Gudinna og livssynsdebatten
Jeg er ateist uten forbehold. Men jeg har også erfaringer med å forfekte ateisme i forhold til det å skrive om gudinner. Det er interessant at mens ateismen knapt nok fører til et irritert geip så fikk jeg temmelig mye mer enn det da jeg skrev om Gudinna! Og det var ikke bare den gangen jeg skrev Våpensøstrene (den første fabelprosaromanen av det som ble en serie på 5 bøker om et tenkt historisk matriarkalsk amasonesamfunn) – at de negative reaksjonene ble ganske heftige fra enkelte – for i så fall kunne det like gjerne være et kvinnestyrt samfunn som provoserte mest. Over tid har det blitt temmelig tydelig at Gudinna som ide provoserer ganske mange langt sterkere enn ateismen. Riktignok har jeg opplevd det motsatte også – men det er gjerne fra sånne SV-aktige dogooderske personer som antakelig ville nikke og se interesserte (og tolerante ut) om jeg så skulle ha sagt at jeg som rettroende muhammedaner naturligvis var tilhenger av å steine enhver som ikke ber til allah fem ganger om dagen.
Det å finne både dekkende, fungerende og ikke minst fonetisk iørefallende ordkonstruksjoner i forbindelse med gud, guder, gudinner og ateisme er slett ikke lett. Selv om jeg ikke tror at universet er «skapt» av noen guddom (som jo på sett og vis alltid er et idealisert meta-menneskevesen, også som “Gudinne”) så er det en besnærende tanke at universet har en slags sjel, og ikke minst at det foregår en ideologisk kamp mellom prinsipper i selve universet – som jo menneskeheten også er en del av.
Gudinna blir derfor et revolusjonerende – revolusjonært! – teologisk konsept som helt tydelig i langt større grad enn ren ateisme utfordrer og forarger alle slags tilhengere av de såkalte «Store Religioner» og deres presteskap.
Når man kan være både ateist og på sett og vis gudinnereligiøs så er det altså ikke minst nettopp på grunn av at man har oppdaget «forargelseskraften» i det å forfekte eksistensen av en kvinnelig guddom i forhold til bare å ganske enkelt benekte eller fornekte det guddommelige og de tradisjonelle forestillingene om «Gud».
Særlig de to store monoteistiske religonene islam og kristendom eier jo en direkte uhyggelig fanatisme - som hos vestlige kristne riktignok nå er ganske avslepet og på sett og vis ufarliggjort. Men som i en gitt situasjon godt kan gis fornyet aktualitet og styrke, slik den f.eks. gjør i diverse sekter. Men jeg har jo oppdaget at Gudinna fort får sinnet/forargelsen til å blusse opp sjøl hos ganske «normale» kristne mennesker!
Disse religionene er vanskelige å utvikle i noen som helst retning fordi det egentlig ikke er guddommen i seg sjøl som er hellig og uforanderlig, men selve Ordet, dvs. det som står i Den Hellige Boka. Derfor vil alltid en “modernisering” av religionen lett kunne motvirkes av fundamentalistiske vekkelser som krever respekt for det som jo vitterlig står i den forbannede (!!) Boka.
Jeg vil derfor mene at Gudinna absolutt har en plass i livssynsdebatten – som en slags katalysator, kanskje? Eller bare rett og slett for å få skapmørkemennenes virkelige meninger til å sprette ut av den dunkle og ekle hjernekroken de gjemmer dem i.
Denne kommentaren står på trykk i Fri tanke nr. 4 2010, avisa til Human-Etisk Forbund. Innlegget finner dere i seksjonen «Meninger» på s. 42. http://www.fritanke.no/upload/2010-/pdf/fri_tanke_1004.pdf