Bakgrunn:
Litt om fantasy-eventyr
Naturligvis er det et slektskap mellom det norske folkeeventyret og fantasy-litteraturen! Forskjellen er at mens eventyrene ble fortalt av folk som hadde fått historiene i muntlig arv og i høyden er nedskrevet av litterater, så er fantasy en litteraturform, og til og med en litteraturform ganske sterkt og ensidig preget av anglo-amerikanske litterære tradisjoner og forfattere. (I mine øyne ligger det nok et “dessverre” ett eller annet sted i den siste delen av forrige setning). Det er ingen liten forskjell, det!
Og likevel… fantasysjangeren har alt å takke eventyrene for. Hvor ville “fantasy” vært uten eventyrenes galleri av alver, troll og underjordiske og heltetyper? Enda viktigere, hvor ville den litteraturen vært om ikke eventyrene hadde forberedt grunnen for en slik litteratur hos leserne?
Sjølsagt er ikke litterære eventyr noe nytt. H.C. Andersen brukte fabelen og eventyret på en måte som svært mange av dagens fantasiforfattere kunne lært noe av, dersom de nå mot formodning et øyeblikk skulle greie å få nesen opp fra J.R.R.Tolkiens brede litterære landskapsbilder.
En moderne forfatter som Tove Jansson har fanget eventyrets ånd så mesterlig i fortellingene om Mummitrollet at ingen kan gjøre henne det etter. Hun burde jo hatt Nobelprisen i litteratur forlengst, men i litteraturdefinantenes vokabular er jo ordet “fantasi” dessverre bare et skjellsord.
I Norge greide Asbjørnsen og Moe nærmest å få en slags eiendomsrett til eventyret. Samlingene deres kom på godt og ondt til både å belyse og å sette grenser. Folkeeventyrene var et sett med gjengangerhistorier som vandret fram og tilbake, hit og dit, og tok sterkt farge av hvor i landet de ble fortalt.
Dette var det viktigste av det Asbjørnsen og Moe ikke fanget opp. Da jeg skrev boka Skumringslandet brukte jeg folkeeventyr som “klangbunn” i romanen, men ikke Asbjørnsen og Moes samlinger, men derimot Edvard Langsets. Langset samlet i alt omkring 3500 historier, vesentlig fra Nordmøre og Trøndelag. Av dette kom lite ut i bokform, mens han levde bare noen få små bøker.
Det interessante ved dem er at disse eventyrene forteller om en fortellertradisjon som på mange måter skiller seg vesentlig fra dem man finner lenger sør i landet. Finner du et eventyr både hos Langset og hos Asbjørnsen & Moe kan du være ganske sikker på at midtnorske fortellere brukte omtrent bare halvparten så mange ord til å fortelle samme historien…
Jeg innrømmer uten videre at denne fortellerformen har påvirket det man kan kalle “Ingar Knudtsens litterære ideal”. Og ikke bare formen, men også formålet. Skrive enkelt om det vanskelige, finne saka og ikke slippe den for langt av syne, ikke bruke ti ord hvis det greier seg med fem…
Jeg har kanskje skrevet eventyr før, mange ganger, eller til og med for det meste, men jeg har aldri skrevet EVENTYR. Sjølmotsigelsen i det utsagnet skriker på ei forklaring, men den vil jeg ikke gi.
Nå har jeg imidlertid skrevet eventyr. Fantasy-eventyr. For barn og barnslige. Delvis inspirert av amasoner og folkeeventyr og godnatthistoriene jeg dikter for mitt barnebarn Ronja. Men kanskje aller mest inspirert av maleriene til henne som nå er i ferd med å ilustrere eventyret, Evy Holmen. Noen ganger skjønner jeg vel ikke helt hva jeg har ment og tenkt og følt da jeg skrev før jeg ser hva hun har malt…
Hvis eller når vi blir ferdige håper vi sjølsagt å se produktet mellom to permer som billedbok/eventyrbok. Så kanskje er dette bare ett av flere eventyr om “den vesle jenta med det skarpe sverdet”? Den som lever får se.
(Jeg gjør for sikkerhets skyld oppmerksom på at scanneren min ikke yter Evy Johansens bilder full rettferdighet, ikke minst fordi originalene var så store at jeg fikk ikke med hele bildet. Fargegjengivelsen er også litt tvilsom, men ikke verre enn at det får passere.)