Framtidshåpløshet
Noe av det merkeligste med oss som skrev science fiction på seksti- og syttitallet var at vi ikke på noen måte greide å forutsi internettet og hva det skulle føre til … Derimot skulle det nå i følge det vi skrev den gangen ha vært kolonier både på Månen og Mars, og dessuten i alle fall forskningsstasjoner på Jupiters og Saturns måner.
Sonder og kanskje til og med avanserte bemannede romfartøy med besetningen i «suspended animation» skulle ifølge vår tro og vårt håp vært på vei mot Alpha Centauri, Barnards stjerne eller Sirius.
Men i stedet har vi mennesker fått så mye annet å tenke på, så mange nye opplevelser å «muse» oss til på dataskjermene og krafse fram på mobiltelefonene, at livet i den digitale glassboblen er blitt nok for alt for mange.
Jeg har lest mange, mange science fiction-romaner og -noveller, og skrevet temmelig mye sjøl også, og jeg må nå altså bare innse at vi forfattere ikke på noen som helst måte greide å forutsi den politiske og ideologiske framtidas nærmest uendelige liksom-eventyrlige kjedelighet.
Hva for eksempel med Sovjetunionens fall? Det fantes vel noen reaksjonære forfattere som til og med håpefullt så for seg Sovjetunionen som en rykende ruinhaug etter en atomkrig, men det skjedde jo heller ikke. Heldigvis. Og hvem i all verden skulle trodd at det verken var kapitalisme, kommunisme eller anarkisme som skulle kjempe om menneskers hjerter og tanker, men at primitive og bakstreverske religioner med islam i spissen i stedet skulle kunne true selve sivilisasjonsbegrepet og humanismen?
Sjøl om det i dag kan være ganske lett å påvise Amerikas og Vest-Europas store skyld i at det har gått som det har gått, ved at de bidrog ikke bare til den europeiske kommunismens fall, men også til at progressive og verdslige bevegelser i den såkalte Tredje Verden ble nedkjempet av religiøse skrullinger med vestlig våpen- og pengehjelp i anti-kommunismens navn!
Vestlige kapitalistiske og reaksjonære politikere med sosialdemokrater av typen Håkon Lie i sin fold har en skyld så stor i det som har skjedd at om sivilisasjonen nå skulle bukke under for fanatisk religiøst barbari, så burde egentlig deres navn ropes ut i hellig takknemlighet i moskeer og andre liknende gudshus og evangelietelt verden over!
En kan vel trygt si at det å skrive science fiction, er rett og slett en litterær risikosport av dimensjoner. Det tryggeste av alt er derimot mennesket selv. Det tror kanskje sjøl at det forandrer seg veldig med tiden – men vi har vel nå levd lenge nok til å vite at det ikke er sant. Moter må aldri forveksles med utvikling, i høyden dreier det seg gjerne om innvikling, men oftest ikke det engang.
Vi lever i en tidsalder da det banale seirer på alle fronter, og redskapet som fremmer den seieren er paradoksalt nok digital høyteknologi. Storebrors millioner av lillebrødre er de som hele tiden ser oss, ser hvor ufarlige vi er, hvordan våre små øyeblikk av bevissthet og bitte små politiske og ideologiske nålestikk uten det minste problem kan absorberes og til og med være nyttige. Den repressive toleransen stikker sine sugerør ned i vår misnøye og henter næring til sitt demokratiske diktatur av våre milliarder av tastetrykk.
Det er som om at mens dataskjermer, mobiltelefoner og maskiner vokser og vokser i styrke så blir bare vi, menneskene foran dem, mindre og mindre og mindre. Slukt av systemet, absorbert av programmene, blir til snurrende små hjul i et gigantisk apparat. Og magien i det hele er at i det en krymper, tror de fleste fullt og fast på at man blir større – fordi en ganske riktig blir en del av det Store Vi. Men å smelte inn i dette Vi er å bare bli et bitte lite snurrende hjul i Den Store Maskinen. Som jo egentlig snurrer uten annen mening enn å holde seg snurrende og å maksimere profitt.
Så hvor finnes det håp? Eller finnes det ikke?
Hvis det finnes noe som likner på «håp» så er det kanskje paradoksalt nok i systemets innebygde tendens mot kaos. I det finnes det små rom en kan skape som er uten verdi, uten profitt. En kan nesten til og med si at de har antiverdi. Det vil si at i en kapitalistisk sammenheng blir vi når befinner oss i slike rom så godt som usynlige.
Og når vi går usynlige gjennom verden, kan vi se, men vi blir ikke sett. Vi kan gjøre, men det vi gjør er uten profitt, og dermed ser det ugjort ut. Vi kan være, men at vi er, spiller ingen rolle for Systemet. Det blir til at vi ganske enkelt virker for små til å være noe å bry seg om.
Men å være uten verdi for Systemet er aldri det samme som å være ingenting. I den store sammenhengen kan det vise seg å være tvert om. I det minste kan vi prøve å leve med den tanken, og i noen gode øyeblikk greie å tro på den.
Å leve i en tankeverden uten håp er nemlig rett og slett for jævli. Jeg er dessverre alt for ofte på besøk i den verdenen, men som oftest kan jeg skrive meg ut av den. Igjen.