Kommentar:
“Lita flue kan velte stort dass”
Dette er i utgangspunktet en kommentar til en artikkel i Klassekampen av Magnar Mikkelsen. Hvorvidt den noensinne kommer på trykk der eller andre steder, er ikke godt å si. Jeg merker meg uansett at Eva Bratholm, “Bokbadets” forrige programleder, hadde fått stor plass i KK her en dag. Så denne kommentaren var kanskje da litt upassende og litt for privat?
Det var en gang, slik skal jo liksom eventyr begynne. Men det var i grunnen ikke noe eventyr, det var en mann som irritert slo etter ei flue med ei avis så hele utedassen hans ramlet ned.
Det er mye dritt i norsk kulturformidling, men jeg vet ikke helt om jeg våger sammelikninga likevel.
Som en liten kommentar til Magnar Mikkelsens utmerkede artikkel om bokpludringa i NRK (KK 20/03) der terskelen er høy og porten trang vil jeg min gjerning tro fortsette med ei annen lita historie.
For noen år siden, eller faktisk seksti år etter at den spanske borgerkrigen brøt ut den 19 juli 1936, skrev jeg ei bok med tittelen Natt uten navn fra nevnte krig og arbeiderrevolusjon.
I de kulturredaksjoner der man giddet å lese den fikk den til og med god kritikk, men siden den kom ut på Bladkompaniet hjalp det kanskje ikke stort verken med pen innbinding, kunstnerisk omslag, grundig “research” eller djupt seriøse intensjoner både historisk, politisk og litterært?
Nåja, det er nå noe jeg har valgt å konsekvent se bort fra. Jeg har uansett aldri forsøkt å være kommersiell eller trendy, og har heller aldri vært tvunget til å være det. Jeg tror faktisk de fleste som har snakket med meg om litteratur i mer enn fem minutter vil skjønne at det er svært vanskelig å få meg til å gjøre noe jeg ikke vil…
Men ei bok er nå en gang en forfatters barn, og en vil jo aldri at ens barn skal dø stille hen og stole på at det er nok at den finnes tilgjengelig i bibliotekenes for øvrig utmerkede samlinger.
Derfor tenkte jeg som så at det kanskje var på tide å prøve et lite “riksdekkende” framstøt når jeg nå først hadde beveget meg inn i det jeg anser for å være ei av verdenshistorias viktigste og mest lærerike begivenheter.
Derfor tok jeg en liten telefon til NRK TV og ble satt over til redaksjonen i Bokbadet. Jeg kjenner ikke noen av de som jobber med det programmet, og det hjalp ikke meg at noen påpekte at den og den hadde jobbet i Dagbladet eller i det minste vær flittig gjest der. Jeg har ansett Dagbladet for å være ei småborgerlig “drittavis” i så mange år at jeg ikke forsurer dagen min med å lese verken den eller konkurrenten.
Hun jeg snakket med var tydeligvis en person meget høyt oppe i redaksjonen, og jeg begynte på ei lita utredning om boka og prosjektet og mitt opphold i Barcelona nylig, og så videre.
– Det er sååå hyggelig å høre fra lokale forfattere, sa kulturmennesket. - Jeg fikk nylig også ei bok fra en trønderforfatter om (beklageligvis har jeg glemt hva om).
– Tja, hmm. Lokal, vel dette er altså ei bok med handling fra den spanske borgerkrigen, prøvde jeg meg.
– Ja, men i Bokbadet har vi naturligvis visse litterære retningslinjer å gå etter. Men for all del, send meg boken.
Samtalen var mye lengre enn dette, og ble relativt sivilisert avsluttet også. Men jeg satt jo unektelig igjen med en del ubesvarte spøresmål.
Det er kanskje ikke emnevalg og egne litterære “pretensjoner” som avgjør hvorvidt en forfatter er nasjonal eller lokal? Eller hva som gjør at man er eller ikke er i det litterært gode selskap?
Så hva i Helvete er det?
Bosted (alt utenfor Oslo er lokalt)? Nei. Der blir det for mange unntak fra regelen til at det kan stemme. Innenfor kretsen? Høres litt mer sannsynlig ut. Avhengig av synserens dagsform og humør? Mulig. Av dialekt? Tvilsomt, men kanskje en faktor.
Bor et sted? Underforstått, er “lokal” et sted.
Tja. Det gjelder jo de fleste som ikke av en eller annen grunn foretrekker et nomadisk levesett. Vi er altså alle pr. definisjon lokale såfremt ikke ordet brukes som en slags kode og som et synonym for “utenfor”.
Produksjonsmengde? Det kan dra begge veier. Men har du skrevet for mye tyder det på lettbeinthet. Enkelte kan bli meget indignerte dersom man antyder at det tar mindre enn to år å skrive ei bok. Enda hissigere dersom man nevner “effektive arbeidstimer ved datamaskina”.
Sjanger er også en viktig faktor. Sjanger bør være lett identifiserbar. Få intervjuere, konsulenter eller anmeldere liker forfattere som henger med beina i skuff A og har trynet i skuff C og fingrer med noe nede i skuff Y mens hun eller han i tillegg flørter med diverse andre sjangere.
Ikke en gang stipendutdelere liker slike.
I den store litterære kommoden må det rå orden og likevekt og borgerlig dannelse.
Feil forlag? En “trynefaktor” det. Jeg har oppdaget at jeg så godt som alltid må etterfølge forlagsnavnet med ei presisering om at det dreier seg om ei vanlig skjønnlitterær innbundet bok som har gått veien om innkjøpsordninga, osv.
Likevel. Tross mistanker og antagelser og diverse mer eller mindre nyttige og unyttige erfaringer: Jeg finner når alt kommer til alt i grunnen ikke hode og hale på det hele.
Men så har jo også det såkalte etablerte borgerlige kulturliv med sine “trender” og “moter” og diverse skiftende leder- og mediaskikkelser alltid stått for meg som et mysterium. Men dessverre ikke et mysterium av den sorten man fristes til å prøve å løse, langt mindre skrive romaner eller noveller om.
Jeg våger heller egentlig ikke å håpe på at små fluer kan velte store dass. I hvert fall ikke uten ei virkelig effektiv fagforening.