Kultur:
Kulturrelativisme – vår tids fascisme?
Orda over er ikke mine, de tilhører den iranske flyktningen Maryam Namazie. Hun er ikke særlig nådig over den måten såkalte tolerante og frisinnede mennesker i vesten tolererer undertrykking i kulturens og religionens navn.
Islam er en gammelmodig patriarkalsk og autoritær religion som i motsetning til “normal”-kristendommen i vesten aldri har oppnådd en grad av sekularisering som kan gjøre den forenlig med moderne forestillinger om individuelle rettigheter.
I de fleste såkalte muslimske land finnes det dessuten den samme type vekselvirkning mellom religion og kultur som vi egentlig kjenner så godt fra vår egen historie, og som ble og blir brukt til å holde folk “på plass” i samfunnet. Det som Jacob Sande beskriver så utmerket i noen av sine dikt:
“Audmjuk i kyrkjestolen satt du på småmann vis, når presten silkekjolen svinga sitt svovelris”.
Den gangen da Gud var mannens hode og Mannen var kvinnens, fordi det sto skrevet i ei bok som hevdet å inneholde hellige og evige sannheter.
Men heldigvis er det i lengden umulig å stenge inne “sannheten” mellom bokpermer, om permene er aldri så svarte og understreket av små og store heksebål.
Jeg har lyst til å sitere videre fra artikkelen til Namazie, fordi hun som iransk kvinne kan tillate seg å være mye skarpere enn det en (forventet) tolerant nordmann kan være:
“Kulturrelativisme tjener følgende kriminelle handlinger:
Den legitimerer og opprettholder barbari.
Den sier at menneskers rettigheter er avhengig av deres nasjonalitet, religion og kultur.
Den sier at menneskerettighetene til en som stammer fra Iran, Irak, eller Afghanistan er forskjellige fra rettighetene til de som er født av europeiske og amerikanske foreldre og bor i USA, Kanada eller Sverige.
Kulturrelativistene sier at en må respektere menneskers kultur og religion, hvor avskyelig den enn er.
Dette er absurd.
Hvis en kultur tillater kvinner å bli lemlestet eller drept for å opprettholde en families “ære”, kan det ikke unnskyldes.
Enda om det er sant at begrepet menneskerettigheter kommer fra vesten, er det absurd å si at andre ikke er disse rettighetene verdig.”
Toleranse er et fint og viktig begrep, men en skal være forsiktig så en ikke tolererer det som umulig kan tolereres. Kvinner som flykter fra islam og fra autoritære patriarkalske kulturer og familier blir dessverre av mange i vesten ikke tatt imot med noen særlig respekt, i motsetning til mange mannlige politiske flyktninger.
Menn som ikke kan leve med kvinners frihet og rettigheter blir tvert om ofte møtt med forståelse, og mange får lov til å fortsette sin undertrykkende praksis i de landene de bosetter seg, uten å møte særlig motstand.
Kultur, religion, politikk er skapt av mennesker og kan endres av mennesker. Vi er individer, og de valgene vi gjør i livet kan vi bare gjøre på egne vegne. Andre må gjøre sine valg, og foreta sine prioriteringer.
Det gamle slagordet som sier at “friheten gis ikke, den må tas” gjelder dessverre i fullt monn for både kvinner og menn som vil frigjøre seg fra en autoritær kultur og religion. I mange tilfeller betyr det særlig for kvinner ikke minst et brudd med ektemake og familie.
Menn som ikke tåler eller tolererer dette er et problem enten de er norske eller utenlandske, og mannskulturen også i Norge har ennå en lang vei å gå før den forstår at det å eie et annet menneske er uforenelig med dette menneskets djupeste individuelle rettigheter.
Toleransegrensen når det gjelder autoritære kulturer bør være null. Samme om disse kulturene kommer fra nær eller fjern. Kulturrelativisme er vår tids fascisme.
Denne kommentaren stod på trykk i avisa Tidens Krav 21. mai 2003:
http://www.tk.no/meninger/leserbrev/article673616.ece
Et tilsvarende innlegg fra Zorica Mitic i samme avis samme dag er også verdt å få med seg: