Vanens makt:
Kvinner er barn?!
I dag ble uttrykket «kvinner og barn» igjen brukt i norske nyhetssendinger. En hører det ofte, kanskje så ofte at man egentlig ikke forstår den skjulte betydningen av uttrykket. Som jo i verste fall blir den jeg bruker i overskriften.
Det er et gammelt og ganske velbrukt uttrykk, brukt i litteratur og aviser og (dermed?) nærmest en språklig refleks.
At det faktisk er degraderende for kvinner er muligens vanskelig å forstå, kanskje til og med av mange det blir brukt imot. Men det er like fullt et faktum. Hvis du tviler på at uttrykket er diskriminerende, så gjør et eksperiment. Tenk deg at du neste gang i en artikkel om krigshandlinger, ulykker, eller kanskje til og med om ganske hverdagslige ting som handler om menneskelige problemer leser eller ser og hører media uttrykke sin bekymring for menn og barn? «Menn og barn først» når et skip er i ferd med å synke. «Menn og barn må beskyttes». Høres dette liksom helt «galt» ut for deg? I så fall bør du kanskje tenke nøye over hvorfor det kjennes slik?
Vanen er en sterk faktor i alle menneskers liv. Det vi er vant til kan virke både rettferdig og naturlig uansett om det slett ikke er det.
En gang ble mørkhudede mennesker betraktet som mindreverdige. Så tilbakestående både når det gjaldt intelligens og kultur at de ble sett på som en slags voksne barn. Som aldri noen gang kunne bli voksne nok til ta vare verken på seg sjøl eller sine.
Det tok lang, lang tid å endre på disse forestillingene både i Europa og særlig i Amerika, men jeg tror man trygt kan si at den kampen stort sett er vunnet både her og der nå.
Så hvorfor fremdeles «kvinner og barn»? Til tross for alle kvinner i sport, i krig, i politikk, og ikke minst alle de som kjemper og holder ut i hverdagens slit og problemer? Og dette siste er kanskje den vanskeligste kampen av alle – for den gir verken påskjønnelser eller medaljer. Utenom muligens en pliktoppfyllende blomsterkvast på morsdagen? Eller til og med på kvinnedagen?
Det er en evig rundgang.
Kvinner og barn? Nei, slutt med det. Straks. Det heter voksne og barn. Alt annet er bare vanediskriminering, den formen for diskriminering som det er aller lettest å forsvare og vanskeligst å overvinne. Dessverre til og med alt for ofte hos de som diskrimineres.