Brev til leserne – Uke 41, 2008

Brev til leserne – Uke 41, 2008:

Syngende, dansende – og skrivende

Det kjennes som det er hundre år siden jeg begynte å skrive bøker. OK, så lenge er det jo ikke, men jeg er vel tross det en gammel forfatter nå, både av år og erfaring.

Det kjennes dessuten nesten like lenge siden jeg begynte å skrive på “data”, og den tida har jo gått enda fortere, relativt sett. Mange av de datamaskinene jeg har brukt som skriveredskap vil vel bli sett på med vantro hoderisting av dagens databrukere. Man vil vel neppe kunne tro på at de kunne brukes til å skrive noe som helst – utenom å skrive programmeringslinjer? Hvis vanlige brukere i dag mot formodning vet hva det er for noe. (IF (i-1) MOD 3=1 THEN flag-1 ELSE flag=0) i BBC basic kan jo få stå som et enkelt eksempel …

Men jeg forlanger i grunnen bare noen få ting av ei datamskin nå – at den skal kunne lagre og skrive ut tekst, at skjermen skal være behagelig å arbeide med.

Den maskina jeg skriver dette her på var faktisk min første “moderne” PC, en IBM Aptiva. Den har jeg nå restaurert, oppgradert minnet til og forsynt med Ubuntu Linux. Verre gikk det med “gammel Mac’en”, Performa 5400/180, for noen dager siden. Den gav virkelig definitivt opp ånden, og neste stoppested blir nok dessverre oppsamlingsplassen på søppelfyllinga sammen med mye utstyr som i motsetning til den ganske sikkert enkelt ville kunne repareres og brukes og som derfor kanskje mer enn noe annet forteller hvilket håpløst bruk-og-kast-samfunn vi har fått.

Hvis jeg skulle ønsket meg noe når det gjelder gammelt datautstyr så var det et skikkelig datamuseum. Med fungerende maskiner og programvare. Slik at yngre mennesker virkelig kunne få ane det mangfoldet av store og små produsenter av datamaskiner som en gang eksisterte. Sjøl den enkleste lille datamaskinbutikk førte minst fem-seks-ti maskintyper og ikke en eneste kjedelig Windows-maskin i sikte.

Storselgerne var Commodore-maskinene og Sinclairs ZX-Spectrum, mens kvalitetsmaskina i jobb- og skolesammenheng nok var BBC Micro. Forøvrig den første maskina jeg brukte som seriøst skriveredskap, og som mange av mine tidlige noveller og romaner er skrevet med!

“All singing, all dancing” var et reklameuttrykk som gjerne ble brukt om disse maskinenes allsidighet.

Men når alt kommer til alt forble og forblir redskapet sekundært, så lenge det kan gjøre jobben. Det en er vant til blir gjerne godt i brukerens øyne, når hun eller han først har lært å mestre det.

Datamaskina kan forenkle, respektivt noen ganger vanskeliggjøre, en skrivejobb. Men om en brukte blyant, kulepenn eller Acorn Archimedes så ble resultatet det tellende. Eller det skulle man ihvertfall kunne gå ut fra?

Den kankje viktigste erfaringa jeg har gjort som skjønnlitterærær forfatter, er imidlertid at skriveferdighet også uventet nok er en sekundær egenskap når det gjelder å få gitt ut bøker, enn si selge dem og vanskeligst av alt – få dem anerkjent og anmeldt!

Jeg regner meg sjøl som en god forfatter. Ja, i gode stunder som mer enn det også. Jeg har skrevet lenge og jeg vet både hva jeg kan og hva jeg vil. Men jeg har derimot aldri noen gang sett på meg sjøl som mulig kommersielt vellykket. Til det er nok tankene mine for ulike de tankene som er strømlinjeformet gangbare og salgbare i tida. Kanskje til og med i eihver tid?

Sannsynligvis er alle tider til en viss grad fiendtlige til kreativitet utenfor – eller om så bare litt på sida – av de premissene som et gitt samfunn leverer. Innholdsmessig, språklig og intensjonalt.

Skriftkultur som så mye annen kultur følger alltid moter og det vi kan kalle “undermoter”. Den seksjoneres, grupperes og stemples.

Noen ganger skal det ikke mer til enn noen sterke ildsjeler før man får en litterturform til å få uventet vind i seilene. Som da science fiction plutselig kom opp fra undergrunnen og fram i yset som ei bølge på begynnelsen av syttitallet. Etterfulgt av sin litt motvillige sengekamerat, fantasi-litteraturen (“fantasy”). Som etterhvert skulle komme til å overgå science fiction i popularitet.

Ikke før var science fiction kommet opp og fram før båssetterne begynte sitt gravearbeid. Hard sf, mjuk sf, høyverdig, underholdning, og så videre.

Men når blir bås bare en bås og ikke til sjuende og sist ei grav?

Bing og Bringsværd lanserte et egentlig ganske godt samleord for det som gjerne også blir kalt “fantastisk litteratur”, nemlig “fabelprosa”. Et ord befriende fritt for grenser. Det forvirret imidlertid temmelig mange mennesker som virket nesten sykelig opptatt av grenser.

Science fiction truet ei stund nesten med å bli kultur, også i Norge. NRK begynte å interessere seg, sendte TV-serier, andre større forlag enn Gyldendal tok opp tråden. Det virket for mange av oss for godt til å være sant, og det var da også et helt midlertidig blaff.

I dag er science fiction som litteratur i Norge så godt som død, og vi er mange som kanskje må innrømme at vi sjøl var med og bar noen bører med ved til likbålet. Enten vi ville det eller ikke. Mest av alt med våre egne avarter av litterær snobbisme. Antakelig den mest sjøldestruktive av disse var amerikanismen. At science fiction fra “moderlandet” (til navnet om ikke til litterturen i seg sjøl) nærmest automatisk var bedre enn noe som ble skrevet andre steder.

Jeg innrømmer at jeg mange ganger, “kontrari” som jeg er av natur, hadde lyst til å gi sf-fandom en rocka skotupp i baken. Den gravde ikke en grav for andre, men for seg sjøl. Og det var dermed slett ikke noe under at noen falt i den også. Fantastisk litteratur utnyttet ikke medvinden og fabelprosaen i Gyldendal og andre etablerte forlag og science fiction og fantasy slik den framsto i bladet NOVA og i det vesle spesielforlaget for sjangeren, Bok og Magasinforlaget. I stedet ble det fraksjoner som på de fleste områder ikke ble medspillere, men motstandere.

Flere allerede kjente norske forfattere som kastet seg på bølga hadde riktignok ikke de minste forutsetninger for å skrive science fiction, uansett hvilke andre litterære evner de enn måtte ha. Men på grunn av deres allerede etablerte kulturelle alibi ble sjølsagt nettopp deres bøker hyllet med begeistring av kulturen og like så sikkert dømt ned i dass av sf-fans. Begge deler på sett og vis forståelig, men temmelig lite lurt.

Stort sett beskrev de etablerte forfatterne som prøvde å utnytte sf-sjangeren moteriktige men allerede nokså oppbrukte dystopier uten å gjøre det minste forsøk på å være originale eller nyskapende.

Ei av de verste bøkene ble til og med på syttitallet nominert til Nordisk Råds litteraturpris! Ei bok jeg ikke skal nevne navnet på, men som greide å tygge politisk og litterært drøv så trofast at det kan hende jeg vil finne den underholdende komisk dersom jeg nå prøver å lese den på nytt?

Eneste forsøk jeg kan komme på i farten som jeg syntes det virkelig gav meg noe å lese var Axel Jensens Epp, som ikke en gang plaget meg med å være på flere hundre sider! Den hadde nesten noe samjatinsk over seg.

I de store forlaga ble utgivelsene av science fiction og fantasy hele tida plaget av angsten for alt som smakte av det som man kunne oppfatte som “underholdende”, inntil man mistet fullstendig alt gangsyn og underholdende ble forvekslet med forståelig.

I den mer eller mindre organiserte fandom gikk det en annen vei, og det handlet om at mange kom til science fiction gjennom å lese engelskspråklig litteratur. Det å skrive på norsk og til og med være norsk ble derfor et utrolig stort minus blant disse menneskene.

Jeg innrømmer som sagt at jeg fant alt dette ikke bare usigelig dumt, men også temmelig destruktivt i forhold til den litteraturen man i navnet påsto seg være opptatt av.

Fantastisk litteratur, fabelprosa, var verken oppfunnet i noe bestemt land eller trengte å bli skrevet på noe bestemt språk. Faktum var at mye av det som ble gitt ut på norsk gjennomsnittlig nok var bedre enn det som ble gitt ut på engelsk. Problemet var naturligvis at volumet var så veldig mye mindre. Og at vanskene med å få gitt ut ting også begrenset tilsiget av norske forfattertalenter.

Likevel kom de, så snart noen dører bare åpnet seg for dem. Blant annet altså ved Bing og Bringsværds og Sigmund Hoftuns hjelp til Gyldendal og deres serie med “Lanterne Science Fiction” der til og med jeg fikk lov til å debutere i 1975! Før den døra temmelig uforståelig for meg ble smekket igjen for min neste – og bedre – novellesamling som i stedet måtte finne seg i å kommme ut på et ganske lite forlag i Trondheim.

Andre gode forfattere som måtte lete etter forlagsdører på gløtt som de kunne smette inn gjennom var så gode forfattere som Øyvind Myhre, Dag Ove Johansen, Liv Margareth Alver. Og mange flere.

Det ble debut på Gyldendal for meg og Liv Margareth, Cappelen for Øyvind, og pussig nok underholdningsforlaget Fredhøis for Dag Ove.

Sistnevnte forlag begynte utgivelser av oversatt fantastisk litteratur i stor stil, men var ikke bare plaget av at utvalget var temmelig blandet, men oversettelsene var også av og til under enhver kritikk. Hvis min hukommelse ikke svikter meg helt så forble Dag Ove den eneste norske forfatteren som fikk slippe til i Fredhøis’ science fiction-serie med novellesamlinga T for Tramatura.

En ting til: Når jeg bruker bare fornavna til disse forfatterne, så forteller det også noe om at vi alle lærte hverandre å kjenne etterhvert og ble “gode venner og vel forlikte” som det står i eventyrene.

Rart nok havnet vi alle sammen også for kortere eller lenge tid på ett og samme forlag, nemlig Bladkompaniet, som under Finn Arnesens kloke ledelse ble et litterært sett langt mer interessant forlag enn de fleste antakelig er klar over.

De hadde bestselgende paperbackserier og ble kjent for det, men det overskuddet som det gav ble faktisk brukt også til å gi ut et lite antall innbundne seriøse bøker som havnet i bibiotekene via Kulturrådet.

Flere av disse bøkene kom innenfor den “fantastiske” sjangeren. Og jeg er litt stolt av å være først – med bøkene om amasonene. Våpensøstrene kom ut i 1987, “Rød måne” kom året etter.

Jeg ble tett fulgt av et nytt navn som senere skulle bli en stor norsk serieforfatter, nemlig Willy Ustad. I 1989 debuterte han på Bladkompaniet med boka Ulva fra Huldretjernet og fulgte opp året etter med Ulvetid. Begge med samme kartonerte, “halvseriøse” innbinding som de første tre amasonebøkene mine fikk.

Det slo meg at de var som en pussig mellomting mellom innbundne bøker og pocketbøker, som om forlaget var usikre på hvordan de ville bruke disse bøkene. Og omslagene var heller ikke noe annet enn temmelig tilfeldige illustrasjoner.

Men den tredje av mine bøker om amasonene, Løvinnens sjel, hadde heldigvis ikke bare skikkelig forsideillustrasjon, jeg ble også gitt full kontroll over språk og innhold. Jeg sørget rett og slett for at de ble klar over at det ikke var noen forfatter av dusinromaner de hadde med å gjøre, men en som tok jobben sin litterært alvorlig!

Boka ble etter sterkt påtrykk fra meg litt nølende påmeldt til innkjøpsordninga – og til enkelte i forlagets overraskelse ble den, slik jeg hadde forutsagt, innkjøpt av kulturrådet til bibliotekene!

I forlaget var antakelig mange vant til at bare ordet “Bladkompaniet” fungerte omtrent som en rød klut i sånne fora. Men Finn fortalte meg at han senere hadde snakket med et medlem i Kulturrådet som hadde uttrykt glede over at Bladkompaniet nå hadde begynt å gi ut romaner som kunne bli innkjøpt.

Deretter kom jo mine bøker som perler på ei snor. Fra Kalis sang i 1991 til Rød storm i 2003, og disse ble med to unntak også innkjøpt uten noen problemer!

Unntakene virket da også mer som demonstrasjoner av makt enn noe som hadde med litterært innhold å gjøre. Typisk nok ble den ene av de nullete bøkene, Mannen med steinhodet, av temmelig mange karakterisert som ei av mine aller beste bøker og den vant også en litterær pris.

I tillegg ble den femte og siste amasoneboka Gudinnas døtre ikke inkjøpt. Den av amasonebøkene som jeg sjøl liker best! Så da er vel både jeg og mine lesere veldig mye i utakt med i hvert fall noen såkalte litteraturforståsegpåere der ute?

Dag Ove på sin side fikk gitt ut Stormnatt på Bladkompaniet i 1988, fulgt av trilogien hans om Komsafolket 1991-93, Øyvinds Skyld kom ut på samme forlag i 1993 mens Liv Margareth like godt begav seg inn i serieforfatternes verden med 24 bøker i serien om Hanseatene (1991-2004)!

Min bok Nekromantiker var den siste boka jeg fikk antatt på Bladkompaniet, men forlaget rakk imidlertid å bli et Schibstedforlag før boka kom ut. Den ble påmeldt til innkjøpsorninga, men ikke innkjøpt. Og det førte til at den forlagsdøra kontant ble smekket igjen og låst for mitt forfatterskap.

Som willy b senere så treffende påpekte ble sjølsagt ikke Bladkompaniet kjøpt av Schibsted i 2004 for å gi ut seriøse romaner eller spekulere på innkjøp til bibliotekene av det temmelig uforutsigbare Kulturrådet – der det var veldig klart for alle at innkjøpene for andre enn de medie- og kultursertifiserte forfatterne noen ganger virket mest som tombolalapper.

Slike forfattere hadde i praksis Bladkompaniet ikke hatt. Jeg var antakelig den nærmeste i så måte, og nullinga av Nekromantiker viste tydelig nok at jeg i hvert fall ikke hadde noe kulturelt klippekort som kunne benyttes!

Det var sjølsagt de bestselgende serieforfatterne som var pengetrekkplasteret for mediekonsernets kjøp av Bladkompaniet: Margit Sandemo, Bente Pedersen, May Grete Lerum, Willy Ustad, etc.

At oppkjøpet også avsluttet ei uhyre interessant forlagshistorie som ble påbegynt den 2. september 1915, det er bare slikt som ligger i kapitalismens natur. At Schibsted kan greie å videreføre noe av Bladkompaniets ånd og tanke, slik jeg lærte forlaget å kjenne og som ble personifisert ikke minst gjennom Finn Arnesen, det har i hvert fall jeg mine sterke tvil om. For å si det mildt.

Jeg aner ikke hvorfor Nekromantiker ikke ble innkjøpt, og får aldri vite det, men jeg har sjølsagt full rett til å ha en mening om det. Og det har jeg!

Den korte men greie beskjeden fra forlaget gikk ut på at nullinga var avgjørende for mitt forhold til Schibstedforlagene. Hun som overbrakte meg den beskjeden beklaget det, og det var en beklagelse jeg tror kom fra hjertet, men hun erklærte at ordren som hadde kommet fra det hun betegnet som “De Høye Herrer” som nå styrte forlaget var definitiv og uappelérbar.

Ikke la dere lure for det. Nekromantiker er ei god bok, ei av mine beste, helt på linje med Kalis sang, Skumringslandet og For at jeg kan ete deg. En viktig og seriøs magisk-realistisk roman, og ikke en eneste kulturbyråkrat bør få dere til å tro noe annet!

Hva som lå bak avgjørelsen i Kulturrådet vet jeg som sagt ikke, men kulturen som maktfenomen har jo som allerede antydet mye til felles med været her på Nordvestlandet. Den blåser snart hit og snart dit. Forskjellen er at mens været er objektivt er kulturen subjektiv. Og noen ganger (ofte?) også like blindet som Justitia, rettferdighetens gudinne.

Uansett er jeg egentlig litt glad for det som skjedde etterpå, at jeg ble “oppsagt” fra det som i praksis hadde vært min arbeidsplass fra 1986 til 2004. Enda jeg betraktet mange av de ansatte i Bladkompaniet som jeg hadde forbindelser med ikke bare som ansatte i “mitt” forlag, men som mine venner!

Jeg kunne likevel ikke se at jeg egentlig hadde noen videre framtid på et forlag som i og med oppkjøpet antakelig også ville slutte helt med å gi ut seriøs litteratur?

Boka Ensomheten er en sang som jeg da hadde begynt å skrive på fikk til slutt akkurat det forlaget den boka fortjente, og Gyldendal var også det første jeg sendte manuset til! På sett og vis er jeg dermed tilbake der jeg begynte i 1975.

Ensomheten er en sang ble nå riktignok utgitt for ungdom, men jeg tror ikke mine lesere lar seg skiple av det. Den er nok kanskje ei bok for ungdom også – men minst like mye for voksne! Eller kanskje vi skal si at den er ei bok aller mest for de som var unge for ganske lenge siden?

Jeg har uansett alltid syntes ungdom-voksne i litteraturen er et tåpelig skille. Det burde naturligvis hete “voksne og ungdom”, dersom ei bok skulle skulle ha den typen merkelapp i det hele tatt. Slett ikke dette “barn og ungdom”. For hvilken ungdom er det vel som ønsker så mye som å ta i ei bok som hevder å være skrevet for barn? Eller på noen måte sidestiller ungdom med barn?

Jeg har mange ganger lurt på hvordan det ville vært å være forfatter i et mye større språkområde. Engelsk, tysk, russisk, spansk, fransk. Det ville utvilsomt vært en ganske interessant opplevelse å bli oversatt til et virkelig stort språk. Og hvis det er noe jeg vet, så er det at bøkene om amasonene har et utrolig stort salgspotensiale som Bladkompaniet ikke greide å utnytte.

Jeg aldri følt verken noe mindreverd i forhold til utenlandske forfatterkolleger, eller kjent det som noe negativt at jeg skriver på dette litterært sett ganske utmerkede vesle språker vårt. Snarere tvert om.

I mine øyne har norsk, brukt på en språkliberal og inkludernde måte i forhold til både språkformer og dialekter, mange kvaliteter som overgår både engelsk, tysk, spansk – og på enkelte områder kanskje til og med russisk, som godt kan få lov til å være verdens fremste litterære språk. Med klassiske forfattere som Turgenjev, Tsjekov og Dostojevskij til nyere som Samjatin, Pasternak, Fadejev og Jefremov. Men russisk mangler faktisk den enorme berikelsen av språket som vårt lille lands veldige dialektmangfold gir oss.

På alle områder utenom tre er jeg glad for å være en norsk forfatter.

Det ene handler enkelt nok om begrensninga som et så lite litterært nedslagsområde gir.

Det neste er også i slekt med det første – at forlagsmangfoldet også er relativt lite. Gapet mellom de fire-fem store forlaga og de mange mindre forlaga er veldig stort. Å få gitt ut ei bok på småforlag burde slett ikke være negativt, men det er det jo.

De store forlaga er også overraskende like, dersom en skal dømme etter hvilke bøker de gir ut. Småforlaga sikrer dermed at mangfoldet ikke forsvinner og at mange forfattere får prøve seg der med bøker som de store forlaga av grunner som slett ikke behøver å være litterære ikke vil gi ut.

Kanskje mange faktisk ikke er klar over hvor små marginer de mindre forlaga arbeider med? De tar sjølsagt en langt større risiko enn det et stort forlag gjør med å gi ut ei bok. Samtidig vet de ofte også at den debutanten de gir ut sannsynligvis alt har vært avvist hos Aschehoug eller Cappelen.

De tar en større økonomisk risk og de tar en antakelig enda større risk dersom de velger å melde på noen av bøkene sine til innkjøpsordninga. Der forlaget en kommer ut på veier temmelig tungt i den avgjørelsen som tas. Det er jo verken høflig eller pent å påpeke akkurat det, og man kan jo også komme til å fornærma Makta.

Hvilket naturligvis skremmer meg voldsomt…

Det tredje jeg absolutt ikke er særlig glad for handler om media og medias sentralisering omkring hovedstaden og dens ganske navlebeskuende kulturliv. Den refleksjonen behøver egentlig ingen kommentar, og er kanskje heller ikke verre i Norge enn i mange andre land. Muligens til og med tvert om, uten at det hjelper oss utkantforfattere særlig mye.

Uansett land sitter de såkalte sentrale media på ei makt som de stort sett bare bruker til å selge stoff og personer som slik som alt annet er farefritt solgt utallige ganger før. Internett er naturligvis et alternantiv, men minner nå mest om å rave rundt i et uendelig mylder av forvirrete og forvirrende uttrykk og inntrykk. Der ofte bare hellet leder en til noe leseverdig, enn si til noe originalt.

Av og til finner media en ny kanin å trekke opp av flosshatten, for så å kanonisere henne eller ham for ei lita stund. Deretter kan de forvandles til temmelig ufarlige ikoner eller bare senkes ned i glemselens duse mørke. Om det da ikke finnes en eller annen skandale de kan stekes i av journalister til bare de forkullede restene er tilbake.

Jeg vet at jeg har skrevet mange gode bøker. Det alene er grunn nok til å føle at jeg har gjort mer enn det som burde vært mulig med det ringe utgangspunktet jeg startet med. Et menneske som ikke engang skulle kunne overlevd barndommen, men som Besta jo påsto var trassig nok til å få til hva som helst.

Jeg skal ikke motsi henne, hun hadde nemlig nesten alltid rett.

For nå er jeg altså en erfaren forfatter som har skrevet en hel haug med bøker og har levd et godt og innholdsrikt liv. Som til og med noen hevder i fullt alvor at de kan hente både inspirasjon og ideer og tanker fra!

Det kan jo ikke være så dårlig bare det.

Og dessuten føler jeg meg da for pokker ikke en gang halvferdig?!

Hilsen og håndslag,