Bokanmeldelse:
Rød storm fra et russisk kvinneperspektiv
“… du sitter i en liten blikkboks høyt over jorda. Det du ser, er et våpen med vinger. En kanon, to maskingeværer. Plutselig blir du truffet. Det begynner å brenne. Sotsvart oljerøyk fyller cockpiten. Motoren din stanser, du spinner hjelpeløst mot jorda mens høydemåleren snurrer i rasende fart med mot null. Den flygende blikkboksen din er blitt til ei likkiste.”
Av Natalia Valerjevna Streltsova
Dette sa Irina Dubrovina, en erfaren flyger som hadde alle slags flyginger og landinger. Men først og fremst var dette – en kvinne. Hvordan kunne en “svak” kvinne greie dette alt alene, hva tenkte hun, hva var hun redd for, hva ville hun?
© Ingar Knudtsen, 2007.
Jeg var allerede forberedt på at dette vet du noe om, Ingar! Alle som har lest bøkene dine vet at du kjenner kvinner kanskje enda bedre enn de kjenner seg selv. Men denne gangen ble jeg bare forbauset over den virkelighetsforståelsen jeg selv hadde. Du vet, jeg må innrømme at jeg forsøkte å finne noe mer om Irina Dubrovina – i leksika og på Internett – etter at jeg var ferdig med romanen. Det var før jeg forsto at hun var bare en person fra boken. (Men jeg er likevel ikke så sikker! Kanskje må jeg lete bedre?). Og luftkampene i boken (Jeg likte dem best!) var så realistiske, og de oppslukte meg såpass mye, at jeg glemte at det ikke ble skrevet på russisk.
Det var også noen helt usedvanlige momenter for meg i boken.
For det første, det var veldig uvanlig å lese en bok om krigen (“Fedrelandskrigen”) hvor alle hovedpersonene er kvinner, og spesielt uvant var det at kvinner ble ansett som gudinner, de kaltes engler, de kunne fly og kunne – selv om det bare var i en drøm – gå på vannet. “Hvis Gud finnes, er Hun naturligvis ei kvinne” – og ikke Lenin eller Stalin? Fantastisk. Gudinner som var bare fortvilte kvinner, som hadde mistet sine nærmeste, kvinner som i stedet for å bringe liv til verden heller levde for å drepe. Gudinner som ofret det siste de hadde, sine egne liv.
Du forteller nesten ingenting om deres liv før krigen. Alle levde bare “her og nå”. Og egentlig er det ikke så viktig om de var russere, tyskere eller jøder. De var kvinner.
Et annet moment var det som kanskje forvirret meg mest, episoden med major Kravtsjuk. Naturligvis har jeg verken hørt eller lest noe som helst av det han gjorde i romanen, men på samme tid er det helt klart at det kunne ha hendt, når kvinner vil gjøre mannsarbeidet. Og her er kanskje den største forskjellen mellom boken din og russiske bøker om krigen.
Da jeg begynte å lese, lurte jeg på hvordan en norsk mann ser på krigen “vår”, og hva han kan skrive om den, hva han i det hele tatt kan vite om den. Plutselig forsto jeg at nettopp du, Ingar, kan skrive mye mer enn mange russere – om Kravtsjuker, om NKVD, om Sovjetmakten. Her i Russland vet alle naturligvis sannheten, men liker ikke å skrive om den. Det blir nesten slik som du sa om russiske aviser på den tiden: “Det var som om både de som skrev, og de som leste, brukte en slags kode, og at alle visste det.”
Det siste og viktigste som virkelig imponerte meg i Rød storm er atmosfæren. Mennesker kan leve i et annet land i flere år og ikke forstå landets kultur. Mennesker kan ofte ikke forstå sin egen kultur. Du har aldri vært i Russland, men du kan tenke som en russer, og det er egentlig fantastisk!
Mange takk for denne boken, Ingar!
Natalia Valerjevna Streltsova bor i Stavropol i Russland hvor hun studerer psykologi. Stavropol ligger et stykke nord for Atador som vi kjenner fra Amasone-serien til Ingar. Vi gjør oppmerksom på at Rød storm dessverre ikke er oversatt til russisk. Det er utgivelsen til Bladkompaniet som Natalia Streltsova har lest, og hun har selv skrevet denne anmeldelsen på norsk.
Se også: