Min venstre rumpeball –
– eller en måte å rane oppmerksomhet på
Postmodernismen falt fra sitt luftslott og rett ned i sine etterfølgeres underbukser, og døde der.
Og så døde alle viktige tanker, all fantasi, all virkelig glede i litteraturens nyeste moter – der orda vrikker seg fram som stråleskadde spermier i ordbehandlernes meningsløse angst for alle fantasier som ikke fører til stadig nye innbilte orgasmer.
Antakelig også i mangel av noen virkelige sånne, og absolutt i total mangel på det ordet på ti bokstaver som underbukseforfatterne i sin hesblesende jakt på urbanitet uten videre bare har overlatt til kioskdronningene – der imidlertid nå også antall orgasmer begynner å bli faretruende høyt, etter hva jeg forstår. Riktignok med sukker på og gjerne i en klassisk tragisk setting.
Skrev jeg ikke ordet? Neivisst, det får stå som et puslespill: Ord på ti bokstaver på et fenomen som til tross for sin påståtte banalitet stadig forstyrrer menneskers rasjonalitet og som faktisk også kan gjøre sex til noe mye, mye mer enn slim og overopphetede nerver. Det er også en utbredt årsak til irrasjonelle tragedier, sjølmord blant ungdom og problemer for rasisme, religiøs fundamentalisme og familiedisiplin.
*
Litteratur og kunst skriker, jamrer, piner etter fornyelse, etter en bevegelse tilbake til røtter og mening, men som ikke dermed bare blir en konservativ tilbakevending til tidligere former.
Den trenger fantasi uten grenser, den trenger å møte følelser uten avvisende angst, den trenger å se virkeligheten i øynene uten å kreve en stå-opp-komisk buffer eller spenningsromanens kalde tortur.
Det må komme en neorealistisk dreining, men som også er en dreining i retning av å godta at fantasien har en plass i den, i en helt annen grad enn det fantastiske hadde i sosialrealismen.
Hvis ikke tror jeg at vår tids litteratur vil huskes best ved den måten den vil bli fullstendig glemt på.