Lærdommene fra Spania

1. mai-tale 2002:

Lærdommene fra Spania

Innledende bemerkninger av Ingar Knudtsen

Når jeg i år igjen ble bedt om å holde minnetale ved plaketten på Folkets Hus i Kristiansund som takker de to Spaniakjemperne Ersnes og Åsgård for deres innsats i kampen mot fascismen, så var det slett ikke vanskelig å takke ja til det. Problemet var at jeg ikke ønsket å gjenta det jeg hadde sagt tidligere om de to, da jeg gjorde det samme i 1998.

Plaketten ble jo delvis til på grunn av min bok om den spanske borgerkrigen, Natt uten navn , som medvirket til at Ytre Nordmøre Samorganisasjon og historielagets leder Jan H. Leithe fremmet forslag om å sette opp en slik plakett. Pussig nok møtte det hardnakket motstand fra mennesker som man ikke hadde ventet det fra, gamle AP-pamper som tydeligvis næret en eller annen form for gammelt nag særlig mot den nå avdøde NKP-eren Ersnes.

Småligheten gikk så langt at Arbeiderpartiets lokale ledelse syntes det gikk for vidt, og det begynte å bli pinlig. Hva som ble sagt eller ikke sagt på AP-ledelsens «kammers» vet ikke jeg, men motstanden løste seg opp som ei ånd i en fillehaug, og all ære både til Harald Stokke og Else Karin Leren i DNA, og ikke minst den gamle SV-er, fagforeningskjempen Sverre Fredriksen som satte sin stilling inn på å få opp plaketten!

Jeg bestemte meg for å bruke årets anledning til å snakke hardt og brutalt om lærdommene fra den spanske borgerkrigen, og trekke trådene helt fram til i dag. Med fem minutters taletid var det jo ikke så mye jeg kunne få sagt, men det så i alle fall ut til å falle i god jord hos de mange frammøtte!

Hver eneste dag i nyhetene blir vi direkte og indirekte fortalt at kampen for et sosialistisk og solidarisk Europa, og for ikke å si en sosialt rettferdig og solidarisk verden, har mislyktes.

Det er heldigvis en markert forskjell på det media velger å fortelle oss, og virkeligheta. Men det slår meg også at historia gjentar seg sjøl i stadig ny drakt, men med samme gamle innhold.

Når jeg står her i dag er det derfor ikke bare for å hylle disse to fra Kristiansund, Nils Ersnes og Johan Åsgård, som sammen med omtrent 40 000 frivillige fra hele verden, dro til Spania for å kjempe mot fascismen i Europa. Det er for å si noe om vår manglende evne til å trekke lærdommer fra historia, og noe om at den spanske borgerkrigen som raste fra 1936 til 1939 på mange måter ble et grusomt sammendrag av hvordan kamp mot fascisme, kapitalisme og autoritære maktmennesker tapes.

Mens mennesker som Ersnes og Åsgård kan stå som representanter for hva vanlige mennesker kan og vil, så står nesten alle verdens ledere, nasjoner og politiske partier kun tilbake med skam etter kampen mot fascismen både i Spania under borgerkrigen, og i verden gjennom hele vår historie fram til denne dag.

Borgerkrigen i Spania ble i et lite øyeblikk av vår historie et mikrokosmos der ideologier, partier og stater kjempet om et politisk hegemoni — bare for å bli glemt da de såkalte demokratiene og «kommunist»-statene delte Europa og verden mellom seg etter verdenskrigen som fulgte. Spanias folk som kjempet så tappert mot fascismen ble også det landet i Europa som fikk beholde fascismen helt til Francos død i 1975!

På den republikanske siden i Spania kjempet alt fra borgerlige demokrater til sosialdemokrater, kommunister og anarkister av alle avskygninger, og det som startet som en borgerkrig var fra spansk side også en djuptgripende arbeiderrevolusjon.

Men snart fikk Spanias arbeidere lære en dyrekjøpt lekse. Og det er ei lekse som dessverre ble glemt og oversett av arbeiderbevegelsen i resten av verden.

Spania ble et offer for et spill der stormaktene kun forsøkte å bruke landet til å fremme sin egen politikk, til sine egne formål. Tyskland, England, Frankrike, Sovjetunionen beviste alle sammen på hver sin måte den gamle tesen om at mektige stater ikke har noen moral, de har bare interesser.

Det ingen av dem var interessert i var at de spanske arbeiderne skulle vinne sin kamp. Og en viktig lærdom som faktisk kunne vært trukket allerede den gangen er at sosialismen ikke har noe «fedreland», og må aldri igjen få det.

Stormakter har faktisk verken moral eller ideologi, og nå med bare ei supermakt i verden, og et velsmurt propaganda-apparat ulikt noe vi har sett til nå, er det viktigere enn noen gang å slå det fast. Det de store maktene og deres ledere har, er egeninteresser og en ubendig vilje til å utnytte alt og alle for å fremme disse interessene.

Verden gjentar seg sjøl også på andre måter. I Spania så en hvorledes de store kapitalistiske foretak, med oljeselskaper som Texas Oil Company i spissen helhjerta støtta de reaksjonære kreftene i Spania. I dag ser vi hvordan flere store oljeselskap, mediabedrifter og korporasjoner gjør det samme blant annet i konflikten mellom Israel og palestinerne, og ellers overalt der kapitalismen på noen som helst måte trues. Det eneste de er blitt enda flinkere til er å framstille sine økonomiske og politiske egeninteresser som høyverdige og moralske og «demokratiske».

Splittelsen i arbeiderbevegelsen har djupe ideologiske røtter, og den kan vi neppe gjøre så mye med, og det er ikke nødvendigvis noe galt i den en gang, så lenge ideologier og bevegelser får virke i fredelig dialog. Men det er mer enn noen sinne på tide å lære av den spanske borgerkrigen, som utartet til et halvt dusin interne borgerkriger mellom bevegelser og ideologier som egentlig var ment å stå på samme side i konflikten, at vi lærer å samarbeide. Å godta forskjeller, ideologiske uenigheter, uenigheter om veivalg, uten den ulykksalige trangen til å dominere og bestemme og i verste fall forfølge, arrestere og overvåke.

Bare ved å stå sammen mot de ødeleggende kreftene kan vi vinne.

Enhver som har et åpent sinn kan gå til den spanske borgerkrigen og lære alt om det!

De som står igjen med rene hender i alt dette er slike som de to vi hyller her i dag, Ersnes og Åsgård. De dro med idealisme i hjertet og de beste intensjoner. De sto tilbake desillusjonerte og skuffete etter fascistenes seier som kom i begynnelsen av april 1939. Men det var ikke deres skyld at de tapte, skammen lå på alle dem som var mer opptatte av å mele sin egen kake enn å kjempe mot fascismen.

Ikke minst derfor fortjener de å bli husket og hyllet på en 1. maidag.