Litteratur:
Nobel kultur?
Jeg regner med at noen ble forbauset hvis de leste Aftenpostens oppslag om de verdensberømte og prisvinnende forfatterne som sendte inn “manus” under fingerte navn til flerfoldige forlag og litterære agenter og fikk dem refusert.
I virkeligheten dreide det seg om allerede prisbelønte romaner! Som alså ble møtt med en kald skulder når de ikke lenger hadde forfatterens navn og gode rykte hektet på seg.
For meg satte dette bare fokus på noe de fleste forfattere vet, og særlig da oss som har vært med lenge.
Jeg regner likevel med at mange av “kjendisforfatterne” nok greier å opprettholde sine myter om at de bøkene de skriver blir antatt og rost og solgt i store opplag fordi de er gode, for ikke å si best. Og jeg sier ikke at de skriver dårlig, jeg bare påpeker at “systemet” fungerer ikke etter en litterær standard, men etter en stadig høyere kjendisfaktor.
Dersom alle manus ble sendt inn anonymt og ingen bøker hadde forfatternes navn og bilde og all omtale gikk på bøkenes innhold i stedet for på hvem som skrev dem, så ville resultatet for de flestes vedkommende nok ha blitt temmelig forbausende.
Nå kan en reagere på et sånt oppslag som de fleste nok forhåpentligvis gjør, og jeg er jo også en av dem, med at det viser kulturindustriens nesten bunnløse kommersielle forfall.
Denne industrien ønsker seg tydeligvis forfattere med salgbar mediaprofil, helst pene, enkle og glatte og kanskje framfor alt “unge”. Hvilket i forfattersammenheng antakelig betyr en aldersgrense på rundt tretti?
I tillegg skal de også være morsomme og underholdende og etter hva det sies – blonde og sexy. Alt sammen gjerne ting som man ikke nødvendigvis forbinder med verken å være dype tenkere eller gode forfattere?
Min erfaring, og den deler jeg nok med omtrent alle forfattere og kunstnere, er at våre evner og dyktighet gjerne modnes med åra og vi blir stadig bedre. En skal vel være temmelig ungdomsfiksert for å hevde noe annet?
For min del vil jeg forresten si at på enkelte områder kan man faktisk bli stadig yngre med alderen. At man så også til slutt gjerne kan ende i barnslighet, det er en helt annen sak… (Skulle jeg noen gang begynne å “gå i barndommen” får jeg håpe at jeg kan begynne å skrive barnebøker?!)
Men spøk til side – det dreier seg om en ganske alvorlig kulturkrise dersom et manuskript ikke lenger vurderes i det hele tatt etter sin kvalitet, men kun etter kjendisfaktor og markedsmulighet.
Ikke at vi noensinne har vært eller kan bli fri for dette, men det som nå skjer er bortenfor enhver kulturell logikk! Vi kan jo bare begynne å tenke på hvilke bøker og hvilke forfattere som aldri ville ha blitt utgitt etter de kriteriene som nå utformes av kulturindustrien. George Orwell? B. Traven? Bergljot Hobæk Haff? Jens Bjørneboe? Mikhail Sjolokhov? Øyvind Myhre? Kanskje ikke en gang Astrid Lindgren?
Og så tenker jeg på hva vi kun ville ha fått i stedet – og den folkeskikken som min bestemor innprentet meg, forbyr meg å nevne navn – men noen ganger fyller bokhandelens bugnende kjendisbord meg kun med kvalme.
Mote-“historikere” med et så skjevt blikk på historia at det er på grensa til rein historieforfalskning, syltynne romaner på sju hundre sider skrevet av forfattere med datamaskiner som lider av orddiare.
Slem? Jeg? Kanskje. Noen ganger. Men noen må også være ubehagelig mot makta. For de mektige i kulturhierarkiets mange kontorer fortsetter naturligvis å være mektige, dersom vi lar dem være det. Og i det minste tjener jeg ikke noe på min ondskap, slik de gjør.
Snarere tvert om, vil jeg tro, på alle og enhver måte?
Se også:
Aftenpostens oppslag om manusene som ble refusert.