Nytt boksamarbeid:
Lebensborn 6210
Per Arne Löhr Meeks sjølbiografiske bok er ute nå.
Den er et sterkt oppgjør med “gode nordmenns” behandling av de såkalte “tyskertøsene” og deres barn.
Fra baksideteksten:
“På en utrolig åpen og ærlig måte gir Per Arne Löhr Meek oss et nært og utilslørt innblikk i både den traumatiske oppveksten sin og sitt voksne liv – et liv han i stor grad har brukt til å jakte på faren og sin tyske familie.”
Forfatterens hjemmeside finner du her:
http://home.online.no/~palmeek/
Og boka kan bestilles fra disse epost-adressene:
boroechs@online.no (Forlaget)
pingeber@online.no (Forlaget)
palmeek@online.no (Forfatteren)
Under følger det forordet jeg har skrevet til boka:
Forord av Ingar Knudtsen
Da jeg ble spurt om å lese og deretter gå igjennom manuset til “Lebensborn nr. 6210” sa jeg ganske enkelt ja, i den tro at dette var en grei og ganske likefram redigeringsjobb.
Det ble det ikke.
“Lebensborn nr. 6210” spenner fra det hverdagslige til det dramatiske, fra det som forfatteren sjøl litt betenkt karakteriserer som “skolestilaktige” beretninger fra sjømannsliv og familiehygge på campingtur til djupdykk ned i en traumatisk barndom og Per Arne Löhr Meeks leting etter sin tyske far og sin fars familie.
En slik tekst kan ikke bearbeides lettvint, og slett ikke overfladisk. Skriving er kommunikasjon, og her fantes det mye vanskelig kommunikasjon og ikke minst symbolikk. Beretninga sprenges nesten noen ganger av sine egne indre spenninger, sine egne kontraster.
Fortellinga om barndommen er ikke uventet det som nok vil berøre enhver leser sterkest, og det er også her nøkkelen til å forstå resten av beretninga ligger.
Det er vel faktisk plagerne og mobberne og “de gode nordmenn” som i barnesinnet skaper og stadig forsterker den desperate protesten mot det å godta bildet av seg sjøl som et annenrangs menneske, og sin far som en fiende. Og dermed også paradoksalt nok drømmen om faren som en skinnende ridder som skal komme og ta ham med på sine flymaskinvinger vekk fra alt som er vondt og vanskelig.
Det er en drøm som Per Arne egentlig aldri slipper helt, uansett hvor rasjonell og forstandig og voksen og klok han blir som menneske etter hvert.
Det ligger naturligvis en lærdom her for slike som tror de kan forme og plage et menneske til å godta seg og sine som mindreverdige, men jeg tror ikke en skal ha for store håp om at denne lærdommen på noen måte skal synke inn hos de som mest av alt trenger den.
Norges krig og okkupasjon ble på mange måter en ganske flau affære sett i relasjon til begivenhetene andre steder i verden. Norsk motstand under okkupasjonstiden og norske tap i kamp mot tyske soldater var i det store og hele ikke mye å skryte så voldsomt av, og de fleste tyske soldater som var i Norge så vel mest på et opphold her som den rene ferie. Men vi var et lite folk, og vi ble et splittet folk, og etter som krigslykken snudde vokste troen på en alliert seier.
Fra toneangivende folk i den norske eksilregjeringa ble det norske folk lovet hevn og oppreisning, men etterpå reiste de tyske soldatene ganske enkelt hjem og det oppdemmede raseriet ble øst ut over de som ikke kunne flykte noe sted, og som heller ikke akkurat kunne kalles formidable motstandere.
Noe som ikke gjorde saka det minste bedre var at mange som slett ikke hadde lidd noen nød under okkupasjonen, for å si det mildt, nå fikk det uhyre travelt med å bevise hvor “gode nordmenn” de var, og det viste de jo ikke bare ved lengden på 17. maisløyfene. Mange av disse ble noen av de mest høyrøstede og aktive i hevnermobben da freden brøt løs.
Men det var likevel bare begynnelsen på det hele. Det kunne være fristende å kalle det som skjedde for “den lange hevnen”. Og blant dem som ble straffet hardest og lengst var de barna som ikke hadde gjort noe som annet enn å ha en tysk far!
I parentes bemerket er det underlig hvor lett det var å ta de svakeste, og hvor vanskelig det derimot ble å ramme samfunnstoppene og de rike, de som hadde profitert som verst på krigen men smart nok ikke hadde “formalisert” sine synspunkter ved for eksempel å melde seg inn i Nasjonal Samling.
Det ble ikke minst viktig for det norske samfunnet å stemple de som hadde norsk mor og tysk far som rasemessig mindreverdige.
Raseteoriene som lå til grunn for de verste perversitetene i den tyske nazismen sto faktisk ganske sterkt i Norge før krigen.
Ikke bare populærkulturen, men også den mer seriøse litteratur, film, etc. inneholder mange eksempler på dette. Ikke så rent få høyreiste og blonde nordmenn kjempet mot usle, svartsmuskede og rasistisk mindreverdige i romaner og noveller fra denne tiden. Jøder, sigøynere, negre, asiater, samer gis stort sett liten nåde og liten verdi i mellomkrigstidas Norge.
Og hvorfor skulle egentlig vi være bedre enn andre, i ei tid da rasismen og nasjonalismen blomstret i toneangivende land som England, Tyskland og USA?
Det kuriøse var imidlertid hvordan krigen slett ikke utryddet rasismen, men vrengte den og kanaliserte den inn i nye former og med nye allianser.
En av de viktigste endringene var antigermanismen. Tyskerne, det gamle “herrefolket” var nå plutselig de mindreverdige, de som hadde våget å ikke bare invadere landet men også nordmenns dyrebareste eiendom – deres kvinner!
Mange av de som hadde vært ivrige motstandere av rasisme og nasjonalisme før og under krigen, enten fordi de hadde vært kommunister, sosialdemokrater eller liberale, utviklet plutselig blinde flekker for den uretten med rasistiske undertoner som samfunnet var i ferd med å begå.
Alvorlige menn med mye boklig lærdom men veldig lite vett løftet advarende pekefingre mot at tyske arveanlegg neppe ville kunne lukes ut igjen, og for alltid ville forurense Den Norske Stamme.
Det er nemlig mye primitiv maskulinisme i raseriet over at norske kvinner virkelig kunne la seg “besmitte” av fiendtlig tysk sæd…
Hevnen som var blitt lovt nordmennene blant annet gjennom de norske radiosendingene fra BBC under krigen ble altså en ganske underlig forestilling da den ble satt ut i livet.
Den nasjonen som ved siden av Danmark hadde lidd minst under den tyske okkupasjonen var blant de som hevnet hardest og lengst. En ordentlig “folkehevn” ble det også, en hevnefest som begynte med snauklipping, plaging, seksuell trakassering og til og med regelrette voldtekter mot de såkalte “tyskertøsene”.
Og så var det barnas tur.
De som totalt uten skyld hadde startet sine liv som herskerrase ble akkurat like mye uten skyld nesten over natta til “undermennesker”. Fritt vilt for menneskelige rovdyr, enten disse var iført hvit frakk eller hadde møkkete gummistøvler.
Det er i lyset av dette en må lese og forstå ei historie som den til Per Arne Löhr Meek. Fra den naive men ganske sikkert nødvendige idealiseringa av sin far som barn, til den voksne mannens utrettelige søken etter faren og sin fars familie. Det er på mange måter sin egen menneskelighet han søker. Sitt menneskeverd.