Mannfolk og maskiner
Noen ganger må jeg rett og slett le av kjærlighetsforholdet mellom menn og maskiner. Noen ganger virker det som om «Ordentlige Mannfolk» ikke greier å utføre et eneste lite arbeid uten motordur.
Sjølsagt har jeg ingen som helst verken skrupler eller betenkeligheter med å bruke motorisert verktøy, verken elektrisk drill, høvel eller sag, når det letter arbeidet. Men noen ganger blir det nesten nifst å se hvordan den minste lille grøft som skal graves, behøver ei gravemaskin av ett eller annet slag. Hvert tre som skal sages ned krever ei motorsag. Plena, om aldri så beskjeden, må klippes med en plentraktor som kunne holde til en fotballbane. Det minste lille murerarbeid setter i gang en sementblander!
Noen ganger er det heller ikke bare maskinene i seg sjøl som forbauser, men størrelsen og kreftene i dem. Da en av naboene her skulle male veggen på huset sitt, brukte han ikke ganske enkelt en stige, nei, han satte i gang et monster av en rullende heisanordning som antakelig kunne ha nådd tiende etasje på et hotell!
I et vanlig boligområde i dag durer og skramler det i menns maskiner, alt fra motoriserte grasklippere for å klippe temmelig små plener, til smell fra spikerpistoler fra utskifting av noen fjøler i et gjerde.
Når det gjelder dette siste redskapet, så duger vel snart ikke en enkel hammer til å slå inn stifter for å henge opp bilder i stua heller – en må vel ha spikerpistol til det også?
«Bruk rett redskap til rett arbeid» var noe av det første jeg lærte av mine foreldre, og sjøl om jeg er stygt redd for at min far nå ville ha vært en av dem som ville ha latt seg imponere både av motorbrøl og maskinstørrelser, så er det i alle fall omvendt med meg.
Kanskje er det også i noen grad jobben som symaskinreparatør i min ungdom som har gjort at det er slik, der det jo som oftest dreide seg om finmekanikk og små, små justeringer. Når jeg hører motorbrølene og vet at de så ofte står i en sånn skrikende kontrast til det arbeidet som skal utføres, da er jeg brått tilbake i noe jeg skrev i boka Kalis sang der hovedpersonen var symaskinreparatøren Ivan Måholm:
– Hva driver du med da?
– Jeg? Jeg er maskinreparatør.
Mumlende beundring. Det hørtes tøft ut. Maskinreparatør gav forestillinger om kjempestore turbiner, om skip, dumpere, gravemaskiner.
– Sier du det. Maskinreparatør.
Maskulin respekt. Klapp på skuldra. Før det neste ordet kom.
– Javisst. Symaskinreparatør.
Trynene. Vantro. Isnende utelukkelse. Nesten et forræderi. Ikke Ford eller GM, men Bernina, Singer og Pfaff.
På den temmelig store eiendommen vår på Rausand bruker jeg noen ganger motorisert grasklipper av pur nødvendighet, men faktisk gjør den elektriske klipperen en vel så god jobb og er langt mer nøyaktig.
Trær er også som oftest blitt felt der uten den minste motorlyd, og inne har håndsaga gjort en nøyaktig og fin jobb assistert av elektrisk stikksag. Ute har Gerd gjerne svingt sin fars, gruvearbeideren Arne, sin fyllhammer og både gravd renner og fjernet røtter og steiner. Sjøl noen av de største steinene har vi sammen fått opp og flyttet med «håndmakt» og litt smidighet.
Det er naturligvis ikke slik at jeg mener at store maskiner er helt unødvendige for å gjøre bestemte jobber, men det ser jo ut til at det er blitt nærmest en vanesak for mange så å si å plante tulipaner med minigraver.
Tidlig på 1960-tallet ble det på Sunndalsøra kjøpt inn ei kommunal feiemaskin som gjorde jobben med kraftige roterende koster og stor ståhei til ergrelse både for folk og andre dyr. En habil tegner, Olav F., laget en plakat til årets 1. mai-feiring der en kroket gubbe gikk og feide i rennesteinen med en kost samtidig som man så feiemaskina forsvinne litt lenger borte med en sky av støv omkring seg. Teksten husker jeg også ennå:
«Hvem skal feie etter at den kommunale feiemaskina har feid forbi?»
Jeg behøver vel ikke å fortelle at den plakaten ble den maidagens lattermilde blinkskudd. Jeg tror ikke en gang svorne kommunale Arbeiderparti-mennesker greide å la være å humre!