

Denne rekapitulasjonen bare for å peke på det ganske forferdelige problem at fra Ibsens penn til Bjørneboes skrivemaskin fantes det faktisk ingen som helst kompatibilitetsproblemer. Men så, på noen få digitaliserende tiår truer tingene med å forsvinne, og mediebasert kultur blir på godt og ondt en slags flytende elv av underholdning og informasjon der ingen ting lenger er håndfast og for mange knapt nok begripelig. Nye dingser popper opp som kløver på ei kløvereng og hevder for en kort stund å være den nye “standard” og udødelig, men jeg innrømmer gjerne at min entusiasme for dem er temmelig laber, erfaringene med slikt tatt i betraktning.

De er her i dag og er borte i morgen, erstattet av noe annet og stadig “bedre”. Noe som sjølsagt er ganske nødvendig når avspilleren faktisk erstatter mediet. Film, musikk, bilder flommer gjennom eteren med uimotståelig kraft, og det kan jo hende at morgendagens mennesker vil finne opplevelsen av dette helt naturlig. At musikk ikke lenger eksisterer som en håndgripelig plate, kassett, CD eller DVD, men kun finnes i en samling titler i en PC eller i et annet avspillingsmedium.

Og likevel … å holde ei bok i hånda er noe annet. Det å eie ei grammofonplate er kanskje nå en sjeldnere opplevelse, men det er jo likevel noe å tenke over at jeg har plater i min samling som stammer helt tilbake til femtitallet, og jeg kan sette den på platespilleren, og lyden har så godt som ikke tapt seg. Nesten tvert om, siden høyttalerne er blitt så mye bedre enn før.

Javel, i et digitalt arkiv ville den vel ikke tapt seg i det hele tatt, og det er jo bra det. Så kanskje er det nostalgi, jeg vet ikke, jeg. Men en kan jo frykte at uten tingen vil etterhvert all rett til å virkelig eie musikken gå tapt, kjøpes opp av korporasjonene og eksistere like midlertidig og like leid og plattformavhengig som et hvilket som helst dataprogram eid av rettighetskapitalistene. Som sjølsagt i iver etter å dominere gradvis kan komme til å bli bare noen veldig få og gigantiske eierselskap og med alle muligheter til å “videutvikle” former for avspillingsutstyr og gjøre ny musikk avhengig av nye dingser. Og der den definitive toppen av “opprør” vil være å velge noe à la det som i dag er Mac kontra Windows.

Kanskje vil vi da også oppleve noe av det samme som vi opplevde den gangen NRK satt på programrettigheter og ivaretok disse ut fra kriterier som ingen utenforstående egentlig kunne fatte begrunnelsene for?

Da jeg skrev min siste roman Ensomheten er en sang (kommer ut først til høsten!) hadde jeg bruk for et hørespill som NRK sendte i 1954 med tittelen “Mord for åpen mikrofon” og kontaktet derfor Nils Nordberg som for gammelt vennskaps skyld sendte meg en liste over tidlige hørespill sendt av NRK. Det var en underlig opplevelse å lese at det som hadde bundet tusener på tusener til radioapparatene i disse åra var sett på som så mindreverdig og midlertidig av NRK-ledelsen at de faktisk hadde slettet de fleste av dem. De fantes ikke lenger i arkivene!

Noe tilsvarende hadde vi som var (og er!) fans av Billy Fury opplevd med hans radioshow på Radio Luxemburg på sekstitallet der uerstattelige perler ble slettet fra tapene etter krav fra hans egen manager Larry Parnes med henvisning til – riktig gjettet? – rettighetshensyn. Eller noe sånt.

Men det fantes noen som gjorde opptak. Deriblant jeg. Disse egentlig elendige opptakene gjort med min Tandberg båndopptaker og en Kurér reiseradio inne mellom Sunndalsfjella sendte jeg til Harry Whitehouse, den britiske initiativtakeren til nettstedet www.billyfury.com, og opptakene fant dermed veien til nettet med disse orda fra Harry:

“Back in 1961, Billy recorded a series of programmes called Billy’s Pad for Radio Luxembourg. As well as items by Billy, these featured guests, including Marty Wilde and Joe Brown. Billy’s manager, Larry Parnes, insisted that the tapes should be erased after use. A few recordings slipped through the net, and these are thought to be the source of some of the tracks on the CD Billy Fury Sings A Buddy Holly Song (Ozit CD56). The others, we thought had disappeared for ever.

But in Norway, a teenager called Ingar Knudtsen was not just listening on his tranny. He was also recording many of the programmes on his reel-to-reel tape recorder. These have been stored on tape ever since, and they have, of course, deteriorated a little.”

I ettertid skulle jeg jo ønske at jeg hadde hatt en bedre radio. Båndopptakeren kan jeg derimot ikke klage på – den var av datidens ypperste kvalitet. Og jeg hørte forresten aldri noen si at de hundrevis av opptakene jeg gjorde var belagt med restriksjoner og kopibeskyttelse! Det var liksom ikke noe en vanlig borger tenkte på i det hele tatt den gangen.

Det er som sagt godt mulig jeg er litt “rar”, men jeg må bare innrømme at når jeg plukker fram noen av de eldste singelplatene mine så er det slett ikke til forkleinelse for dem at de skurrer og skraper litt. Det hører liksom med det, til opplevelsen av tingen, ei mange ganger spilt singelplate 45 RPM. Uansett er vinyl utrolig slitesterkt!

OK, jeg yrer og springer hit og dit nå, men dette er et nyttårsbrev og ikke en artikkel. Sjølsagt kan man innvende om et årsskifte at det også er kunstig og menneskeskapt i all sin festlighet og markering, men det er også en virkelig begynnelse med nye årstider. En ny vår, en ny sommer, en høst og så vinter igjen.

Og jeg kan ikke la være å undres over hva som vil skje, både på godt og dessverre kanskje på vondt. Dette siste ble jeg personlig nesten spart for i året som gikk.

Viktigst: Ingen alvorlige tragedier, ingen dødsfall blant de nærmeste.

Riktignok dro det ut med ordentlig svar fra Gyldendal angående manuset jeg sendte dem, og det første svaret var heller ikke så hyggelig. Jeg kan ikke fordra å bli belært med konsulentklisjeer om hva jeg har gjort “bra”, men likevel burde gjort annerledes. Men jeg gjør aldri noe annerledes, jeg, så det ble som det ble og gikk jo på sett og vis godt til slutt uten at jeg trengte å sende manuset videre.

Boka vil riktignok komme som ungdomsroman, men jeg vet at jeg har mange ungdommelige lesere, og dessuten ante det meg allerede da jeg sendte inn manus at det ville bli “innhentet” av det faktum at jeg lot hovedpersonen i fortellinga fra Reknes sanatorium i Molde være rundt fjorten-femten år gammel.

Det har på den annen side vært gjort før for voksne, det, og av ganske småborgerlige forfattere med adskillig mindre begivenheter å berette om enn det jeg gjør i Ensomheten er en sang. Men OK, jeg har som sagt mange relativt unge lesere, og det er jeg da sannelig veldig glad for! Sure gubbjævler og dessverre også ditto kjerringer er det da sannelig nok av i verden? Og mange av dem sitter med temmelig mye makt også, ikke minst kulturmakt.

Hvordan skulle de mer eller mindre halvpåkledde kulturkeiserne vært uten dem? En av de største forbrytelsene som har vært gjort mot kulturen, er å gradere den i verdig og uverdig og alle gråtoner imellom. For hva skjer ganske så ofte? Tida legger sin egen mal på godt og dårlig, og det som en gang var svart blir hvitt, det som var søppel kan bli rammet inn og hengt på veggen.

Kulturens lover er ikke som naturlovene. Som alt menneskeskapt flyter de nedover tidselvas ustoppelige strøm som er summen av all menneskelig innflytelse. I den finnes ingen gitt utgang og inngang, og om det finnes noen retning i dens kaos så er det vi som gir den det.

Den er summen av våre forståelser og misforståelser, våre meninger og vår meningsløshet, vår revolusjon og reaksjon.

Tiden er en underlig skrue. Om en renessansemaler hadde blitt forært Picassos “Guernica” ville han sannsynligvis funnet baksida av lerretet mer nyttig en framsida. Elvis ville neppe vært noen musikalsk helgen om han hadde dukket opp ved Marie-Antoinettes franske hoff (for i helvete, han var det jo ikke engang i 1956 heller - da TV filmet ham “from the waist up”). Helgenstatusen kom først etter hans død, og det er jo egentlig temmelig vanlig det.

To eksempler, kanskje ikke gode en gang, og jeg kunne naturligvis ha fortsatt og fortsatt og fortsatt.

Science fiction-forfattere har spekulert i om vi kan endre tidsstrømmen og dermed reise i den. Tilbake for å endre nåtida eller alternativt inn framtida for å se hvilken galskap vi har forårsaket for våre etterkommere. Vanligvis forferdelige ulykker og elendighet og et liv under autoritære og utbyttende regimer. Men sjøl om bruddstykker av fortidas spådommer har vært inne på noe, så greide faktisk ingen helt å forutse det som kom snikende med de første brukbare “hjemmecomputerne” på åttitallet. Jeg kikket i noen gamle datablad for ei tid siden (ja, jeg har loftet fullt!) og ble slått av hvor konservative de som skrev i dem egentlig var i forhold til hva som skulle skje videre. For det var ikke maskinene i seg sjøl som endret verden, ikke programlistingene som fylte bladene med tilsynelatende maskinmagiske ord. Det var nettet.

Jeg har skrevet science fiction. Det er ei stund siden nå. Jeg vil ikke en gang prøve å gjøre det nå. I hvert fall ikke en slik science fiction som det vi en gang skrev, vi som skrev slikt på seksti- og sytti- og åttitallet. Det finnes ingen brølende rakettmotorer i mitt hode som lander romfartøy med kolonister på Mars, Jupiter-månene Callisto og Europa og Saturns måne Titan. Den utferdsdrømmen er kanskje for stor og for konkret nå.

Kanskje og kanskje ikke sender de sonder dit slik at de kan lage nøyaktige digitaliserte kopier av det de finner, og så kan de vandre der på overflaten av Titan helt uten fare for liv og helse. Eller lage PSxx-spill med skumle Callistovesener eller til og med la modifiserte mennesker lande på Jupiter.

Ojda. det har visst noen allerede gjort … Men saka er at vi trodde på den drømmen. Det var nok en dum drøm, men en ganske god drøm.

Kapitalismen lever imidlertid ikke av slike drømmer, den lever av Underholdning. Den Vidunderlige Nye Verden som ingen sf-forfatter kunne greie å forutsi, rett og slett fordi den var så usigelig platt og banal. Og der det mest “meningsfylte” opprøret mot denne banaliteten hører hjemme ikke i opplysningstidens filosofer og tenkere, ikke hos Proudhon, Marx, Kropotkin, Luxemburg, men hos den patriarkalske guddommelighetens kollektive og fanatiske galskap.

Ikke misforstå heller, jeg er ingen motstander av Nettet. Tvert imot! Men jeg ønsker meg at det skal brukes med vett og forstand og kontrolleres av folket og ikke av Kapitalen. Noe som kanskje er en ønskedrøm? En ønskedrøm som jeg altså trøstig legger ut på nett!

Godt nytt år, som sagt. Men jeg vet ikke helt, jeg…

Hilsen og håndslag,