Kommentar:

Skaut og likestilling

Striden raser om muslimske jenters og kvinners bruk av “skaut” på skole og arbeid. Dette er faktisk et mangesidig problem, og naturligvis bare et symptom på hva som skjer med “friheten” når familie, skikker og religion får mennesker til å godta sjøl de mest tåpelige former for undertrykking og begrensning.

Av Ingar Knudtsen

Kvinnehårets magiske kraft har røtter langt tilbake i historien, og det har vært en viktig del av mannsmakten å kontrollere og skjule det. Min oldemor bar derfor skaut med mange av de samme begrunnelsene (skikken, religionen, familiens “ære”). At de opprinnelige begrunnelsene er forsvunnet og stort sett blitt erstattet av plattheter viser dessverre bare hvor lenge det er siden matriarkatet og religiøs kvinnekraft ble oppfattet som en reell trussel.

Jeg har det samme forholdet til skaut som til de fleste segregerende religiøse og sosiale påbud, forbud og vås. Om man innførte det for begge parter, så ville det stort sett ta ganske brått slutt eller totalt endre fokus. Flergifte bare for menn? Innfør det samme for kvinner slik at en ny kvinne i “familien” også bringer med seg en ny mann. Hijab, burka, og så videre? Gjelder påbudet for kvinner skal det også gjelde for menn. Tenk også på alle de kvinner som da ville bli spart for unødige fristelser og/eller kvaler av å se på mennene …?

Flukten fra frihet til trygghet er vel en årsak til “skautvilje” hos en del unge kvinner som vil bruke det. Men det har også med gruppesolidaritet og opprør å gjøre. Opprør ikke mot en undertrykkende og segregerende praksis fra familie og presteskap (og det har også lite med Muhammeds fantasyroman å gjøre), men derimot opprør mot det storsamfunnet som en forakter og ikke vil bli en del av. Friheten til opprør blir på sett og vis et opprør mot friheten. Den individuelle friheten er naturligvis retten til å gjøre som en vil, og bære det hodeplagget en vil. Men i den større sammenhengen er alt som lager kunstige og unødvendige forskjeller mellom kjønnene med på å omskape kjønn til “klasse”, der individets valgmuligheter til langt viktigere ting enn “skaut” blir skadelidende.

En skal ikke lenger tilbake enn til “langt hår”-opprøret blant mannlig ungdom rundt 1968 før en finner enkelte mekanismer som likner på et slikt opprør mot storsamfunnet, men dette var mekanismer som ikke hadde noen støtte i en tradisjon! For individet kunne likevel noen av virkningene bli de samme. Mens man uten problemer så sitt lange hår som et opprør mot ensretting ble man totalt blind for en nesten total uniformering innad i egne rekker, der det å ikke ha langt hår ble sett på som noe merkelig, eller til og med mistenkelig. Samfunnets og “de helvetes gamlingenes” reaksjon var også temmelig lik, da arbeidskjøpere krevde hårklipp og noen ungdommer til og med ble tvangsklippet.

Den dagen jeg sjøl klipte meg og plutselig kjente igjen mennesket jeg så i speilet kjente jeg meg også fri fra noe. For det første hadde opprøret med langt hår mistet sin mening når “alle” hadde det, og for det andre var det i grunnen aldri noe jeg trivdes med. Likevel varte det ikke lenge før en “kamerat” påsto at jeg dermed hadde forrådt – “noe”. Jeg er ikke en gang sikker på hva.

Når jeg ser jentene i skaut bevisst eller ubevisst dra i skautene og hele tiden passe på at tildekninga er perfekt så er det ganske tydelig at dette er noe unaturlig og ubehagelig, og hva burka og liknende medfører av innestengthet og ren fysisk ufrihet, det vet vi jo fra de som har brukt det.

Et alvorlig aspekt ved bruk av ytre religiøse og andre gruppesymboler er at “storsamfunnets” reaksjoner overfor minoriteter ofte skjerpes og kan anta former som etterhvert kan ende i helt katastrofale konflikter. Men se dét er en helt annen historie, og handler om at mennesket på sitt verste i bunn og grunn er et relativt primitivt flokkdyr.