Telefonsalg:
En pengedyr lærdom
Jeg begynner å bli en eldre mann, og på sett og vis er jeg også en litt gammeldags mann på enkelte områder. Kanskje til og med for gammel og gammeldags til å alltid fungere så godt i vår kjappe råkapitalistiske nyjappetid.
“Alle” kjenner etterhvert selgere på telefon og nett så godt at man ikke bare sier nei, men vemmes og får vegring av de overhyggelige selgertriksene med “hei Ingar” og “billige” tilbud inntil det gratise som sjølsagt ikke er så veldig billig likevel, og helt sikkert aldri noen gang gratis!
Liberalistene ynder jo å si at ingen ting er gratis, og de har jo rett i det når det gjelder akkurat dette de vel kjenner best, nemlig “Markedet”.
Sånne eldre typer som meg kan vel noen ganger virke slitsomme, med våre påstander om at ting var bedre før. Og ofte tar vi sjølsagt helt feil, det er bare minnene som har lagt et forsonende slør over ei fortid som kankje ikke var helt sånn som vi gjerne vil at den skal være.
Men en ting husker jeg godt: At en muntlig avtale skulle være like bindende som en skriftlig. Jeg var selger sjøl ei tid. Selgeryrket hadde jo allerede da et dårlig rykte, og det fantes ganske mange slike som “Olav Johansen” som jeg skriver om i Kalis sang, som brukte et hvert triks for å få til et salg.
Men i firmaet der jeg jobbet fikk vi klar beskjed:
En muntlig avtale var en avtale, og dersom noen kom til firmaet med en klage på en selger så ville kunden bli trodd, ikke selgeren, om selgeren aldri så mye påberopte seg at det ikke var noen vitner til den avtalen som var gjort. En hadde da for søren sitt rykte å tenke på!
Men det er tydeligvis lenge, lenge siden det?
I juli fikk jeg en telefon fra et firma som heter Internettkatalogen.no, og en meget hyggelig selger (!!!) ønsket å selge meg katalogplass. Det er et meget godt tilbud, påsto han. Der de ville gjøre både det ene og det andre for å gjøre navnet mitt kjent, ja, det var rene spesialbehandlingen.
Han kjente til bøker jeg hadde skrevet, han syntes alt hørtes så interessant ut, og mine forsiktige antydninger om at jeg nok ikke hadde så veldig god råd ble kontret ganske så effektivt. Jeg måtte jo tenke på hvor mye salg en slik oppføring ville medføre, og det var vel det som var meningen? At jeg skulle selge bøker? At folk lett skulle finne fram til min “kjempefine hjemmeside”?
Ja, det var jo det…
Herligheten skulle koste meg seks tusen kroner.
–Gisp!
Det burde og skulle ha stoppet der. For en forfatter som tjener adskillig under hundre tusen i året på skrivinga si. En som egentlig aldri helt verken har forstått eller godtatt at ett eller annet regelverk for noen år siden gjorde ham til ei “bedrift”, og prakket på ham plikt til å registrere seg som det.
Men kanskje var prisen fra den hyggelige selgeren bare en prøveballong, for veldig snart etter at jeg hadde “gispet” fra meg, kom en ny pris på bordet. Et par tusen kroner billgere, men med omtrent samme påståtte fordeler.
–OK, send meg kontrakt, så skal jeg se på den.
Den kom på faks, men var temmelig uleselig, hvilket skyldtes min dårlige faksmaskin.
Ny strakstelefon. Hadde jeg fått og lest kontrakten?
Både ja og nei. Jeg hadde lest det som var tydeig nok til å kunne leses. Litt motstrebende gikk han med på å sende den over internett. Da skulle den eventuelt ikke undertegnes, men bare returneres med et “OK” på toppen. Fortest mulig!
Jeg raste nedover det som sto, og det så sånn passe greit ut, men jeg sperret opp øynene ved beløpet, der stod det nemlig “XXXX”?
En e-post senere fikk jeg beskjed om at det bare var en feil, ikke noe å bry seg om, han hadde bare glemt å skrive inn beløpet, og jeg hadde jo dessuten en egen e-post med det riktige beløpet.
Den dag i dag vet jeg ikke hva som fikk en uvennlig finger til å trykke på “send”, men det ble en dyr feiltagelse. Jeg angret i samme øyeblikk, og visste at jeg hadde gjort noe jeg ikke burde ha gjort. Jeg hadde en slags fantasi om å bykse inn i systemet og hente det tilbake før det var for sent.
Men det var for sent, og jeg ante ennå ikke hvor mye for sent.
Min kjære Gerd leste mitt nedslåtte og for ikke å si skyldbetyngede ansiktsuttrykk som ei åpen bok.
–Hva er det nå da?
Foklaringa rakk ikke å bli veldig lang, før vi ble enige om at dette ikke bare føyde seg inn i rekken av dårlige avgjørelser i familien (Hei, “Avi-Film”!), men stygt nærmet seg toppen av scoringslista.
Men helt for sent kunne det jo ikke være?
Jeg sendte straks en e-post med beskjed om at kjøpet måtte omgjøres og avtalen annuleres, med en rask telefon til selgeren som bekreftelse.
Etter å ha gitt meg en enda “billigere” løsning, som jeg også sa nei til, la vi på etter gjensidige “beklager”.
Ute av verden?
Nei. Bare et par dager senere kom regninga. Sum? Godt over seks tusen kroner!
Jeg innrømmer at jeg måtte sette meg ned et øyeblikk og trekke pusten djupt, og at summen summet omkring i hodet mitt som sinte vepser.
I neste øyeblikk var jeg på telefonen. Selgeren var fremdeles den samme hyggelige, men satte meg over til en annen telefon, der en minst like hyggelig dame hørte ganske så tålmodig på mine akk-o-ve. Der jeg jo ikke minst påviste at jeg hadde forsøkt å få kontrakten annulert samme dag som den var inngått.
Etter en kort konferanse med en eller annen, sannsynligvis selgeren, kom hun tilbake og sa at jeg bare kunne kaste regninga. Det var i orden.
–Takk, og velkommen tilbake, dersom du skulle finne at du har lyst og råd, føyde hun til.
Kunne det virkelig være så enkelt? Fantes det virkelig fremdeles så redelige og greie firma? Endatil på det beryktede nettet?
Jeg bestemte meg faktisk der og da for at om min neste bok mot formodning skulle bli “bestselgende”, så ville jeg gjøre som hun sa. I ren hyggelighet. Samme hvor dårlig det ville lønne seg. Det fant vi nemlig fort ut etter å ha regnet litt på hvor mye “ekstra boksalg” det å stå oppført der ville måtte gi for å gå i pluss. Å tro på Internettkatalogens salgsfremmende virkning for sånne som meg, ble rett og slett som å tro både på storken og julenissen og Onkel Skrues gavmildhet.
Et par dager senere gikk jeg inn på Internettkatalogen.no og søkte på Knudtsen. Ikke noen reaksjon. Deretter på et par av de andre søkeorda jeg hadde fått oppgitt skulle gjelde. Ingen ting. Altså var jeg “ute”, trodde jeg.
I ukene og månedene etter det har jeg blitt så avvisende mot telefonselgere at ikke en gang nødhjelp til Sudan har sluppet igjennom skrekken.
“Gratis” sokker, telefon, truser? Nei. Klikk. Jeg har lært nå.
Så, nå før helga kom sjokket. Etter omtrent fire måneder.
Ikke bare purring fra Internettkatalogen.no, men varsel om inkasso.
Jeg trodde ikke mine egne øyne. Kastet meg på både nett og telefon. Men denne gangen var det slutt på høflighetene. Ingen kunne huske noe, ingen kunne forstå hvem jeg hadde snakket med som hadde sagt noe slikt, og selgeren hadde uansett ingen myndighet i en slik sak.
“Hei, Ingar!” og hyggelighet ble i brev i dag byttet ut med De og kald høflighet.
Og det var også flere lærdommer i vente, på toppen av den dyrt kjøpte.
Forbrukerkontoret opplyste meg om at de ingen ting kunne gjøre for meg, dette var et bedriftskjøp og jeg var ingen “forbruker”. Altså enda en negativ virkning av å gjøre kunstnere, forfattere, etc. til kjøpmenn? Og registrere oss i Brønnøysund sammen med syltetøyfabrikanter og bilselgere?
En telefon til min fagforening Forfatterforeninga var mer i tråd med hva jeg kunne håpet på, og jeg fikk høre at jeg nok hadde en god sak, men at jeg i verste fall måtte være forberedt på et rettslig oppgjør.
Det er bare det at senest om et par måneder kan forhåpentligvis den romankabalen jeg har begynt å legge i hodet bli til skrevne ord, og i det hodet er det ingen som helst plass til en rettssak. Det er en helt umulig kombinasjon. Seks tusen er mange penger for meg, men jeg gav opp. Jeg har betalt. Med en forbannelse og et sukk.
Men historia, forhåpentligvis til skrekk og advarsel for andre forfattere og kunstnere, den kan ingen forhindre meg i å skrive ned og å legge ut.
Jeg har forresten bedt Internettkatalogen.no om å stryke meg fra katalogen med øyeblikkelig virkning, og kanskje gjør de det, og kanskje ikke. En Kontrakt kan man tydeligvis aldri rokke ved.
En må bare rett og slett være føre var, og aldri etter snar. Jeg, firmaet, har ingen angrefrist. Et hellig skrift er og blir et hellig skrift, i et Hellig Alminnelig Marked.
Og jeg kan nok skrive dette i en lett, småironisk tone her, men jeg kjenner meg overkjørt, lurt, dum, ubetenksom, udugelig, deprimert, og mange flere ord som ligner.
Å nå fram til Det Nye Næringslivet og å få gehør og aksept for det en sier, er tydeligvis omtrent som for Josef K. å nå fram til sine dommere i Prosessen.