Vårbrev til leserne – Uke 19, 2013:

Jeg var og er en forfatter som skriver for de få …

… ikke for de mange. Naturligvis ikke fordi jeg ikke vil nå flest mulig med det jeg skriver, men en nøktern vurdering av hva som «selger» gjør det lett å se at det bare er slik.

For eksempel å skrive om ideologier, eller i det hele tatt vinkle ei handling i ei bok ideologisk – enten det dreier seg om feminisme, anarkisme, kommunisme eller for den saks skyld fascisme som i boka Ansiktet mot sola – det synes nå for tiden å være helt «ut».

Likevel finnes det altså lesere «der ute» som leser det jeg skriver om slike ting også – både i bokform og på nett. Noen av dem skriver også og forteller hvordan de opplever bøkene. På mange måter kjennes det som en bedre belønning enn å selge lettleste hovedstrømsbøker i bøtter og spann.

Mange av de «vanskeligste» og mest seriøse bøkene mine kom ut på Bladkompaniet, og sjølsagt ligger det en viss ironi i akkurat det.

Det var et forlag som ikke akkurat utmerket seg med å gi ut seriøse romaner, skjønt Willy Ustad greide det kunststykket å kombinere seriøs bakgrunnsforskning og store kunnskaper om det han skrev om med pocketbokformatet i serien «Fire søsken».

Det var sjølsagt beklagelig at både Våpensøstrene og Rød måne helt uten mitt samtykke (slik det i utgangspunktet ble rutinemessig gjort med alle skjønnlitterære bøker på Bladkompaniet) ble såkalt «språkvasket» på en måte som utvannet mitt radikale bokmål til noe som nesten fikk meg til å rive meg i håret da jeg kontrolleste bøkene! Og jeg måtte faktisk omtrent slå neven i bordet før de forsto at dette var ment som seriøs litteratur, ikke kjekk og grei, lettlest underholdning.

Bakgrunnsforskninga jeg gjorde på Våpensøstrene var utvilsomt den mest grundige og vanskelige jeg noen sinne hadde gjort til da, ikke minst fordi sporene etter amasonene i historia var omgitt av ei tjukk tåke av bl.a. mytologi, eventyr, pro- og kontra- påstander. På den ene siden slike bøker som Tyrells Amazons, a study in Athenian mythmaking som helt avskriver amasonenes eksistens og på den andre siden Merlin Stone (og mange andre) som hevder det stikk motsatte, slik hun gjør i boka When God was a Woman.

Som man skjønner, valgte jeg å tro at de eksisterte, og det var ut ifra den overbevisninga at jeg skrev den første boka om amasonene, Våpensøstrene.

Nå ser det heldigvis ut til at nyere arkeologiske funn mer enn bygger opp under amasonenes eksistens, ikke minst Jeannine Davis-Kimball sine, dokumentert i boka An Archaeologist’s Search for History’s Hidden Heroines.

Dessverre valgte de første forlaga jeg sendte Våpensøstrene å refusere manus, men med så vidt forskjellige begrunnelser at jeg ikke kunne tro noe annet enn at det var innholdet som provoserte, heller enn utførelsen.

Jeg var tross alt på det tidspunktet allerede en ganske erfaren forfatter med mange romaner og novellesamlinger bak meg, flere av dem kritikerroste og til og med prisvinnende.

Redninga kom fra en uventet kant, et forlag som henvendte seg til meg og lurte på om jeg hadde et manus som passet for dem! Det var forlaget Bladkompaniet – og det var nok med litt blandede følelser jeg sendte Våpensøstrene dit. Men det skulle vise seg å være noe av det lureste jeg har gjort, sjøl om det var et lite sjokk å få Våpensøstrene som ferdig bok tilsendt i posten … Forsida var forferdelig nok, med ei amasone som så ut som hun var klippet ut av et motemagasin. Mye verre var det at de hadde trikset og fikset i teksten min. Ikke bare hadde mitt radikale bokmål blitt endret til noe som på sitt verste her og der minnet meg litt om «Nancy Drew» og «Hardyguttene», men enkelte ord og uttrykk her og der hadde også blitt «rettet» og slik jeg så det (og ser det!) forflatet.

Men! Og det var et viktig men. Historia var ikke endret, heller ikke budskapet. Personene var slik de skulle være, meningene deres var det de var og min historiske vinkling var ikke endret. Men altså – jeg var både kjempeglad og litt skuffet samtidig. Ikke minst over forsideillustrasjonen, som naturligvis var hentet fra ett eller annet teit kartotek.

Og så jeg da – som alt var omtrent ferdig med oppfølgeren, som jeg allerede hadde tittelen til: «Rød måne»… Vel, i den boka ble det ikke så ille, men ille nok.

Nesten samme «språkrens», der amasonene gikk rundt og snakket og tenkte i noe som liknet på et forflatet bokmål, kjemisk renset for mistenkelige feministiske (?) a-endinger.

Men så fikk jeg endelig en smule gjennomslag for argumentene mine – og bok nummer tre, Løvinnens sjel ble i alle fall nesten slik jeg hadde håpet.

Det gikk vel endelig opp for de vanligvis så dyktige forlagsmenneskene i Bladkompaniet at de ikke bare burde la akkurat denne forfatteren kjøre sitt eget løp slik han så sterkt ønsket det, men at de til og med kunne ha mulighet til å melde på bøkene hans til innkjøpsordninga for norsk skjønnlitteratur?

Det skjedde da også, og (lo and behold!) Løvinnens sjel ble innkjøpt.

Dermed var en endring på gang som man virkelig kan se i de to siste amasonebøkene, Amasoner og Gudinnas døtre, både språklig og utseendemessig. Noe som beredet grunnen for de alle bøkene som fulgte, fra Kalis sang (1991) til Rød storm (2003).

Da var det straks slutt for Bladkompaniet som mer eller mindre sjølstendig forlag, og de ble bokstavelig talt slukt og forsvant inn i de såkalte «Schibstedforlagene» der det ikke var rom for alle slags forfattere … Ei bok, alt antatt på Bladkompaniet, kom ut på det «nye» forlaget, nemlig Nekromantiker. Det var ei bok jeg faktisk er veldig fornøyd med. Omslagsillustrasjonen er laget av min gode venn Adon Elmir, og innholdet er akkurat så «magisk realistisk» i det skjæringspunktet mellom flere sjangere som jeg ønsker at mine romaner skal leve i …

Neste bok, og dessverre min siste til nå, kom ut som «ungdomsroman» på Gyldendal og hadde tittelen Ensomheten er en sang.

Jeg aner ikke hvor mye et ungt menneske i dag kan få ut av den boka. Det jeg visste da jeg skrev den var at en person som vokste opp på femtitallet og husker den tida da tuberkulosen herja i befolkninga helt sikkert ville kjenne seg igjen i den.

Og ganske riktig – en av de aller første reaksjonene jeg fikk etter at den kom ut, var fra en tidligere tuberkulosepasient på Reknes som ringte meg fra Trondheim og ville si meg hvor godt hun syntes jeg «traff» med den.

  • Søster Hildur, var det hun …?

  • Ja, det var det, svarte jeg.

Det gikk nok ikke an å lure en medpasient verken på det eller særlig mye annet, for så sjølbiografisk og ærlig var boka altså, tross sin skjønnlitterære fantasifullhet.

Den skulle ganske sikkert helst ha kommet ut som en vanlig skjønnlitterær roman for voksne, tross sin unge hovedperson. At den ikke gjorde det, forhindret den antakelig i å nå det publikummet som ville hatt aller størst utbytte av å lese den – min egen generasjon pluss/minus ti-femten år eller så begge veier.

Jeg har tanker om å skrive flere bøker, men jeg orker rett og slett ikke tanken på å lage et manuskript som kanskje må «gå runden» (som det heter) fra forlag til forlag før det eventuelt blir antatt.

Kanskje gjør jeg det likevel, og kanskje ikke.

Jeg blir ganske ofte spurt om hvilken av mine egne bøker jeg «liker best», et spørsmål jeg finner nesten umulig å svare på. Det skifter gjerne fra sinnsstemning til sinnsstemning, det … Noen vil kanskje forvente at jeg skal svare amasonebøkene, og sjølsagt er jeg stolt av dem og av den innflytelsen de bøkene har hatt på mange. «Våpensøstrene» har jo til og med blitt musikkspill!

Likevel er det nok andre bøker jeg sjøl setter høyere. En eneste en kan jeg absolutt ikke velge, det er umulig. Natt uten navn melder seg umiddelbart, det samme Kalis sang, Nord for Saigon, Rød storm, Mannen med steinhodet og Nekromantiker … ser dere? Det er plent umulig å nevne bare en!

Jeg blir jo nesten som min bestemor Ane Martha Knudtsen på Smøla når hun gikk ut på trammen for å rope oss ungene inn til måltid. Hun ramset opp navnene i ei lang sammenhengende lekse. Ofte fikk hun ikke med seg alle hver gang, men det gjorde ikke noe. Vi visste likevel at hun var glad i oss alle.

Hilsen og håndslag,

Ingar