Frihet:
Det livsfarlige patriarkatet
Livsfiendtlig, livsfarlig, livsødeleggende.
Det er bare tre av de mange negative “livs”-navnene en kan gi farsveldet. Dette motbydelige kjønnsveldet som skapes og videreføres av slektenes gang fra far til sønn, mor til datter. Et primitivt tradisjonsdiktatur som på tvers av individualitetens mangfold deler verden opp i to så adskilte kjønn at mange sjøl tilsynelatende opplyste mennesker virkelig begynner å tro at “menn er fra Mars mens kvinner er fra Venus”.
Og de kan tro det, for slik har vi gjort det og slik vil overraskende mange ha det, mennesker av begge kjønn som er ofre for denne vrangforestillinga.
Menneskers tro er et produkt av ens familie, samfunnet, den tradisjon og det oppdragelsesregime man blir født inn i og den sosiale og historiske epoken en lever i.
At biologiens individuelle muligheter og begrensninger derimot er langt mer relative enn kjønnsdeterministene vil ha det til, ser man jo straks i ethvert samfunn som til en viss grad tillater et mangfold av kjønnsroller. Eller til og med i de stadige utbrudd av ureglementert og ulovlig oppførsel i land og kulturer der det å bryte de oppsatte kjønnsbarrierene straffes hardt – i verste fall med grusom død.
Og hadde det ikke stadig vært slik, hvorfor da i det hele tatt denne angsbiterske brutale håndhevingen av “gudeskapte” regler i land der religion eller tradisjon påbyr kjønnssegregasjon?
Mennesket er et vesen som slites mellom trangen til å blidgjøre sine omgivelser og lysten til frihet gjennom opprør. Når frihetens pris blir for høy, lukker de fleste seg inne i et skjell av konformitet og lydighet mens frihetsflammen går på sparebluss – helt til det enten skjer noe uventet som gir nytt håp eller en rett og slett velger å skifte side, og med iver og glød går i undertrykkelsens tjeneste!
Dette siste fenomenet var det som så ofte gjorde tidligere tiders frihetskjempere så totalt forvirrede og desillusjonerte, de som hardnakket trodde på at trangen til frihet var den sterkeste drivkraften i ethvert menneske.
Men både dessverre og heldigvis er mennesket et mer fleksibelt vesen enn som så. Trangen til ganske enkelt å finne en måte å overleve på, er nok enda sterkere enn frihetstrangen. Og det er jo slik at kun den som lever kan handle, dersom omstendighetene forandrer seg. Håpløshet sloss nok med håp under mang en afghansk burka…
Det som så mange autoritære menn ikke greier å forstå, er at de ved å undertrykke ikke bare ødelegger andres frihet, men også sin egen. De går gjennom livet som andres fangevoktere, bundet i sin egen frykt for opprør og sin egen mistro til alt og alle omkring seg. Og det gjelder enten deres flokk er stor eller liten.
Som små guder opplever de Guds dilemma:
Uten de troendes underkastelse dør Gud.
Se også disse kommentarene: