Brev til leserne – Uke 9, 2011

Brev til leserne – Uke 9, 2011:

Innviklet utvikling?

Jeg har veldig lenge sett ei akselererende utvikling mot det stadig mer innviklede, til gagn kanskje for noen, men det kan antakelig ikke være for mange.

Utvikling for utviklingas egen del er og blir en uting. For det meste er jo faktisk det som var bra i går like bra i dag og vil fungere også i morgen. Men mennesket er et merkelig dyr – det er vanskelig å la noe være i fred, samme hvor fornøyd vi kan være med det. Jeg har skrevet mange ganger at vanen er den sterkeste drivkraft i mennesket, men trangen til å forandre, utvikle, pirke i, er nok minst like sterk!

Samme hvor innviklet vi utvikler ting så er troen på det «framskrittet» vi skaper så sterk at den som oftest bedøver enhver kritisk sans. Men noen ganger skjer det ting som bare må få en til å stanse et øyeblikk og tenke seg om. Det skjedde (enda en gang) med meg i går – og til og med en gang til i dag.

Opplevelse nummer en kom da husets nye flotte Pfaff symaskin «Quilt Expression 2048» ikke ville starte. Siden jeg har vært symaskinreparatør med nettopp Pfaff som spesialitet, kunne jeg ganske raskt fastslå at problemet lå i fotpedalen – den som styrer farten på symaskina. Slike har jeg da sannelig fikset ofte nok, så jeg gikk til verket med en litt tvilende optimisme.

Det jeg så åpenbare seg da jeg løsnet de fire skruene og innmaten var nok til å gi meg et lite hakeslepp. Jeg skal ikke gå inn i noen tekniske detaljer og burde vel kanskje blitt advart mot hva jeg ville komme til å få se av at fotpedalen på maskina slett ikke liknet den solide «gasspedalen» på den modellen jeg var vant til fra min reparatørtid – den var bare en liten plasteske med en slags knott under, ikke helt ulik mellomromstasten på tastaturet mitt.

Det var ikke mye der inne, og det som var av innhold så ut til å være satt sammen av en tekniker med dårlig tilgang på råmaterialer. For å si det rett ut så ble jeg forbauset over at mekanismen faktisk hadde holdt såpass lenge som den hadde. I gamle dager ville vi vel flirt og sagt «Made in Taiwan»!?, men dette skulle jo liksom være tysk kvalitet på sitt beste?

Det var temmelig klart at dette bare måtte skiftes ut, det var ikke «botvon» i det, som Besta ville sagt. Men jeg innrømmer at jeg rett og slett ikke greide å la være å gjøre et forsøk. Jeg lyktes også nesten et par ganger, trodde faktisk det skulle gå, men manglet naturligvis de delene jeg ville trengt for å få det til, og mitt forsøk på å fikse den delen som tydeligvis var ødelagt hadde jo bare gjort vondt verre…

Jeg innrømmer at jeg var ganske sur da jeg la meg for å sove, og var kommet et godt stykke inn i grenselandet mellom våkenhet og søvn da jeg plutselig kom på at jeg hadde en pedal fra en Pfaff fra sekstitallet liggende et sted! Den ville sjølsagt ikke passe denne maskina siden den hadde en helt annen type tilkopling, men det var kanskje verd å prøve «noe» likevel. En kombinasjon av gammelt og nytt, så å si.

En times tid senere gikk maskina igjen, om enn bare med to valg. Stillstand og full fart. Sukk. Men det gikk nå faktisk an å sy med den, om det enn måtte trikses litt fra syerskens side også for å få det til. Det forundret meg ikke det spor da Gerd fikk det til på et vis. Vi er temmelig like sånn, hun og jeg.

Vi må nok bite i det vanlige sure eplet og kjøpe ny pedal, men uten noen som helst begeistring eller tiltro til symaskinas teknologiske innvikling - eh, utvikling. Eller muligens avvikling.

Den nye symaskina er naturligvis fantastisk når den virker, men jeg er nå ganske sikker på at ingen «Quilt Express 2048» vil være i bruk om tretti, førti og femti år! Slik som jeg vet at Pfaff-maskiner og sjølsagt også andre merker fra seksti- og syttitallet som bl.a. Singer, Husquarna, Elna og Bernina fremdeles er. Og fortsatt vil være, så lenge ikke helt vitale deler ryker. Men da får man vel bare gjøre slik jeg har gjort noen ganger, dersom det har vært mulig, å bruke delene i ei eldre maskin til å reparere med?

Sant å si var nå ikke det nye så innviklet heller i dette tilfellet, det var egentlig bare tandert og smått, dårlig konstruert og sikkert også temmelig dyrt å erstatte til tross for sin nesten latterlig enkle og sparsomme innmat der den mest vitale delen var ei bitte lita, tynn metallfjær som bare måtte ryke etter ei stunds bruk.

Interessant nok kom det denne morgenen en nyhet som omhandler en annen teknologisk utvikling og innvikling som raser avgårde med en fart som sammenliknet med symaskinas er som lysets i forhold til lydens. Nemlig datamaskiner og enda mer operativsystemer.

Microsoft vil nå ikke lenger støtte Windows XP. Interessant det, siden visstnok bortimot halvparten av de som bruker Microsoft sine operativsystemer bruker XP!

Det var et slags kapitalistisk motto og slagord en gang som lød slik: «Kunden har alltid rett». Ikke at det noen gang har vært sant for noe som helst firma, men det er nå likevel ei god rettesnor dersom det hadde vært sant. Da ville det fremdeles eksistert mange varer i butikkhyllene som dessverre nå er helt borte.

Men glem det. Vi har i de fleste tilfeller bare relativt få valg når vi skal velge operativsystemer til datamaskiner. XP har vært Microsofts mest populære operativsystem rett og slett fordi det har vært et greit og pålitelig arbeidsredskap som til og med en Microsoft-kritisk person som meg har brukt og bruker uten at det har oppstått noen uoverkommelige problemer. De fleste større eller mindre oppdateringer har vanligvis enten blitt lagt inn eller ikke lagt inn, uten at det har påvirket systemet noe særlig. Men av og til har det også kommet oppdateringer som har vært helt nødvendige for å holde systemet i orden og sikkert.

Jeg skal ikke påstå at jeg «elsker» XP, men jeg erkjenner at Microsoft med XP faktisk har greid å lage et bra og stabilt system som gjør den jobben det skal gjøre. I grunnen forbauser det meg vel at ikke Microsoft-støtten til XP har opphørt forlengst, men det har muligens vært på grunn av fiaskoen med Windows Vista? Nå har de jo etter hva det sies et nytt og brukbart system i Windows 7, så da er det vel ut ifra deres ståsted greit å hive de «gammeldagse» og «trege» XP-brukerne ut i kulda.

Slikt ligger jo i Microsofts natur?

Faktisk synes jeg nesten det er mer interessant og ganske snålt når de som lager Linuxsystemer gjør det samme. Jeg har eksperimentert en god del med Linux, prøvd flere typer og forsøkt å finne det som er det rette for meg. Jeg begynte med Ubuntu og har på mange måter endt opp med Ubuntu også, som jeg har på den maskina jeg bruker mest utenom denne som jeg skriver dette på, og som altså har XP.

Jeg har oppdatert Linux-systemet noen ganger, og bruker nå 9.04 Jaunty Jackalope. Der har jeg planlagt å stoppe foreløpig, rett og slett fordi det er et ork å oppdatere til nye versjoner, og mest fordi jeg er såre fornøyd! Jeg har forresten prøvd ut nyeste versjon på en annen maskin, men likte den ikke bedre og synes ikke den var noe framskritt i det hele tatt, og det ikke bare fordi den tok mer plass.

Jeg er radikal politisk og konservativ av legning, jeg godtar aldri forandringer uten at jeg er helt overbevist om at de virkelig er forbedringer og at jeg kan tilpasse det nye til meg i stedet for at jeg skal tilpasse meg det nye.

Vanen er en av de sterkeste drivkreftene i mennesket og det burde ivrige forandringsmakere huske på. Er ei forandring ikke helt nødvendig og man ikke har virkelig gode argumenter for den, så la vær! Forandringer for forandringens skyld kaster bare bort både tid og kreativitet på noe som rett og slett ikke har noe særlig verdi. Verdien av stabilitet og ro er ikke bare undervurdert i «dataverdenen", den er mye, mye viktigere for ekte kreativitet enn febrilsk oppfinnsomhet.

Ei god bok trenger til sammenlikning f.eks. mye mer enn ord i fri flyt på ei travel datamaskin for å ha varig verdi. Dersom ordmengde blir et viktig kriterium for et bokmanus sin verdi og mulighet for utgivelse, da nærmer vi oss etter min oppfatning litteraturens varmedød.

Det er flere nye og anbefalte bøker som har tilbrakt tid på mitt nattbord med et bokmerke stikkende ut på et sted mellom sytti og hundreogfemti sider.

At jeg i det hele tatt er kommet så langt i enkelte av dem beror mer på at jeg er en ganske rask leser, heller enn at det er et tegn på vedvarende interesse. Hvis litteratur forfaller til ordgyteri rett og slett fordi tekstbehandlinga frister til det, da har litteraturen tapt mer enn den har vunnet på dette teknologiske framsteget. Og det er synd, for nettopp denne teknologien har jo også i seg det jeg sjøl oppdaget ved den allerede tidlig (og jeg var visstnok en av de første norske forfatterne som brukte datamaskin og tekstbehandling når jeg skrev) - at den er et enestående redskap for å skjære vekk unødvendig ordfyllmasse!

Restaurering av gammelt hus er sant og si en av de tingene som virkelig har fått meg til å tenke ganske mye på det såkalte «framskrittet». Jeg ser det gamles levende og varige materialer og vender hjem til vårt hus bygd på syttitallet og må bare erkjenne at heller ikke på dette området har framsteget gitt særlig mye annet enn etterligninger og skuebrød. Det er noe som heter å «slå ei plate» i noen. Det er det nye hus ganske ofte handler om. Der det var ordentlig treverk og levende materiale, er det nå plater. Mer eller mindre troverdige etterlikninger, men uansett etterlikninger.

Homo Sapiens, arten menneske, er muligens i virkeligheten mer intelligent enn forstandig og klok. Tilbedelsen av intelligens og oppfinnsomhet på bekostning av evnen til empati, ro og overveielse har i alle fall i de fleste samfunn ført til en tilbedelse av det kunstige, etterligningen, mer enn det som er ekte og naturlig.

Og slik sett er jo ingen ting mer kunstig enn den virtuelle pseudovirkeligheten vi skaper gjennom datamaskinkreativitet?

I mange tilfeller blir for enkelte denne skapte verdenen langt mer spennende og tiltalende enn den materielle «hverdagsverdenen» som er den virkelige.

Da er vi egentlig vandret inn i fantasiene i den grad at det virtuelle blir virkelig og den egentlige virkeligheten bare et kjedelig mellomspill av mat og søvn og hverdag.

OK, i et av de antakelig lengste og beste intervjuene som noen gang har vært gjort med meg, laget i 1986 av den gang journalist Åge Olsen og offentliggjort i bokform (!) har han brukt tittelen «Fra Nordmøre til Alpha Centauri» for å karakterisere mitt forfatterskap. En tittel som kanskje antyder lang avstand fra normal virkelighet …

På en måte stemmer jo ikke det så godt lenger, det er ei god stund siden jeg skrev noe som kan karakteriseres som science fiction. Men uansett vitner den om en forfatter som har befunnet seg bokstavelig talt lysår unna hovedtrendene i norsk litteratur. Skulle man tro. Men det har vært andre som nettopp har omtalt mine sf-historier med ord som «skrue- og mutter-realisme». Og jeg tror faktisk det stemmer ganske så godt.

Når jeg prøver å se meg sjøl som jeg er og sikkert alltid vil være til jeg ikke er noe som helst lenger, så ser jeg først og fremst en reparatør, en raring som lager ting og fikser ting. Enten redskapet lager ord, skrur skruer, sager og spikrer treverk, eller nesten hva som helst annet som er kreativt.

Det var store drømmer vi drømte, vi som skrev science fiction på syttitallet. Både jeg og min gode venn Øyvind Myhre trodde nok fullt og fast på visjonen om at menneskene skulle komme til både Mars og andre planeter før vi ble lagt i grava.

Jeg antar ingen av oss tror på det lenger. I stedet har mange av oss altså gått inn i en virtuell dataverden og der har antakelig enkelte tilsynelatende til og med lukket døra bak seg – slik blir hverdagen en skygge og den virtuelle verden mer virkelig enn virkeligheten.

Gjør det noe? Kanskje ikke. De fleste greier nok å skille, men likevel - når jeg ser enkelte åpne den bærbare datamaskina si, lager min egen fantasi noen ganger datamaskinlokket om til ei dør, og jeg kan bokstavelig talt se for meg personen gå inn der og forsvinne.

Ordet fremmedgjøring ligger veldig nært, men hvis det passer så passer det uansett på en ny måte – tror jeg?

Det ligger besnærende nært å ønske seg tilbake til en annen verden, en annen tid. Men den verdenen var jo ikke nettopp enkel, den heller. Ordmoter spredte seg vel langsommere den gang. Priser på «nittini» og «utrolige» moteord nådde ikke med internett og mobiltelefonisk hastighet ut til alt folket – «m-mm». Men de nådde da ut den gangen også.

Verden er som den er og det rare er at den virtuelle verden er som den er, den også. Begrensningene er ulike, men de er der i alle verdener. Jeg vet nemlig at ikke en gang fantasien er virkelig uavhengig av tid og sted, den er bare ett av speilbildene vi møter oss sjøl i midt i virkelighetens speilsal.

Hilsen og håndslag,