Nyttårsbrev til leserne – Uke 01, 2013:
Jeg skal komme med en innrømmelse …
… det er tungt å si det, men forfatteryrket passer egentlig best for folk med elefanthud omkring følelsene sine – altså ironisk nok de som antakelig aldri kan bli forfattere! På engelsk finnes uttrykket «everyone’s a critic», og det er faktisk et langt mindre uskyldig uttrykk enn det virker som! Det uttrykker nemlig ikke noe mindre enn kritikk av kritikken – og kritikeren.
Som forfatter møter man helt naturlig reaksjoner på «jobben». Og man får virkelig ofte sanne at det finnes mange sjølbestaltede kritikere der ute i den store verden som ligger utenfor den lille verdenen som består av forfatteren og hennes eller hans skriveverktøy, hva det nå enn måtte være; billig blyant og papir eller dyr og fin datamaskin.
Resultatet endrer seg lite med redskapet, mye mindre enn man kanskje liker å tro. Jeg har skrevet noen av mine beste noveller på gule ark. OK, gule ark? Gerd hadde med seg slike hjem fra jobben i «gamle dager», ark som ble brukt til å pakke inn røntgenfilm og som ellers ville ha blitt kastet. Vel, jeg brukte dem til å skrive på, og de aller fleste tingene jeg skrev på 1960- og 1970-tallet ble kladdet med kulepenn på slike ark.
Det var temmelig hardt arbeid å skrive slik. Tankene måtte ned på papiret straks de ble født, all erfaring viste at dersom det ikke skjedde, ville tanken kun ha skapt en drøm som snart svant. Ord som bleknet og ble til skygger bak stadig nye tanker, og så videre. Tanken var kun en begynnelse, en mulighet, og nedskrevet ble den ett sett med ord som varte. Motsatt ville den komme og gå, som fotspor på en sandstrand. Visket ut av bølger og tidevann.
Javisst, det å være forfatter var merkelig, det var noe berusende og mirakuløst ved det. Særlig sluttproduktet. Det å sitte med ei bok i hånda. Der forfatternavnet sto, der tittelen sto, der man kunne åpne på den og lese:
«En vill vind herjet. Morgenen slet seg løs fra nattemørket. Den store hvite katten kom snikende forsiktig. Veien lå der rett og fin.»
Eller bare:
«Jeg kan ikke fordra bøker som begynner med jeg.»
På en måte ønsker en nesten at ingen skal lese det. Samtidig at alle skal det. En vil gi, det var jo slik det var ment å være, men brått er man usikker om de der ute vil ta imot.
«Everyone’s a critic.» Nemlig. Nettopp.
Vil de virkelig forstå og respektere det arbeidet som er gjort, disse ukjente der ute. Leserne. Vil noen se tankene bak, ta dem til seg eller avvise dem? Lete i tankene bak orda eller bare hoppe utålmodige fra ord til ord til de rister på hodet og legger vekk boka.
En forfatter bruker kanskje et år eller mer på å skrive det leseren kan greie å lese på en dag. På sett og vis kjennes det urettferdig at det er slik. Ble virkelig tankene, orda, så lett fordøyelige? Enkle og egentlig temmelig forsvarsløse ofre for smak og behag, som det heter.
Det å sende inn et manus til et forlag er i seg sjøl en opplevelse – ofte en man mer enn gjerne skulle gått glipp av, men hvordan skulle det ellers bli bok av det?
Ikke at jeg personlig tilhører dem som skal klage over responsen fra forlag. Jeg fikk antatt mitt aller første bokmanus på det første forlaget jeg sendte det til, det var som de fleste av mine lesere vet Gyldendal og året var 1973. Boka Dimensjon S kom ut våren 1975. Ventetiden kjentes ulidelig.
Jeg visste ingen ting om forlag, hva som fikk dem til å fungere slik de gjør, og hadde for eksempel aldri hørt uttrykket «den vanskelige bok nummer to».
Hvorfor i alle dager skulle den være vanskeligere enn den første? Den burde være lettere – ja, den var til og med lettere. Det var ikke jeg, forfatteren, som gjorde den vanskeligere, det var forlagspolitikken. Jeg skulle nesten til å skrive «i Norge», men det er sikkert likt i de fleste land.
Det er nemlig ikke forfatteren det er vanskeligere for, det er forlaga. Det er av en eller annen grunn nemlig stas med «debutanter», men så er det det som med et gammelt norsk uttrykk beskrives som «striskjorta og havrelefsa». Å lage blest om bok nummer to, nei, se dét er av en eller annen mystisk grunn veldig vanskelig.
Systemet er bare slik.
Det kan man jo påstå, men skal vi forfattere egentlig bare avfinne oss med slikt tull? Ja, sånn som det er i dag, er det liten mulighet for noe annet. En kan faktisk ikke bli medlem i forfatterforeninga heller bare ved å ha gitt ut ei bok … så hvem skal i så fall tale vår sak når vi nettopp har fullført manuset til bok nummer to?
Jeg er en gammel forfatter nå, og jeg tillater meg å være en gammel grinebiter også. «Kontrari» har jeg visstnok alltid vært, etter det man påstår.
Det finnes både anmeldere og kommenterende lesere som jeg kunne ha god lyst til å be om å dra til «et visst varmt sted». Sånne som knirker i vei med sure kommentarer uten noen gang sjøl å ha prøvd å gå den lange og tunge veien fra idé til bok. Har de ikke respekt for boka, bør de da i det minste ha respekt for jobben!
Ordarbeidere burde sannelig kunne kreve minst like stor respekt for arbeidet sitt som hvilke som helst andre arbeidere. Om innholdet og tankene kan man alltids mene hva man vil, men arbeidet fortjener uansett respekt.
Jeg var borti mange yrker før jeg begynte å skrive, og ingen av dem var tyngre og mer krevende enn skrivinga.
Utenom naturligvis det å sitte foran ei sjukeseng og ganske hjelpeløst følge lidelsene til mennesker jeg elsker eller elsket, har jeg aldri følt større fortvilelse og sorg enn foran tastaturet, som for eksempel når jeg sjøl «må» bli en morder og drepe de jeg har skapt.
De er sjølsagt bare «fantasiskapninger», javel. Men hvem har ikke våknet av et nattlig mareritt der fantasien har skapt virkeligheter så grusomme at man ikke får fred for dem før lenge etterpå? For min egen del kan jeg ennå huske noen av marerittene jeg hadde som barn!
Riktignok kan man si til seg sjøl at «det var bare en drøm», men forfatteren, kunstneren, har egentlig ikke den luksusen. Hvert penselstrøk, hvert ord på papiret, hver tanke krever ubønnhørlig å bli utforsket til den når sin djupeste avgrunn.
«Mitt liv er en meningsløs fantasikreasjon i tilfeldighetenes kaleidoskop,» skrev jeg i et dikt for mange år siden. Jeg mente det da jeg skrev det og frykter at det er sant, men jeg tror også at det er en mening med livet og at den blant annet består i å bruke sine evner og sitt talent som best en kan.
Mitt eget største talent er fantasi.
Det ble åpenbart så tidlig både for meg og de omkring meg at det i grunnen aldri var særlig tvil om at det lå et veivalg der. Det høres vel brutalt ut, og er kanskje til og med en smule patetisk og banalt for dem som helst ønsker å ha ting på ironisk distanse, men jeg nøler ikke med å si at jeg vokste opp med sjukdom som følgesvenn og døden som nærmeste nabo. Men om den banket på døra mer enn én gang, så kom den altså aldri inn.
Jeg måtte være både blind og dum dersom jeg ikke innser at akkurat det har preget både liv, tanker, fantasi og følelser. Kanskje blir man av det også mindre redd for sånt som noen mennesker må bruke spesielle ordskjold imot, for ikke å måtte ta det innover seg?
Det å våge å begi seg inn i den labyrinten av tanker og ord og arbeid som man håper og tror skal ende i ei bok, det er ei vågsom reise i tanke og handling som både gir og tar. Heldigvis mest det første. Nesten hver gang i alle fall.
Hilsen og håndslag,
