Kvinnedagen:
Ennå en lang og tøff ferd mot frihet
Kvinners frigjøring er naturligvis en sak for alle mennesker, ikke bare kvinnene sjøl. Å leve i et segregert ulikhetssamfunn enten det gjelder kjønn, rase eller klasse (og ofte alt det på en gang) gjør at absolutt alt snakk om «frihet» bare er en tilsløring (!) av maktforhold som gir noen mennesker frihet og privilegier og gjør andre til maktesløse brikker i et politisk, økonomisk, ideologisk og religiøst spill.
Et slikt samfunn er egentlig ikke godt å leve i for noen.
Demokrati i sin aller verste form handler om partiers og mektige menneskers evne til å lage makt- og mediasystemer som oser av forakt for de velgerne som de ideelt sett skal være representanter for. I verste fall skapes det et slags flertallets diktatur over mindretallet, men om jeg en gang trodde at det var et virkelig «flertallsdiktatur», så tror jeg egentlig ikke det lenger. Hele det politiske systemets indre karakter handler om å skape flokker og flokkledere. Og med stor makt skapes også store evner og midler for enkeltindivider til å «lede».
Grasrotbevegelsene som tar opp de undertrykte og underpriviligerte gruppenes sak er viktige, men de kan også være fristende mål for mennesker som leter etter maktveier. Heldigvis er likevel mange av disse bevegelsene så «notoriske» i mange maktmenneskers øyne, for eksempel i sin ideologiske karakter, at jeg tror nok de fleste som er ute etter bare makt vet at de finner lettere veier fram mot «posisjoner» enn disse?
I dag av alle dager kommer også en melding fra Afghanistan om at landets høyeste islamske råd har vedtatt en uttalelse om at kvinner er mindre verd enn menn, og hva enda verre er, at landets president Karzai som jo har kommet til makta med støtte fra Vesten, har bifalt den uttalelsen. Det viser en kultur- og livssynsprimitivitet som rett og slett hører hjemme i en helt annen tidsalder. Men den er også enda en gang et bevis på hvordan fortidas klamme hånd via tekster skrevet av religiøse «profeter» som forakter, er redde for, og ønsker å dominere kvinner får lov til å ha politisk samfunnsmakt.
Igjen ser vi da også hvordan respekten for kultur og religion er større enn respekten for menneskeretter – og brukes til å undertrykke og utnytte kvinner. Og vi ser også hvordan Vesten ofte er mer redde for å «støte» disse mennenes følelser og fordommer, og naturligvis også av skrekk for å miste støtte fra mektige «stammeledere», prester/imamer og politikere enn å stå hardt på for kvinnenes soleklare menneskerett. En av gårsdagens nyhetsmeldinger kunne for eksempel fortelle at regjeringa i Indonesia hadde forbudt kvinner å gå i korte skjørt fordi de da fristet mennene til voldtekt!
La oss naturligvis være glad for hvor langt vi er kommet i likestilling og med å fremme kvinners rettigheter i vårt land, men slett ikke av den grunn se bort ifra at det ennå er mye ugjort, kanskje særlig når det gjelder mange menns (og dessverre også noen kvinners) vaner, holdninger og meninger.