Dyreplageri:
Leoparder og spøkefugler
Til alle som fikk den samme internettmeldinga og protestlista mot og om “bonsaikatter” (den jeg fikk hadde sin opprinnelse i Latin-Amerika) eller som bare leste min “artikkel”. Thomas Gramstad har innhentet sikre opplysninger om at det takk og pris faktisk var en slags spøk, og takk også til Geir som kom med samme beroligende melding i gjesteboka mi.
Jeg er imidlertid enig med Thomas som påpeker at noe slikt ikke burde forbause noen, fordi liknende ting faktisk har vært prøvd, til og med med mennesker for noen hundre år siden! Eller for å sitere Thomas:
“Spanske ‘comprachicos’ (barnekjøpere) puttet små barn i krukker og lot dem vokse til de var blitt vanskapt. Så ble krukken knust og man hadde en “morsom” slave å selge til underholdning på hoff eller sirkus… Gjør et websøk på comprachicos hvis du vil lese mer om det.”
Og en tur innom diverse såkalte forskningslaboratorier i vår egen tid ville fort kunne overbevise en og hver om at “bonsai cats” bare ville være en kommersiell forlengelse av det dyreplageriet som foregår der i vitenskapens og det menneskelige velværes navn. Ikke minst med katter.
Jeg kommer sannsynligvis aldri til å greie å måke ut av minnet en filmbit fra en totalt meningsløs torturscene i et såkalt respektert laboratorium i England der nettopp en katt ble utsatt for en flokk hvitfrakkete sadisters helt utrolige overgrep.
Og la oss dvele et øyeblikk ved tanken på den berømte og høyt respekterte opphavsmannen til begrepet “betinget refleks”, Pavlov, hvis store hobby var å skjære hoder av hunder og sy dem på halsene til andre hunder.
Men det er faktisk et par meget viktige poenger til i “Bonsai Cats”. I saka om hun jenta fra Nigeria som skulle piskes mer eler mindre til døde ble sannsynligvis mye av protesten forsinket eller ignorert av mennesker som ellers ville deltatt i protesten fordi enkelte påsto at det hele var bare tull… “a hoax”. Nå kom vel heldigvis nok protester fram til at piskinga ble nokså symbolsk, men det viser en ting: Westernfilmens gamle klisjé gjelder i full monn noen ganger – skyt først og spør siden!
Det usannsynlige er bare et annet ord for fullt mulig.
Men så får vel spøkefuglene det som de vil da? De kan le seg skakke av alle de har lurt? Men så la dem le. Jeg tror nå tvert om at de vil bli forskrekket ved å oppdage hvor store idioter vi synes de er og hvilken harme de har utløst.
For kan man virkelig “spøke” med alt? Er det ikke et tegn på den ytterste dekadanse og villighet til å flytte grenser som aldri burde vært flyttet når man reduserer tortur og plaging til “spøk”?
Blir ikke slike former for humor i virkeligheten et utløp for tanker og holdninger som i neste omgang signaliserer hva et samfunn kan tillate seg eller ikke?
Spøk som går ut over de svake, de forsvarsløse, de undertrykte, enten det er dyr eller mennesker, det er ikke en humor jeg ler av. Det er humor på de herskendes premisser, og deres latter høres i mine ører mest ut som salver fra eksekusjonspelotonger.
Hvor mange slike spøkefugler av diverse slag skal få utfolde seg både i media og andre kanaler før spøken får en seriøs smitteeffekt?
Jeg bare spør. Og jeg aner det jævlige svaret også.
Ta for all del slike spøkefugler helt alvorlig.
Jeg for min del håper at neste gang denne studenten ved MIT og hans diverse kloner hører noe merkelig krafsing og kloring på ytterdøra si så betyr det at de har fått et betimelig besøk. Av et flekkete kattedyr med store tenner og god appetitt på spøkefugler.