Religion og individ:
Bare så det er sagt – som en slags forklaring
Min holdning til religioner er som til enhver potensielt autoritær politisk eller “åndelig” makt. Det være seg ideologi, nasjonalisme, etc. Jeg feirer ikke 17. mai med særlig glød, men det kunne ikke falle meg inn å beskylde de fleste som gjør det for på en usunn og “overpatriotisk” måte å framheve Norge i forhold til andre land. Det er likevel også riktig at noen gjør nettopp det …
Det er helt greit å elske sitt land og sitt folk, så lenge man gir alle andre rett til det samme og gjør det uten overdrivelser.
Det er også helt OK å tro på og argumentere for sin religion så lenge man erkjenner at andre har legitim rett til det samme i forhold til sin tro og sitt livvsyn.
Jeg har så mange i andres øyne sære meninger og rare tanker at jeg fullt ut forstår andre som også strever med å finne en mening og en vei. Var det ikke noe med å være uenig, men kjempe kompromissløst for retten til uenighet?
Det er når religionene påstår å eie en sannhet som ikke springer ut fra individets erkjennelse av den, og viser total på mangel på toleranse for slike som tolker og forstår sannheter annerledes enn dem at de berører min toleransegrense.
Når en fjorten år gammel pike i Kashmir blir kastet syre i ansiktet fordi hun ikke bærer slør, da ser jeg på det som en uhyggelig og ekstrem form for krenkelse av andres frihet, og de tanker og den tro som skaper slike holdninger må settes under kritikk.
Og som Eva Lundgren påpeker i sine utmerkede bøker om de verste aspektene ved vår lokale religiøse fanatisme, har også kristendommen sine svin på skogen om ikke lenger så åpent voldelige og undertrykkende.
Det finnes fremdeles miljøer i Norge der menn med sin guds velsignelse både slår og på andre måter tar helt bokstavelig at “den man elsker tukter man”.
Jeg kjenner folk som bekjenner seg til religioner av forskjellig slag, noen av dem er til og med gode venner, de fleste uten det minste spor av fanatisme, men for et par stykkers vedkommende nok med en viss bekymring for hvordan det skal gå med meg på “dommens dag”.
De, liksom jeg, vil nok uten betenkelighet kjempe for individenes rett til å gjøre sine valg, og ikke minst retten til, om noen finner det nødvendig, å kunne skifte fra en tro og mening i dag til en annen i morgen.
I dette siste ligger kanskje religionenes verste forbrytelse, fra Jehovas ellers så fredelige vitners totale lojalitetskrav, til Taliban som ser på forsøk på å omvende sine egne troende til en annen tro som noe som kan og bør straffes med døden.
Religionene prøver så godt de kan å spre seg sjøl samtidig som de vil hindre andre livssyn i det samme. Lage vanntette skott den ene veien og en sil den andre …
Tenk om den dagen kunne komme at religionene kunne bli kvitt sine presteskap og kirker og moskeer ikke lenger ble fylt av av prester og deres menigheter, men av mennesker i søken etter hver sin individuelle sannhet; den dagen ville verden bli et mye bedre sted å leve i.
Men det vil si opphevelse av alle idiotiske regler og former, all segregasjon av kjønn, alle formelle krav til påkledning og måter å henvende seg til guddommen på… Kan noen tenke seg det? Frihet og glede?
For mange er det nemlig slett ikke dét det handler om når alt kommer til alt. Tvert imot. Det handler om makt og prestlig autoritet og hellige regelbøker og mumlende menigheter som med bøyd hode ber til Herren. Dessverre.