Brev til leserne – Uke 25, 2012:

Vietnams geriljakvinner

Til leserne av amasonebøkene,

Jeg er sjølsagt veldig, veldig glad for at så mange både leser, anbefaler videre og (noen av dere) også gir tilbakemeldinger og kommentarer til bøkene om amasonene, og da særlig de tre første.

Hvis jeg som forfatter skal driste meg til å gi dere noen anbefalinger videre så må det jo bli at dere som ikke har lest de to siste bøkene om amasonene, Amasoner og Gudinnas døtre, også gjør det. Jeg skrev de to bøkene delvis fordi det var så mange som ønsket seg «mer», men først og fremst fordi det kom mer viktig bakgrunnstoff om amasonene som jeg ikke hadde fått brukt.

For motsatt av hva mange tror, er ikke disse bøkene ren og skjær «fantasy», de bygger på historisk materiale – et materiale som riktignok er temmelig sporadisk, fragmentert og til tider ganske umulig å verifisere.

Men det var også litterært sett ei fortelling som «tok av» i den forstand at jeg ble veldig interessert i å se på kvinners rolle i en del av historia som i så stor grad har fått lov til å bli dominert av menn – nemlig krigens historie.

I den vanlige historieskrivinga har kvinner i sånne sammenhenger «normalt» spilt rollen som ofre og/eller støttespillere, den engstelige mor og kjæreste, den som den tapre soldaten drømmer om å komme hjem til, men også seierherrenes «belønning», fritt vilt for voldtekt og til og med drap når nye byer og områder erobres.

Eller i fredens stund kanskje bli uthengt som fiendens kvinner, slik som de utskjelte og straffede «tyskertøsene» ble det i Norge. Snauklipping var ei vanlig straff for disse, men verre ting som voldtekt og annen seksuell fornedring var slett ikke ukjent det heller. Det ble nok mange tårer før freden etter hvert ble en virkelig fred!

Såvidt vites ble ingen av disse brave «seierherrene» straffet for mishandlingene og overgrepene sine.

Amasonene er et totalt brudd med alle de vanlige stereotypene. De er kvinner, men de er absolutt ikke «det svake kjønn». Til og med deres gud er jo kvinne!

I arbeidet med bøkene fant jeg overveldende mengder med stoff, mye av det umulig å bruke i amasonebøkenes setting og innhold. Beretninger om kvinner fra hele verden som hadde grepet til våpen for å kjempe for noe de trodde på, både i revolusjoner og mot invasjonshærer og undertrykkere – også individuelle undertrykkere i bekjentskaps- eller familiekrets.

Det er absolutt ikke lite å velge i. Det var mange konflikter og revolusjoner der kvinnene hadde spilt en viktig og til og med avgjørende rolle. En av disse konfliktene som det jo ble bok av var den spanske borgerkrigen. (Natt uten navn, 1996.) En roman jeg fikk mange tilbakemeldinger på.

Et av de landene som både i moderne og eldre tid hadde en sterk feministisk tradisjon og en historie der kvinner spilte en viktig rolle i kampen mot invasjonshærer og undertrykkere, er Vietnam.

Det landet dukket opp igjen og igjen i min jakt på bakgrunnstoff om kvinnelig væpnet motstandskamp, feminisme og gudinner. Det var stoff der som bare måtte brukes. Også fordi Vietnam-krigen er min generasjons krig. En krig som på flimrende TV-bilder kom direkte inn i stuene våre slik aldri noen krig før hadde gjort. Avsvidde landsbyer, likhauger, napalmbrente ofre som var såret, døende eller døde.

Vår krig, der likevel det eneste vi som tok parti mot USA kunne gjøre, var å protestere. Gå ut i gatene. «LBJ, hvor mange barn har du drept i dag?» - det står på en plakat fra en demonstrasjon der jeg er med på bildet.

Jeg visste likevel alt for lite om både land og folk og historie da tanken meldte seg om å skrive en roman fra Vietnam. Men som med tanken om å skrive om amasonene var det jo bare en vei ut av uvitenheten: Uten å lete finner man ingen ting. Å grave i historie, og da særlig i «forhistorie», er på mange måter som å snu på steiner i fjæra. En vet aldri helt hva en finner, eller om man finner noe i det hele tatt.

Men i dette tilfellet fikk jeg jo faktisk en mye lettere jobb enn med amasonebøkene. Mest fordi jeg valgte å la boka hovedsakelig foregå i «vår tid», under det som vi i Vesten kjenner som «Vietnam-krigen», og som for vietnameserne naturligvis er deres amerikanske krig. Som jo følger deres kinesiske krig, deres japanske krig, deres franske krig …

En krig dessuten også for å forene et splittet land, der nord og sør var brutalt delt av den kalde krigens ideologiske og koloniale fronter.

Jeg hadde et valg. Jeg kunne ha skrevet ei bok fra Vietnams fjernere historie, nesten like langt borte i tid som Vietnam geografisk er fra Norge. Det ville ha blitt ei bra bok, det tror jeg. Antakelig mye mer i stil med bøkene om amasonene enn det Nord for Saigon ble. Trung-søstrene, Le Chan, og andre kvinnelige helter kunne ha gitt mer enn nok stoff til ei både realistisk og fantastisk historie fra Vietnams fortid.

Men som sagt, Vietnam-krigen var på mange måter «min krig». Den satt og sitter som en tagg i hjertet, i sinnet, i tankene. Derfor ble den det som jeg faktisk kunne være fristet til å kalle den egentlige «fjerde amasoneboka». Den er jo riktignok ikke ei bok fra fjern tidsalder, men likevel ei bok med veldig klare røtter i fortida!

Nord for Saigon skulle altså bli og ble også ei bok fra min generasjons krig, i norske gater og i norske media utkjempet hovedsakelig (?!) med ord, bilder og demonstrasjoner, men i Vietnam var krigen voldelig og blodig alvor.

Så var spørsmålet hvordan jeg skulle greie det? Klart jeg måtte ha hjelp, og helst ikke bare slik hjelp som jeg kunne få ved å lese, lese, lese. Jeg måtte prøve å finne et menneske jeg kunne spørre om råd og hente informasjon fra. Det fant jeg. I boka står det ganske enkelt en hilsen: «Til Mai The, for uvurderlig hjelp». Og en takk også til to av de mange norske hjelperne, Trond Buland og Willy Ustad.

Når det står «uvurderlig hjelp» om den hjelpen jeg fikk fra Mai-The Nguyen så kunne jeg jo like godt også ha satt et par-tre tjukke streker under de orda …

Jeg tror veldig mange av de som har lest amasonebøkene (eller kommer til å lese dem) vil ha ganske stort utbytte av også å lese Nord for Saigon.

Tittelen er egentlig litt for kryptisk, men etter at den meldte seg i hodet ble den bare uimotståelig. Handlinga er på mange måter som et eventyr, men likevel djupt realistisk. Det var bare noe så rent merkelig, så langt over enhver forstand at det mektige og rike Amerika skulle tape denne krigen. Både moralsk, politisk og militært. Dermed ble boka tross sin åpenbare realisme og sitt alvor også et eventyr. Et eventyr også aksentuert ved at byen «Saigon» heller ikke lenger eksisterer …

Lien, Su-Fang, Tuyet, Buoi, og de andre kvinnene i Nord for Saigon er også amasoner like gode som Ata, M’bela, Shina og Leila. Sjøl om deres «sverd» er AK-47 og deres motstanderes ledere ikke er bare symbolske figurer som Prins Harim eller Aksimandre, men virkelige og historiske som Lyndon B. Johnson, Alexander Haig, William Westmoreland, Nguyen Cao Ky og Nguyen Van Thieu.

At kvinnene i høyeste grad var med på å vinne krigen i Vietnam er det ingen som helst tvil om. Men at de dermed også fikk sitt «lovede land», det er dessverre langt mer tvilsomt.

Hvilken vei utviklinga i Den Sosialistiske Republikken Vietnam vil gå, vet jeg naturligvis ikke. Men patriarkatets «brorskap» fungerer og trives dessverre i det nye og forente Vietnam akkurat som så mange andre steder der det kom i utgangspunktet bra revolusjoner, og der revolusjonens ledende menn lovet, men dessverre ikke helt greide å holde, løftet om fellesskap, frihet og likhet.

Men likevel var mye av det som skjedde – motstandskampen og seieren – nesten som et eventyr. Østenfor sol, vestenfor måne, nord for Saigon.

Hilsen og håndslag,

Ingar

Les mer om: