Kommentar:
Er videokassetten død?
Mange spår videokassettens fullstendige død idet DVD vil overta, akkurat som CD’er har overtatt (det meste av) LP- og lydkassett-markedet. Selv mener jeg at det fortsatt vil være etterspørsel etter og bruk av begge formatene en god stund fremover, selv om DVD vil dominere. Og når jeg sier dette er det mange som ikke nøyer seg med å spå videokassettenes snarlige undergang, men som med stor iver går til korstog mot videokassettene og VHS-formatet og all deres elendighet, som de ønsker å utrydde så fort som mulig.
Det er mulig jeg bare tygger drøv på det andre har tygd med bedre tenner før, men jeg skjønner ikke dette korstoget mot kassetter noe særlig. VHS er ikke et godt videoformat og har aldri vært det heller, men det ble nå det det ble, og de eldste VHS-tapene mine er ikke dårlige fordi tapen er blitt så mye dårligere, men fordi opptakene var nokså skrale i utgangspunktet.
Enda mer på siden — de gamle magnetbåndene mine fra den tida jeg brukte spolebåndopptaker er det fremdeles mulig å få akseptabel lyd ut av, og de er på sitt meste mer enn 40 år gamle. Jeg lyttet til et opptak for noen dager siden som faktisk fremdeles hadde bra kvalitet alt tatt i betraktning. En skal forresten huske på at det meste av eldre ting som kommer på CD nå er hentet fra tapemastere laget med det innspillingsutstyret som var tilgjengelig for ganske små plateselskaper som SUN, Specialty, Roulette og andre.
Tape har altså bevist sin evne til holdbarhet og vel så det. Hva så med CD/DVD? Jeg har liten erfaring med DVD utenom at den nye datamaskina mi har DVD-spiller. Denne har noe som heter “europeisk sone”, og den kan jeg skifte 4 — fire — ganger, og etter det kan den aldri skiftes mer, ifølge dokumentasjonen som følger med maskina. Ikke en gang om jeg reformatterer harddisken og legger inn alt på nytt.
Den første CD-plata mi er ikke så mange år gammel, men den gjorde veldig tidlig en liten salto og landet med “smørsida” ned på golvet. Etter det har den ikke vært særlig samarbeidsvillig. Vi beveger oss altså i retning av ikke bare medier som blir stadig lettere å kontrollere for de som har som mål å fortsette sitt “eierskap” lenge etter at produktet er solgt, gjennom begrensninger av privatpersoners bruk av produkter vi har kjøpt og betalt (alt for) dyrt for. Men i tillegg får vi også medier som tåler veldig lite av røff behandling og som kan ødelegges ved bare et lite uhell som å miste en plate på golvet. Ikke en gang de tettpakkede vinylplatene de laget på sytti- og åttitallet var så dårlige! Og snakker vi om LP-plater laget på femti- og sekstitallet så tålte de faktisk ganske mye.
Jeg har reparert både lyd og billedtape som er blitt ødelagt, inklusive VHS og lydkassetter, med relativt beskjedent tap av innspilt materiale — i høyden et “blipp” eller en kort fading. Den eneste måten å sikre DVD/CD er å lage kopier, noe altså industrien kjemper imot med all sin pengemakt. Vi kommer naturligvis til å gjøre akkurat det likevel, og dersom mange nok gjør det vil det bli ustoppelig sjøl for Microsoft, Sony og de andre.
Det gode som er å si om CD og DVD er naturligvis at kopiene blir like gode som originalen. Men vi trenger likevel sårt et medieformat som både er robust og har kvalitet. Og kanskje mest av alt trenger vi å overvinne monopolkapitalens kontroll- og grådighetskultur.
Denne kommentaren finnes også hos Elektronisk Forpost Norge.
Sjekk her: http://www.efn.no/robustformat.html