Klassekampen og det folkelige:
Til helvete med Kulturen (igjen!?)
I hvert fall hvis kultur er det som dominerer “kultursidene” i Klassekampen. Den er i all hovedsak en innoverskuing i noen av de minst interessante kulturelitistiske miljøene i Oslo & omegn. Bare sporadisk avbrutt av anfall av revolusjonær dårlig samvittighet eller geografisk eller kulturell utferdstrang, hvoretter man trekker en eller annen forfatter eller kunstner fram og stikker skarpe penner i henne eller ham for å høre hvordan et hyl høres ut på dialekt.
Jo lengre vekk ifra jo bedre samvittighet etterpå, naturligvis.
Oslo som hovedstad har alltid hatt ryggen snudd mot Norge, og de snåle menneskene der i Langtvekk presenteres mer enn gjerne som rariteter i TV-programmer som Norge rundt eller Norge på kryss og tvers.
Kanskje er vi dermed inne på hva som gjør f.eks. Dag og Tid sine kultursider så langt mer varierte og interessante enn Klassekampens?
Jeg har noen ganger pleid å si at Klassekampen i kultursammenheng er en slags ekstra elitistisk utgave av Dagbladet, men siden det nå er noen år siden jeg leste Dagbladet kan jeg ikke uttale meg sikkert om det lenger.
En ting er i hvert fall sant, at mens det minste kulturskvulp i den feterte elites ølglass (eller hva pokker de nå drikker) dekkes med tosiders omtaler, så må det tolkienske proporsjoner til før det ofres spalteplass på masse interessante fenomener som faktisk rører seg i det motkulturelle Norge – inklusive faktisk et Oslo som Klassekampen tydeligvis ikke kjenner – fordi det ikke er å finne på samme kafé som journalistene?
Etter nå å ha holdt avisa ganske lenge, er jeg usikker på om den er verd det. Mange politiske artikler er interessante, og jeg forsikrer stadig meg sjøl om at det er viktig at ei avis for venstresida eksisterer. Men for enhver pris?
Forakten for det folkelige er så påtagelig at stillheten av og til blir helt øredøvende. Kanskje burde ei avis som Klassekampen alvorlig overveie om den ikke burde sende redaksjonen på swingkurs, eller la noen av dem ta et års permisjon og jobbe på golvet i et supermarked eller på et skipsverft? Eller for den saks skyld prøve å lese Margit Sandemo med det samme alvor som de leser Mathias Faldbakken. Hun når tusener på tusener av lesere og er til og med et hyggelig menneske!
Faldbakken, og for den saks skyld jeg, når bare et fåtall. Men heldigvis ikke det samme fåtall, skulle jeg nesten til å si. Dessuten virker i grunnen ingen av oss to å være særlig hyggelige, i motsetning til Sandemo.
“Arbeidere” og “arbeiderklassen” nevnes sjeldnere og sjeldnere i Klassekampen, og er så godt som helt fraværende på kultursidene, faktisk helt i takt med at de forsvinner fra resten av media, annet enn som lottomillionærer. Som mediatryllekunst virker det muligens, men hva har det med virkeligheten å gjøre?
På mange måte er vel elitismen i Klassekampen bare en videreføring av et syndrom som har plaget venstresida i alle de år, og som jeg som den veteran jeg er husker fra så langt tilbake som da jeg var aktiv i SF og SUF. Som ei slags arbeiderklassekråke sparket inn i en oppføring av Svanesjøen, og som ikke visste at svaner plikter å oppføre seg som svaner og kråker som kråker.
Hovedstadens venstresides innoverskuenheten ble gjerne bare avbrutt av valgkampenes og 1. maifeiringas plutselige overfolkelighet, men denne besto likevel for det meste i å reise rundt i landet og tale og belære. Og vi idioter stort sett takket og bukket og beundret.
Likevel vil jeg påstå at mange kanskje ble forbauset over den graden av politisk (og kulturell!) skolering de møtte der ute i det som så lett og gjerne kalles “periferien”. Noen til og med lærte noe, tror jeg.
Så send gjerne kulturjournalistene ut på valgkamp neste gang, og det sier jeg til tross for at jeg sjøl forlengst har sluttet å tro på partier og parlamentarisme.
De trenger bare så alt for tydelig frisk luft. Akkurat som klassekampen.
“When will revolutionary leaders realize that ‘culture’ is a dope, a worse dope than religion; for even if it were true that religion is the opiate of the people, it is worse to poison yourselves than to be poisoned, and suicide is more dishonourable than murder. To hell with culture, culture as a thing added like a sauce to otherwise unpalatable stale fish.” – Eric Gill*
*) Sitert i Herbert Reads essaysamling med tittelen “To Hell With Culture”