Brev til leserne – Uke 51, 2011:
Du grønne og glitrende
Kjære venner!
Jeg vil gjerne få lov til ønske dere ei god jul. Vi feirer at Sola snur og at det snart går mot lysere tider. Det har vært et på mange måter nesten nostalgisk julevær her i Kristiansund og over det ganske land.
Vi har hatt stort sett røde temperaturer på dagtid, men med kalde perioder innimellom som har laget glattis i gater og på fortau her. Sjukehus melder skader på grunn av fall, og været er blitt et enda heftigere samtaleemne enn vanlig. Personlig klager jeg slett ikke når temperaturen holder seg på den gode sida av frysepunktet, men jeg husker jo temmelig godt liknende vintre fra guttedagene, så kom ikke her med noe dommedagsprek om at verdens ende er nær av den grunn.
Den gangen lengtet vi jo etter snø, slik at vi kunne få fart på sparker og rattkjelker! Jentene laget sparktog ved å sette sammen flere sparker. Jeg husker slett ikke hvordan de gjorde det, men det kvein godt i svingene – ikke av toget, men av passasjerer av begge kjønn!
Min kamerat Hans og jeg konkurrerte derimot sterkt om å ha de beste rattkjelkene, og vi var nok omtrent jevngode. Vi startet på toppen, der bakken var ganske slakk, men deretter svingte veien nedover og ble temmelig bratt. Der lå den store utfordringa. Den bratte bakken endte i en tverrvei der en urutinert rattkjelkekjører kunne gå rett i gjerdet dersom farten ble for stor og føreren var enten ikke vant nok, ikke dyktig nok, eller rett og slett uheldig! Et gjerde for sikkerhets skyld laget av jern … Jeg kan ikke huske at noen ble virkelig skadet, men faren var i alle fall tilstede. Kanskje var vi litt forsiktigere og litt flinkere til å bremse på grunn av det som lå rett bak det omtalte gjerdet – Gomalandet gravsted …
Uansett, været var temmelig ofte nettopp slik som vi opplever det nå, riktignok avbrutt av en og annen snørik vinter. En av de verste vintrene som byen noen sinne har opplevd, kom etter at jeg flyttet herfra, tidlig på sekstitallet. Bil ble umulig å bruke, folk måtte ta beina fatt. Å grave seg vei ut fra egen dør ble for mange en tunnelgraving! Spark og rattkjelke ble framkomsmiddel, ikke bil. Man gjenoppdaget til og med ting fra fortida, som å renne på band. Det var ganske enkelt to jern med bøy foran, der det var festet et tau. Så sto man på jernene og holdt seg fast i tauet. Det var en kunst, men ikke nettopp noen heksekunst. Bandrenning fikk en kortvarig oppstandelse fra den lange søvnen, og jeg har knapt sett noen renne på band siden de dagene.
Jeg har ikke opplevd noe helt tilsvarende siden, og håper virkelig at jeg aldri får oppleve det heller! Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg hater vinteren sterkt og inderlig, og skulle ønske av hele mitt hjerte at det ikke falt et eneste snøfnugg på veien der jeg kjører eller går. Slik sett har jo vinteren til nå vært nokså barmhjertig, men det er som kjent vanskelig å spå, særlig om framtida – for å sitere den danske tegneren og humoristen Storm P.
Skøyter, Sovjetunionen og samlingsstunder
I ungdom og deler av voksen alder hadde jeg jo riktignok skøyteløp i radio og senere på TV å se fram til som vinterunderholdning. Store stunder foran radioapparatet mens vi hørte Knut Bjørnsen og Per Jorsett kommentere det som skjedde på skøytebanen. Skøytesporten ble lenge dominert av Norge og Sovjetunionen, og ble faktisk en viktig kilde til kontakt og tøvær mellom Norge og Sovjet, noe jeg regner med at det var mange norske NATO-hauker som mislikte sterkt.
Demoniseringen av Sovjetunionen og dens påstått så undertrykte befolkning sto jo i sterk kontrast til hyggelige og for enkelte sikkert «overraskende normale» skøyteløpere fra Sovjetunionen. De virket skuffende normale og viste ingen tendens til å ville “hoppe av” til vestens Vidunderlige Frie Verden. Helt frie for politiserte spark til både sovjetiske skøyteløpere såvel som sovjetisk sport generelt og så videre greide dessverre likevel ikke verken Bjørnsen eller andre helt å holde seg unna. Det var rett og slett en ufinhet som heldigvis fikk ganske mange til å reagere. Det var som om man ikke greide å holde tilbake surheten over at sovjetiske idrettsutøvere var normale og hyggelige mennesker. Man prøvde å ta det igjen ved å antyde at de var en slags «treningsroboter», men påstandene falt sjølsagt på sin egen urimelighet og virket mest som misunnelse.
Nok om det. Skøytesportens glansdager er forlengst over, og kommer neppe tilbake. På sett og vis ble den kanskje drept av TV? Jeg vet det ikke, jeg husker bare at TV forandret «alt». Samlingsstunda med hele familien sittende rundt radioapparatet mens man skrev rundetider og noterte plasseringer ble liksom aldri det samme etter at TV-en kom i hus. For kanskje var det nettopp samlingsstunda ved radioapparatet, samt alt det andre rundt det, og ikke så mye selve sporten som var det viktige?
Posten og kapitalismen
En ting jeg må få lov til å virkelig klage på, spesielt nå i disse juletider, er Posten. Det har oppstått et sant kaos i kjølvannet av «moderniseringa» av Posten, med privatisering og liknende. Aldri har vel noe vært så mislykket som akkurat det. Plutselig skal en hente pakken sin på en helt annen kant av byen i Post i butikk – en pakke som er tydelig adressert til der man bor. Hva om man faktisk ikke har bil? Skal man ta buss, og går det buss dit eller må man skifte en eller flere ganger for å komme dit? Jeg vet ikke hvor den butikken ligger hen som har pakken vår en gang, har aldri hørt om den!
Jeg har jo sluttet å tro på «framskrittet» for årevis siden, og får dessverre stadig bekreftelse på at det eneste kapitalismen har greid å skape mer enn nok av, er rot, ekstrautgifter og ulogiske løsninger. Og sjølsagt «dollar» i lommene på folk som ikke har gjort seg det minste fortjent til å få dem.
Man har greid å avskaffe et postsystem som har fungert og eksistert på en bra måte som et statlig monopol siden attenhundretallet og hatt som motto at «posten skal fram». Nå skal tydeligvis posten nærmest oppspores av sine kunder og når man endelig har funnet stedet, butikken, eller liknende der posten «muligens» kan finnes, så er den kanskje ikke der likevel og man blir henvist til et helt annet sted … og jakten fortsetter.
Det er et ord som heter at man venner seg til alt, men da glemmer man at vaner er noe som skapes over tid. I dag rekker man rett og slett ikke å venne seg til noe som helst, for ikke før har man begynt å lære noe, så må det avlæres, fordi det er kommet nye «oppdateringer». Og så videre, ad nauseam. Man pleide gjerne å si at det som fungerte det fungerte, og det skulle man ikke gjøre noe med. Eller i alle fall skulle man være helt sikker på at det var en virkelig viderutvikling heller enn bare en forandring for å forandre. I dag rekker man nesten ikke å lære en eneste ting «ordentlig», før det er endret, ofte til det ugjenkjennelige.
Fungerer det, så fungerer det! Å endre på det som fungererer, er faktisk dumt, fordi «endre» og «utvikle» dessverre så godt som aldri betyr «forenkle» – det betyr «komplisere». Hvis det da ikke betyr – å forkorte. Når man har komplisert og laget systemet tungvint nok, så får man naturligvis trang til å forenkle – og det kan man sjølsagt gjøre ved hjelp av koder, gjerne i form av forkortelser.
Jeg må si jeg ser fram til å lese den første romanen i kortformat, laget med mobilens forkortelsesspråk. Tenk å kunne rase gjennom ei tidligere lang novelle på bare noen få minutter, og en roman på tjue minutter? Da er det bare å begynne på nyoversettelsene av gamle verker også. De nye utgavene vil jo ikke spare bare lesetid, men også papir, i den grad bøker i det hele tatt vil komme som papirutgaver? Det var sjølsagt veldig gammeldags tenkt av meg. Sorry. JBSM. (For de ennå uinnvidde: Jeg Beklager Så Mye)
Dette nære framtidsperspektivet må man jo bare kalle et virkelig framsteg! Og sjølsagt er det bare begynnelsen. Til slutt vil folket kunne deles opp etter årsklasser og evner på helt nye måter. Så å si bare ved noen enkle tastetrykk. Og ved hver gammelgenerasjon som forsvinner vil man bringes ett sted nærmere det endelige målet – språk bestående kun av forkortelser. Sannsynligvis vil norsk som språk dø en naturlig død også, og der er man jo alt kommet ganske langt. Men for eksperimentets skyld kan vi jo si at det fortsatt får eksistere lenge nok til å nyte godt av utviklinga!!
Vdrg n vdn … For de på gammelhjemmet som ennå ikke er kommet så langt i nyskrift at de forstår en så enkel setning engang: Vidunderlige Nye Verden. Nyskrift steg 2. Og snart er vi klare for neste steg. Eller … kanskje det ikke er så vakkert. Forkortelser kan kanskje, tross sin besnærende tidsbesparende evne, ikke måle seg med ei virkelig god setning som lever og lever …
Spøk til side. Nok er nok og jeg vet ikke hva dette egentlig har blitt. Kanskje det avisene kaller “langhalm”.
Jeg ønsker alle lesere ei god og harmonisk julehelg, tenk gode tanker og lev vel.
Hilsen og håndslag,
