Demokratisk deltakelse:
Inn i mørket
Når politikere og deres lydige vil at folk skal ti stille om en viktig politisk sak er det egentlig en alvorlig demokratisk sjukdomstilstand.
Faktisk viktigere enn “bru eller tunnel”. Ikke bare skal folk ha lov til å handle og snakke politikere tvert imot, det er deres sjølsagte rett.
Hadde ikke “folket” gjort det ville vi for eksempel nå forlengst vært innmeldt i det EU som med åra bare er blitt mer og mer byråkratisk og mer og mer politisk og økonomisk avskyelig – for de fleste andre enn politikere og aksjespekulanter…?
At man så har sørget for at folkets nei er blitt så uthulet at det er i ferd med å bli meningsløst, det sier vel også noe om “næringsliv” og “politikk”.
Få ting blir gjerne så politisk hete som lokale saker, og da blir det også ofte sagt ting som går langt forbi enhver folkeskikk. Bru? Tunnel? Ferge? Det finnes vel knapt noen i Kristiansund og omliggende kommuner som ikke har meninger om dette. Forskjellige meninger. Kanskje finnes det så gode argumenter for tunnel at de feier alt annet til side, men jeg har ennå til gode å høre dem. Trusselen om “enten bru eller ingen ting” må vel være et relativt kortsiktig argument? Og for å være helt ærlig, jeg tilhører dem som ser på Kristiansunds og Nordmøres framtid som ei enorm maurtue av tunneler som ikke noe særlig annet enn et mareritt.
En kan si mye godt om Krifast – eller i hvert fall noe godt. Tunnelen lar oss kjøre når vi vil til “fastlandet”. Men gå kan vi ikke, og heller ikke sykle. Den er et mørkt, langt og ubehagelig hull som jeg vet har skremt folk fra å besøke byen – eller velge alternativet: Omveien til den vakre Atlanterhavsveien og en kort fergetur.
Det er ingen tvil i min sjel om at en bruforbindelse har gode langsiktige argumenter på sin side, skjønt antakelig ikke de argumentene travle politikere vil høre på. De som kanskje ikke blir gjenvalgt lenge nok til å få del i æren for prosjektet.
Hva media gjelder så bør de vel tenke over at de eksisterer for folket, for alt folket, også de som setter navnet sitt på underskriftslister og derved hevder sin soleklare rett til å ha meninger, uten at de med det skal stemples som sabotører og idioter. Det de forresten har sagt noe om, er at de vil ha ei folkeavstemning. Skremmende, ikke sant?
Argumentet om at vår mangel på enstemmighet skal bli hørt av “fjernere makter” og brukt imot oss er jo egentlig uhyre interessant i seg sjøl. De som bruker det kan neppe ha tenkt igjennom de djupere implikasjonene? Nordmøringene som en “saueflokk” som breker i kor skal altså være idealet?
Slik jeg har lært nordmøringen å kjenne, er hun/han en individualist som ikke med glede bøyer nakken for noen.
Det dystreste perspektivet på Kristiansunds framtid er likevel at vi lager en utrivelig by, fylt av ubarmhjertig “næringsvirksomhet” som skal tjene grovest mulig på alt vi gjør, fra parkering til sjukehjemsplass og med en flora av stygge supermarkeder som likner hverandre til forveksling.
Der kulturen som vi med rette er stolte av dermed bare blir en operetteaktig flukt fra en felles offentlig fattigdom. En bedøvelse så vi ikke skal merke alle de grådige sugerørene som daglig stikkes inn i oss.
En sløv by der næring og handel er styrt av krefter langt, langt borte fra oss sjøl. På sitt beste med en trøst i det lille av produksjon som kanskje og kanskje ikke vil finnes utenfor en oljevirksomhet i stadig venting på den siste olje. Der minnene om de flittige arbeiderhendene som en gang skapte verdier bare finnes i museet og i bøker.
Som bremse mot ei utvikling som likner mer og mer på innvikling trenger vi vel nettopp dem som likt kjerringa mot strømmen tør å si klippe-klippe når de mektige så øredøvende skriker skjære-skjære?