1. mai-tale 2007 –

Arbeiderklasse og solidaritet:

Spaniakjemperne Nils Ersnes og Johan Åsgård

Av Ingar Knudtsen

Det finnes mange slags krigere. Men disse to som vi minnes her i dag er våre krigere, de tilhører arbeiderklassen og ingen andre.

Johan Åsgård og Nils Ersnes fra Kristiansund var to av omkring tre hundre nordmenn som reiste til Spania for å kjempe mot Franco-fascismen i den borgerkrigen som raste der fra 1936 til 1939.

Antallet kan virke lite, men må sees på bakgrunn av at Norges regjering den 10. august 1936 sluttet seg til vestmaktenes ikke-intervensjonspolitikk og forbød all militær og annen bistand til det sosialistiske Spania, deriblant også det å melde seg som frivillige i krigen.

Som alle vet – og visste da også – så brøt Tyskland og Italia denne avtalen på det groveste, men uten at det fikk noen virkning verken på den norske politikken eller de andre vestlige landenes politikk.

De som reiste til Spania for å kjempe mot fascismen gjorde det i det skjulte, og risikerte straff for å gjøre det. Den vanligste reiseruten var til Frankrike, for deretter å gå over Pyreneene til fots.

Det betød ikke at det ikke var de i Norge som også både i skrift og tale refset unnfallenheten som ble vist. F.eks. brukte Arbeiderbladets redaktør sterke ord:

“Det er en skam at forræderiets og voldsdikaturets representanter i Spania skal ha så mange tilhengere i et land som vårt,” sto det i en av mange lederartikler om borgerkrigen.

Vi vet hvordan det gikk til sist. Revolusjonen og friheten tapte mot fascismen og den reaksjonære militarismen, og mange av de frivillige falt i krigen, eller ble tatt til fange.

Underveis dit fikk de som reiste til Spania oppdage at der som her var arbeiderbevegelsen splittet og til tider brukte vel så mye tid på å bekjempe hverandre som å slåss mot den felles fienden. Det har vært arbeiderbevegelsens tragedie og akillehæl over alt og til alle tider. Og naturligvis ble De Internasjonale Brigadene brukt i det temmelig kompliserte spanske politiske spillet for alt det de var verd og litt til.

Men det lå både utenfor deres kontroll og utenfor deres intensjon. I hovedsak fikk de gjøre det de hadde kommet dit for å gjøre – slåss mot de militære kuppmakerne og deres soldater.

I et fortvilet men forgjeves forsøk på å få også Tyskland og Italia til å etterleve ikke-innblandingsavtalen besluttet den spanske regjeringa seg i september 1938 til å sende de overlevende frivillige tilbake til sine hjemland.

De fikk en siste marsj gjennom gatene i Barcelona, og ord til takk.

“Dere kan være stolte, dere er historie, dere er legende. Dere er det heroiske eksempel på at demokratiet er solidarisk og universelt, Vi skal ikke glemme dere,” sa kommunistlederen Dolores Ibarruri.

I Norge ble de på samme måte hyllet av arbeiderpressa. Men I borgerpressa var tonen en helt annen:

“Det var rottene som forlot det synkende skip,” skrev Aftenposten.

Men vel tilbake i Norge ventet hyllest til de overlevende, og de ble tatt imot som helter. Hilst med blomster og taler og en stimmel av folk. Internasjonalen ble sunget. Første taler var Martin Tranmæl:

“Vi er stolte av dere. Dere brakte noe mer enn mot og militær kunnskap inn i krigen i Spania, dere kom som et uttrykk for en internasjonal solidaritet,” sa han til stormende bifall.

Men etterhvert overtok en hverdag som slett ikke skulle bli enkel. Det skulle vise seg at mange av spaniakjemperne ikke fikk seg arbeid og ble gående ledige. Krigen kom, og både de norske fascistene og tyskerne hadde slett ikke glemt dem.

Nils Ersnes ble angitt og arrestert i 1942 etter å ha distribuert illegale aviser i Kristiansund. Han ble sendt til Trondheim og utsatt for hard behandling av Henry Rinnans folk. Tyskerne ville sende ham til Tyskland, men han var så mishandlet at han måtte legges inn på sykehus. Han kom aldri til Tyskland, men ble sendt til konsentrasjonsleiren Falstad og videre til Bardufoss der han fikk gjøre tvangsarbeid sammen med russiske, jugoslaviske og polske krigsfanger.

Men han overlevde, og kom tilbake til Kristiansund etter krigen.

Ersnes og Åsgård var såvidt jeg kan se ut i fra den nylig avdøde historiker og forfatter Yngvar Ustvedts bok Arbeidere under våpen1 de eneste spaniakjemperne fra Møre og Romsdal.

De spaniafrivillige var krigere. Men de var altså våre krigere. De fleste av dem kjempet for en ide, for noe de trodde på – arbeiderklassens internasjonale solidaritet. Og de gjorde det med livet som innsats. De fortjener i høyeste grad den hyllesten vi her i Kristiansund gir dem på 1. mai.

Fotnote:

  1. Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig av Yngvar Ustvedt, Gyldendal 1975.

Se også disse kommentarene og artiklene: