Ingar introduserer Trond Bulands roman Ild fra ukjent sted:
Ord fra velkjent sted?
Trond Buland er en god venn av meg. Jeg tror ikke det forhindrer meg i å være objektiv nok til å fastslå at han også er en god forfatter.
Han har særlig gjort seg bemerket som novelleforfatter, og har fått utgitt to novellesamlinger og hatt bidrag i flere forskjellige antologier, blant annet min egen norske fantasiantologi Evigskogen.
Han har ofte beveget seg i grenseland mellom fantasi, uhygge og realisme, og jeg vet naturligvis at det tydelige slektskapet mellom hans og min måte å skrive på (en eneste gang litt for nærslektet, men det er en helt annen historie) er en av grunnene til at jeg ofte føler meg ganske så hjemme i Tronds litterære landskaper.
Norsk fantastisk litteratur våknet for alvor til live på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Og det etablerte norske “litterære miljø” var temmelig uforberedt på det.
Kanskje hadde den plutselige oppblomstringa noe med den voldsomme fokuseringa på romkappløpet mellom Sovjetunionen og USA å gjøre, men i litterær forstand var det å skrive science fiction og vel enda mer fantasy slett ikke noe som åpnet dører inn til forlag og media. Snarere tvert imot. Motstanden var ganske stor og vettet på dette “nye” tilsvarende lite…
I 1971 innbød Gyldendal til deltagelse i en norsk science fiction-antologi og bidragene strømmet, etter hva det sies, inn. Blant de som ble valgt ut i Malstrøm var det stor variasjon – ikke bare litterært. Innholdet spente også fra nærmest dilettantiske forsøk fra mer eller mindre allerede veletablerte forfattere til bidrag fra folk som faktisk etterhvert virkelig skulle komme til å “bety noe” i norsk sf og fantasy.
Likevel er vel fraværet av enkelte navn mer åpenbart enn mange av de andres tilstedeværelse? Uten at jeg dermed vet hvem som sendte inn bidrag og fikk dem refusert…
Jon Bings og Tor Åge Bringsværds innsats for norsk fantastisk litteratur er likevel både ubestridelig og (nettopp!) fantastisk. Gjennom sitt samarbeid med Sigmund Hoftun i Gyldendal og etableringen av “Lanterne Science Fiction” og sine framstøt i NRK ga de denne litteraturen en litterær ryggdekning som løftet den inn i både media og i folks bevissthet.
I den andre enden, og slett ikke mindre viktig for oss som nå begynte skrive i denne sjangeren, var den langt mer beskjedne etableringa av Science Fiction Magasinet, senere NOVA, også i 1971. Utgiver og første redaktør var Terje Wanberg. En ildsjel i norsk fantastisk litteratur som ikke sjøl skrev, men som åpnet nye dører for norsk fantastisk litteratur og etablerte den også som et motkulturelt fenomen.
I aksen Gyldendals “Lanterne Science Fiction” og bladet og forlaget NOVA/STOWA vokste det fram en litteratur og en første stamme av forfattere som etterhvert nærmest ble synonyme med “norsk fantastisk litteratur”: Tor Åge Bringsværd og Jon Bing var den anerkjente og soleklare “første generasjon”. Dernest kom vi andre. Øyvind Myhre, Dag Ove Johansen, Liv Margareth Alver, Thore Hansen, Reidar Jensen, etc.
Men så kom dessverre også “Lanterne Science Fiction’s og “Luna”-seriens forvitring og til slutt død, antakelig ikke minst som et resultat av Sigmund Hoftuns ubetimelige bortgang. Og de andre forlaga som hadde gitt ut fantastisk litteratur i Gyldendals kjølvann (som Cappelen som hadde gitt ut Øyvind Myhres romaner og novellesamlinger og mine ungdomsbøker) mistet så smått interessen, de også.
Bladkompaniet ble på slutten av åttitallet antakelig mer eller mindre uten helt å ville det brått et pustehull for seriøs fantastisk litteratur ved først å gi ut mine amasonebøker, og deretter bøker både av Dag Ove Johansen og Øyvind Myhre. De knyttet også til seg et nytt spennende navn ved å gi ut Willy Ustads Ulva fra Huldretjernet (1989).
Willy ble senere en bestselgende underholdningsforfatter, med snart et utall bøker!
Sjøl har jeg hengt med der som noe de halvt spøkefult har kalt sitt “seriøse alibi” helt til Schibsted ikke bare kjøpte forlaget, men til og med gjorde det “genistreket” å endre forlagsnavnet på et forlag som hadde eksistert helt siden 1915! Men det er vel slik at når storkapitalen har slukt noe, så vil den også vise at den virkelig har spist og fordøyd det.
Dessverre var det nettopp på åttitallet at “neste generasjon” (ikke nødvendigvis av år, men av tidspunkt) begynte å skrive for alvor. Blant disse også Trond Buland.
Det er min påstand at de fleste av novellene i hans novellesamlinger S-O-S Jupiter og Den lange drømmen, som kom ut på Wanbergs ubøyelige Bok og Magasinforlaget/Bokklubben NOVA i henholdsvis 1985 og 1992, tidligere ikke ville hatt noen problemer med å finne sin plass i en utgivelse i Gyldendals “Lanterne Science Fiction” eller hos et annet større forlag.
En annen god forfatter som fikk oppleve noe av det samme var naturligvis Einar Gjærevold, som i 1987 ga ut den utmerkede novellesamlinga Ville fugler flyr på Wanbergs forlag.
En kan nesten gå så langt som å si at av nyere gode norske forfattere innen fantastisk litteratur på den tida var det bare Elin Brodin som fikk den plass og det fotfeste hun fortjente. Kanskje fordi hun litterært nok sto (og står?) nærmere magisk realisme enn egentlig sf og fantasy?
Som i ethvert forlag som befinner seg utenfor den brede litterære motorvei har vel Bok og Magasinforlaget nesten enda mer enn andre fått merke den underliggende fantasifiendtligheten i blant annet Kulturrådet, som f.eks. kjøpte inn S-O-S Jupiter til bibliotekene, men ikke den etter min mening bedre samlinga Den lange drømmen. Hvorfor? Tilfeldigheter, som så mange ganger? Kanskje i tillegg til at kulturutviklinga i åra mellom de to bøkene kom ut nok hadde forverret seg ytterligere for sf- og fantasy betraktet som seriøs litteratur.
Så kommer jeg endelig til Ild fra ukjent sted.
Jeg fikk tilsendt manuset ikke lenge etter at Trond hadde skrevet det ferdig, og jeg innrømmer gjerne at jeg var temmelig sikker på at det ville bli antatt på ett eller annet forlag ganske fort, og jeg rådet derfor Trond til å starte med de største. Også fordi de var de som best kunne avhjelpe noen av de (ganske få) svakhetene jeg mente å finne.
De burde uansett se at dette var både originalt, spennende og til og med i visse sammenhenger nyskapende fantasilitteratur. Langt, langt unna pastisjene på anglo-amerikansk “fantasy” som enkelte nyere norske fantasy-forfattere prøver seg med. Etter det jeg forstår har det nemlig etterhvert kommet inn temmelig mange “tolkienske” manus til norske forlag…
Det er jo noe en kjenner igjen fra “den gode gamle” tida da enkelte norske sf-forfatterspirer ikke kun leste bare amerikansk science fiction, de gjorde sitt beste for å ape etter den også.
Interessant nok var det likevel faktisk vi som nok hadde en langt mer “norsk” litterær skrivestil som ikke bare slo igjennom (i den grad et slikt uttrykk er dekkende) men også greide å etablere oss som forfattere av fantastisk litteratur i Norge.
Ild fra ukjent sted er i den sammenhengen en roman som i mine øyne føyer seg fint inn i nettopp denne litterære tendensen. Den er på samme tid lokal og internasjonal i både innhold og form. Tradisjonell og tidløs, “saga” og fantasy og realistisk i formen.
Og nå blir altså Ild fra ukjent sted endelig tilgjengelig for publikum gjennom publisering av romanen som helhet på nettet! Erfaringene med min egen “danske” bok Gjenferdet på nett har vist at en kan nå ut til ganske mange lesere på denne måten.
Se også: