Språklige blomster:
Å holi Mali …
Det er vel slik at folk i media kjenner hverandre?
Ikke at de er noen sånn bevisst mafiagjeng, de fleste av dem kan sikkert stave “bevisst”, men det betyr slett ikke at man nødvendigvis har noe djupere forhold til selve begrepet.
Når man jobber med språk, og samtidig nærmer seg det norske språket som et hvilket som helst annet tillært og på sett og vis fremmed språk, blir en slått av hvordan endringer i språket ofte handler om bevisstløshet heller enn bevissthet.
Jeg har stor sans for de som krydrer sine setninger med språklige blomster fra sin egen dialekt, joda, det heter visst fremdeles “sproglig blomst” hvis jeg eller en annen fra hutiheita gjør det, men i den språklige planteskole finnes det nok blomster som både er mer blomstrende og klare til å settes ut til spredning enn mine, er jeg redd. Blomster som slett ikke får røde streker og både to og tre spørsmålstegn bak seg fra forlagas oppvaskere og andre konsulterte konsulenter.
Jeg skal ikke snakke om anglisismer, jeg har ikke en gang noe spesielt utestående med dem, det norske språket er uansett ei salig blanding av påvirkninger utenfra, noe dialektene her omkring der jeg bor er et godt eksempel på.
Det jeg faktisk reagerer mer på, er alle de negative orda som blir positive og de positive som blir negative og som faktisk i den grad er blitt “tonefallsord” at en, for å få med seg det “siste av det siste”, enten skal være en ivrig radiolytter eller er en som liker såkalte snakkeframvisninger (talkshows) eller “tryneTV” på fjernsynet.
Jeg er i grunnen ikke noen stor konsument av noen av delene.
Hvis jeg lytter på radio blir det fordi jeg har blinket meg ut ett eller annet program jeg vil høre, men snakkeprogrammer på TV er da rett og slett for dumt? Fjernkontrollfingeren min begynner alltid å rykke ukontrollerbart når Skravlland & Co. begynner å breie seg på skjermen.
Kanskje jeg er for politisk korrekt? Og at det er derfor jeg ikke kan innse hvor sinnssykt bra det er? Fett nok, sier jeg. Det er jo uansett rimelig greit, er det ikke?
Underlig forresten hvordan de stolte og sikkert sinnssykt postmoderne “ukorrekte” nesten uten unntak er de som forfekter mannsgrisete, reaksjonære og livslede urbane meninger og holdninger?
Etter min mening har de ikke save (fra spansk) på noe, og jeg tror de kan få det ganske travalle (fra fransk) når de skal overbevise stabeiser som meg ute fra bushen (engelsk – men deres eget uttrykk) om at det eneste korrekte er å være ukorrekt.
Som alle språk er også norsk til en viss grad et tonespråk, om enn ikke som kinesisk eller yoruba. Likevel kan til og med et lite ord som “å” uttrykke vidt forskjellige ting avhengig av hvordan det sies, og i hvilken sammenheng.
Det synes jeg er greit og bra. Men når noe er rimelig når det er urimelig eller korrekt når det er ukorrekt og grisete fett når det er fint, og sinnssykt når det er rett, da kjenner jeg trang til å sukke og si med min gamle bestemor: “Å holi Mali”. Og det var fra engelsk og er nokså katolsk, er jeg redd. Å tjø å tjø, som den gamle Smølaværingen pleide å si. Og det var fransk. Bare så dere vet det.
Og dette var bare en liten språklig blomsterartikkel fra en av oss i buskaset hvis formødre og forfedre hadde øynene og ørene vendt mot Europa og Verden lenge, lenge før dere kunne si ordet “bacalao”, men som ikke nødvendigvis liker EU av den grunn. Slik som de ukorrekte korrekte.