Hilde Borgengaard (53):
Begivenheter
Begivenheter er et tøyelig begrep. Den enes opplevelse er den andres gjesp.
Det er sjølsagt absolutt ikke noe “gjesp” for meg å gi ut ei bok, langt i fra og tvert om. Men noen ganger kan det likevel være godt å bli minnet på hvor stort det egentlig er i en kunstners liv å bli publisert.
Oddmund Havnen er en mann jeg har kjent i ei årrekke, og jeg møtte ham første gang på et møte i det da nystartede Nordmøre Forfatterlag, der han var leder den første tida.
Oddmund og jeg er på svært mange måter ulike, men det er en ulikhet som har gjort vårt vennskap bare mer interessant.
Han fikk sin første diktsamling Epokeskille utgitt i 1976 – den neste, Marias rom, kom tjue år seinere!
Den siste diktsamlinga diskuterte Oddmund grundig med meg, og hans høye språklige ambisjoner og samtidig hans åpenhet og ønske om å diskutere ord, setninger, tema og mening var uhyre forfriskende i ei tid da sjølbestaltede “verdensmestere” med to noveller bak seg tror de er en eller annen guds gave til Kulturen.
Da Oddmund ønsket å bruke meg som sin “veileder” (hans ord) under arbeidet med en roman hadde jeg ingen problemer med å si ja. I grunnen var det jo ikke rare veiledninga han hadde behov for, mest litt praktisk hjelp med oppsett av et roman-manus, og generelle råd.
Resultatet ble boka Hilde Borgengaard (53) – ei bok temmelig fjernt fra det meste jeg har skrevet, men samtidig deler Oddmund og jeg noen grenser. Noen metoder i skrivinga. En søken etter språklig effektivitet og presisjon. Oppfatninger av det personlige opprørets verdi, trangen til å utforske grensene for de verdisystemene vi har.
Jeg tror kanskje det punktet jeg innbiller meg at jeg gjorde størst nytte for meg var i det jeg prøvde å lære bort om det å skrive dialoger, som jo er noe av det vanskeligste som finnes.
Jeg er glad for å se at dialogene i boka flyter godt, de virker naturlige og det er heller ikke alt for mange av dem.
Oddmund har dessuten noe som jeg tror jeg sjøl hadde en gang, men som jeg dessverre har mistet for lenge siden. Skrivegleden.
Underveis var det som et ekko av noe tapt nådde meg, noe fjernt fra eget hat/kjærlighet til skrivinga. Der forfatterskap er en hard jobb, et slit med gjenstridige ord og plagsomme og noen ganger skremmende fantasier. Et forfatterskap drevet mer av pessimisme og angst og skepsis enn av optimisme og tro.
Jeg kan se hvordan dette har hjulpet meg til å skrive bøker som Gudinnas døtre, men det har nok sin pris. Oddmunds metode er en annen, hans pris for sitt opprør også annerledes fordi opprøret er forskjellig og muligens mindre dramatisk. Det er ikke et utbrudd, og slett ikke et brudd med hans eget kristne livssyn – det er en utfordring til å godta at moral og umoral (og dobbeltmoral?), anstendighet og frihet og individuelt ansvar er menneskelige problemer som ethvert livssyn må møte med åpehet og til og med positiv nysgjerrighet. Oddmund Havnens roman vil nok i noen av de kretser han ellers naturlig vil føle seg hjemme i kunne sees på som til de grader opprørsk og til og med kjettersk. Og den inneholder til og med en del utvilsomt feministiske vinklinger på stoffet.
Jeg som evig opprører ikke kan unnlate å kjenne respekt for det.
Hvis en skal sammenlikne med mine realistiske romaner som Ansiktet mot sola, som jeg kanskje tror Oddmund ikke vil ha mye imot, så er det også i hans bok antydningens kunst som dyrkes, og følelser som står i sentrum, heller enn kjedelige litterære nærbilder av diverse menneskelige lemmer og hull og den fysiske aktiviteten rundt dem!
Hans entusiasme og glede ved å endelig gi ut en roman gav meg dessuten et stikk av misunnelse…
Det er ærlig talt vanskelig å direkte anbefale mine egne lesere å lese boka til Oddmund, i hvert fall de av dere som insisterer på å holde seg til fantasy- og/eller science fiction, og som krever ei mer eller mindre dramatisk ytre handling i en roman for å henge med.
Det er vel også svært få om noen tilløp i Hilde Borgengaard (53) til magisk realisme!
De som er litterært nysgjerrige på samme måte som meg kan jo likevel prøve? Det kan jo hende de blir positivt overrasket.